I dag ba jeg en mann om å sette inn høreapparatene sånn at JEG kunne høre hva HAN sa. Bra at han ikke hørte meg, forresten, for det skulle være motsatt.

Det var ikke Kjell sine ører, nei, selv om han kanskje hadde behøvd et apparat eller to i ny og ned, og helst i begge ørene.

Kjekk kar, forresten, som jeg er veldig glad i. Sånne ord bruker jeg alt for sjelden, for det er skummelt å høre dem høyt.

Det er mye enklere å skrive.

Jeg skylder på at jeg jobbet til 23 i går, men så var den plutselig 24, fordi vi skulle stille klokka en time fram. Litt seinere på dagen sa jeg et eller annet til ei dame, samtidig som jeg sto på farten til å dra videre til neste hus. Hva sa du?, sa hun. Det husker jeg ikke, svarte jeg, for det var allerede blåst bort fra hodet mitt. Vi lo begge to, men jeg lurer på hva hun tenkte etterpå.

Vanligvis er jeg tilstede i øyeblikket når jeg er på jobb, for det fortjener han eller hun som jeg skal hjelpe. I dag var visst et unntak, for jeg var allerede mange skritt foran meg selv, merket jeg.

Det var derfor jeg sa så mye rart.

Hodet mitt var på en snurr hele dagen, selv om jeg hadde noen klare øyeblikk innimellom. Det skal jeg ha. Det er en ekkel følelse, for jeg lurer på om det er sånn å være begynnende dement. Alzheimer og demens er en folkesykdom, og ingen vet hvem som blir rammet. Det eneste jeg vet er at det rammer pårørende hardt. Hvordan den demente opplever det vet jeg egentlig ingenting om. 

Det er vondt å se, og vondt å høre, at det mennesket som VAR, ikke er der mer. Jo, hun er der, for det vil hun jo alltid være. Barnet, ungjenta, ektefellen og livsledsageren. Klart hun er der, men hun er borte likevel.

Jeg skjønner at det må være veldig sårt.

Det er vanskelig å hjelpe, for man blir så hjelpesløs.Og maktesløs. Skal jeg rettlede og veilede, eller bare jatte med? Skal jeg følge hennes tankerekke og hennes historie, eller skal jeg fortelle henne at….sånn er det ikke?

Sånn er ikke den virkeligheten vi lever i. 

Jeg tror at det er Alzheimer som gjør mest vondt, for den kan ramme i ung alder. Demens skal ikke skje når man er i sin beste alder. Det er gammel og glemsk som hører sammen.

Hvis noen hadde tatt en MMS-test på meg i dag, så hadde jeg strøket. Ordene står for Mini Mental Status, og er et spørreskjema med tredve oppgaver.

Jeg kjenner en artig kar som hadde sittet alt for lenge på venterommet. Da han endelig ble ledsaget inn til legen ( som viste seg å være en ung spirrevipp ) så var han så irritert over forsinkelsen at han hadde passert bristepunktet for en time siden, på sekundet. Da legen i tillegg prøvde seg med en MMS-test, og ville vite hva klokka var, så repliserte pasienten med å fortelle hva klokka var da han egentlig hadde time.

Noen må jo sette sånne spirrevipper på plass.

Jeg har opplevd at husmødre glemmer hvordan de smører seg ei brødskive. De glemmer til og med å spise. Noen er vandrere, mens andre er passive tilskuere til sitt eget liv. Jeg vet ikke hva som er verst. Det må være slitsomt å aldri finne ro, også.

Jeg elsker å vandre, for da finner jeg ro, men det er fordi jeg er frisk. Det hender at jeg glemmer å spise, men ikke så ofte. Hvis jeg glemmer det, så er det fordi jeg har det travelt, eller fordi det skjer noe som er mye mer spennede enn mat.

Det er et valg jeg har, og et valg jeg tar.

Jeg velger å glede meg over livet. Jeg velger å finne lyspunkter og halmstrå, og til og med stjernestunder. Det hender at det risler lykke gjennom kroppen min, men også angst. 

Selvfølgelig er jeg redd for at noe kan skje med meg og mine eller dine, men jeg lar det ikke overskygge den friske Tove. Det går ikke an å leve livet i skyggen av alt som kan ramme. Livet fortjener å leves, for vi har bare dette ene.

Så vidt jeg vet.

Derfor ble jeg jublende glad da jeg på seinvakta mi i går hørte svarttrosten synge fra en tretopp. Jepp, det høres banalt og klisje ut, men det var sånn det var.

 

Harald Sverdrup hørte svarttrosten synge, og sa: Forundret føler jeg meg hjemme i mitt eget hjerte.

Og det er helt sant. Han hørte riktig.