– når jeg legger min uro inntil din

så forstår jeg viktigheten av å være to –

 

Det er sånn det er. Jeg er ikke urolig i den form at jeg flyr fra blomst til blomst, men jeg er urolig likevel. Hjertet dirrer i brystet av nesten ingenting, og av allting. Derfor kjøpte jeg en påskegave til meg selv, som skal henge rundt halsen.

T for Tove.

T for toillsjur og tanker og tro og tippekupong. Jeg skal tippe Lotto i kveld, og drømme om et hus ved havet. Et hus som står i stil med naustet, kanskje. Det er ikke mitt naust, men jeg er nissen på lasset. 

Hun som skummer fløten.

 

 

Vi innviet naustet med å spise jordbær med sukker og fløte på. Jeg lukket øynene, og hørte både tjeld, spove og ørn, samtidig. Jeg hørte det jeg ville høre. 

Jeg hørte vår og forventning.

 

Jeg som alltid har hatt denne drømmen om å leve nærmest mulig havet. Nå gjør jeg det.

Selv om jeg alltid har gjort det,

men på et annet vis.

 

Her er han som hjelper meg å realisere drømmen. Og Milla, verdens rareste hund, som jeg aldri blir helt klok på. 

Hun er som meg, både reservert og innbydende.

Stakkars mann.

 

 

Etterpå fikk vi verdens beste middag. ” Mat å lessa ferr “, sier frøyværingen. Mer behøver vi ikke å si, for det sier ALT.

Saltfiskball med kålrotstappe, poteter og flesk, tilberedt av ei som kan det.

 

Takk for i dag.