Et godt sted å være


 

 

Det må være det at jeg går i egne tanker som gjør at jeg ikke finner Ørnberget. Jeg har vært der mange ganger før, men nå er berget – på forunderlig vis –  borte.

Jeg gir meg aldri.

Jeg har prøvd å finne det fra to forskjellige retninger. Første gangen havnet jeg på Hakkberget, og i dag ble det pause på Frøyas tak. Matpause, for heldigvis hadde jeg med matpakke, klok av skade.

Jeg var borte vekk i flere timer, og Besselvassheia badet i kveldssol. Jeg er ikke så flink til å melde fra hvor jeg går, for det vet jeg ikke selv, heller.

Det var ei eldre dame som sa det til meg en dag, at jeg var bortreist. Hun sa faktisk det.

Bortreist på dagen, sikkert.

 

De eneste vi møtte i kveld var to ryper, pluss noen krølltopper som sa BÆ. De lå rett under et utspring, så  det var nære på en saltomortale for min del. Milla hadde luktet dem lenge før jeg så dem, men det endte heldigvis godt.

Ryper sladrer ikke.

For meg så er sånne turer den aller beste medisin, for da får jeg luftet ut alt som jeg grubler på. Det er sikkert derfor jeg går meg vill også, bevisst eller ubevisst, for jeg behøver flere timer på å rense hodet. Grubleriene ligger igjen på Besselvassheia, men ikke nå lenger, for der blåste det friskt.

Ikke spør meg i hvilken retning, for det aner jeg ikke.

Milla snorker, og jeg drikker vin. Det er litt rart å ha en bestevenn som ikke prater, men hun får sagt så mye likevel. Med blikk og bevegelser.

Vi kommuniserer hele tiden, vi to.

Jeg er på et godt sted i livet, selv om høyrearmen har senebetennelse. Milla er trekkhund, og det merkes. Jeg burde lært henne litt manerer når det gjelder å gå pent i bånd, men det er jo sau overalt.

Og ryper.

Jeg har det godt, selv om tankene av og til går i spinn. Jeg blir så sprek av det, for jeg må gå fra dem. Det betyr ikke at jeg vil unnslippe dem, eller gjemme dem under et utspring. Det betyr at jeg bearbeider og sorterer underveis.

Så får jeg fregner og rød nese som bonus.

Klovnenese, kanskje, for klovnen både smiler og gråter. Klovnen er både sterk og svak. Hun får andre til å le, og hun våger å vise sårbarhet.

Sånn er sykehusklovnene. De har en tilnærming til barna som ingen andre har. De leker seg til tillit, og gjør alvoret litt mindre alvorlig. iallefall for en stund.

Kanskje det er drømmejobben?

Om du havner på et annet sted enn det du egentlig hadde tenkt, så kan det være fint likevel. Det er alltid noe som er fint.

Jeg går meg vill selv om merkepinnene står tett som haglbyger. Kanskje det er meningen?

Jeg vet ikke.

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg