Ord over grind

Det er fælt å være så følelsesnøytral som jeg er nå. Ikke svever jeg på ei rosa sky, og ikke er jeg våryr. Jeg blir sjelden rørt, og er aldri på gråten. Det er sjelden jeg gapskratter også. Hvis jeg kjenner godt etter så er jeg muligens takknemlig.

Jeg er rett og slett midt på treet, og da mister jeg utsikten.

Er det medisinen sin skyld? Den elskede og forhatte Mr Zoloft, forkledd i hvitt? Er det den som gjør at jeg er midt på streken hele tiden?  Jeg balanserer ikke på line, for det er jo spennende. Det er snakk om en blyantstrek, som det går an å viske ut.

Jeg bekymrer meg ikke for helsa, men det er så flatt, på en måte. Det er ikke som havet, for havet er bølger og solblikk. Det er mer som et islagt vann.

Og jeg er Bambi.

Jeg er kaos og kjærlighet. Jeg er usikker og selvsikker. Jeg er en nervebunt, og det mykeste finullgarn. Jeg er villsaudokka, spunnet av grønne enger og berget det grå.

Uslitelig og sliten.

Jeg synes det er helt greit å fortelle om dette, for jeg er ikke alene. Jeg tror at jeg setter ord på det som mange føler, eller ikke føler. 

Åpenhet er et fint ord. Raushet, også.

Noen ganger er det vanskelig å være raus. Det er ikke vanskelig å unne andre glede eller suksess, men det er vanskelig å alltid skulle tenke de gode tankene, eller alltid skulle gjøre det rette.

Jeg vet ikke hva som er rett. Ikke nå.

 

Jeg blir forresten rørt av dette diktet. Så er jeg ikke helt uberørt likevel. 

 

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttes titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje en dag eg kjem
fell det meg lett og snu,
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blandt
som no over knastrande grus,
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Halldis Moren Vesaas

 

Jeg liker så godt dette bildet. At livet mitt er et hus, med et hvitt stakittgjerde rundt. Gjerdet er rammen rundt dagene mine, og jeg kan åpne grinda når jeg vil.

Innenfor det som er hvitt vokser tusenfryden vilt, for jeg liker det best sånn. Tusen tusenfryd, like mange som tankene mine. Like ville og villige. Like hardføre og trassige. Akkurat så myke og skjøre som det hjertet mitt er.

Grønne stilker med røtter og vinger. Havbrisen vugger dem hit og dit. Tikk, takk. Snikk, snakk. Chickelacke!

For min yngste er russ i år.

 

 

 

 

 

5 kommentarer
    1. Ser innom bloggen din innimellom. Du skriver så bra – om tema som berører. Du byr på deg selv og skriver om livet med sine utfordringer. Du synes det noen ganger er det vanskelig å være raus; at det er vanskelig å alltid skulle tenke de gode tankene, Eller alltid skulle gjøre det rette.
      Jeg synes du skal unne deg å legge lista litt lavere. Livet er ikke alltid ålright. Noen ganger er det vanskelig – men noen ganger er det helt ålright. Og sånn er livet.

    2. Det har du helt rett i, morgenfrue. Så fint at du er innom bloggen. Tusen takk for gode ord 🙂

    3. For en helt fantastisk setning Tove: Jeg er villsaudokka, spunnet av grønne enger og berget det grå. Den må jeg bare gjemme for de for å ta frem en gang. Og husk å stikke innom Titran for å gå litt i Tusenfrydblomsterplenen ved Isak brygga. Jeg prøver alltid å få inn det for jeg elsker akkurat denne plena når tusenfrydene blomstrer. Klem til deg som fortsatt lager så utrolig fine ord

    4. Tusen, tusen takk Brit <3 Jeg titter alltid etter Tusenfryd på Titran 🙂 Klem til deg.

    5. Takk igjen for at du kombinerer egne ord og Halldis sine! Dere er like gode dere to!
      Anbefaler to grinder for da kan noen komme bakveien -gjerne uten egen planlegging. Da kan aleneheten utfordres og støtte komme uventa, og det er nesten den beste hjelpa!
      Fortsett og skriv, du har sikkert flere gullord i skrinet!

Siste innlegg