Jeg har vært i Trondheim sammen med mamma og Amanda. Det er lenge siden jeg har ledd så mye, av alt og ingenting.

I går var vi på byvandring. Vi var på leting etter Trondheim Buldresenter, og fikk sett både Svartlamoen og andre steder. Synd vi ikke hadde skritteller, for det ble mange tusen av dem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Træge trønder
Æ huske at du sa det te mæ
Træge trønder

Svartlamon, Svartlamon,
her hadd vi det fint.
Svartlamon, vi satt på Svartlamon,
og vinka te togan som for forbi

– Tre små kinesere –

Trøndere er da vel ikke trege. Iallefall ikke jeg, for jeg leda med en kilometer på de andre to hele veien til Lade, og videre til Solsiden, før vi endte på Trondheim Torg og Thon Hotell. Jeg var ikke helt fornøyd med servicen deres, så jeg bruste opp som påfuglen. Etterpå sa jeg unnskyld, for det var ikke resepsjonisten sin skyld. Det var sjefen hennes som slo seg vrang, i mine øyne. Olav Thon, eller hva han heter. Muligens en av hans undersåtter, for resepsjonisten har vel ikke direktelinje til SJEFEN.

Vi måtte vente lenge over tida for å få sjekket inn, pluss, pluss, pluss.

Tid, som er så dyrebart. Dessuten rakk ølboksen å bli lunken; den som jeg hadde i veska, og som jeg skulle nyte i en park på Lade, og som jeg deretter skulle nyte på rommet som jeg aldri fikk.

Buldresenteret sin butikk åpnet ikke før to, så da var gode råd dyre. Det ble ikke så dyrt likevel, for vi valgte å spise ute. 

Ute, ja.

Maten handlet vi på Bunnpris, til en billig penge. Baguetter, smøreost og paprika, pluss engangstallerkener, servietter og kniver, og ei flaske brus på deling. Jeg hadde veeeeldig lyst på en iskald øl etter byvandringa, men datra ga beskjed om at det e ulovlig å drikke alkohol på offentlig sted.

Så da, så.

Det var solskinn og latter og en parkbenk på Lade. Maten smakte bedre enn på den fineste restaurant. Det finnes busser ,og det finnes bønder i byn, så vi gikk hele veien tilbake, også. Selvfølgelig gjorde vi det, av egen fri vilje. Været var jo så fint.

Det handlet ikke om sparebluss, for mamma er veldig raus.

Vi bodde i sjuende etasje, og tok nesten aldri heisen. Den ene gangen de to andre insisterte på å kjøre heis så sprang jeg opp i tredje og trykket på knappen. Da døra for opp skulle jeg hoppe inn og overraske dem, men da hadde de fått selskap av en gubbe på to meter, så lufta gikk ut av ballongen.

Han lo.

Mamma kikket ut av vinduet i dag tidlig, med et høylytt sukk. Hun savnet utsikten mot Inntian og havet, og var forskrekket over alle ambulansene og politibilene som fløy forbi. Hun konkluderte med at de var overarbeidet.

Når vi hører den lyden på Frøya så er det mer personlig, på en måte, for alle kjenner alle. 

Vi kjenner hverandre godt vi tre, også, og det er veldig fint. Vi prater om nesten alt, og vi ler av de samme tingene. Vi har et fellesskap som kommer godt med. Ikke bare det at jeg går fortere enn dem, vi er i tillegg to mot en når det kommer til andre ting og andre meninger.

De andre to mot meg.

Men EN ting er vi enige om. Vi gjør alt for hverandre.