Jeg ser ikke skogen for bare trær. og jeg har fremdeles verdens beste turkompis, som aldri sier nei.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Milla.

I dag vandret vi på kryss og tvers i tre og en halv time. For meg er det verdens beste form for avkobling, nesten på lik linje med det å være på sjøen, men bare nesten.

For havet er alltid best.

Ytterst, øverst på en bergnapp satt ørna. Da holdt jeg pusten en liten stund, for den er så majestetisk. Det er sånne øyeblikk man bare finner utendørs.

For meg er det dyrebare stunder.

I dag tidlig satt jeg og så en jubileumskonsert med Secret Garden. De sa noe sånt som at en melodi med ord er tekstforfatterens tanker, mens et stykke uten tekst kan være akkurat de tankene vi måtte ønske oss.

Tenk dere et vakkert musikkstykke som jeg kan fylle med akkurat de tankene jeg vil.

Sånn er det i naturen, også. Det er derfor jeg trives fordi om jeg vandrer alene. Da er det bare jeg og tankene mine, mens omgivelsene er melodien.

Det høres pompøst ut, men det er sant.

Naturen er ikke pompøs. Den er seg selv, den, med krinker og kroker og omveier. 

Naturen er både oppturer og nedturer. Den er endeløs og kortreist, og alltid tilstede.

Jeg undres på hva Milla tenker. Det får jeg nok aldri vite, for alle har et rom som er bare sitt.

Et hemmelig rom i hjertet som ingen andre kjenner til.

YOU RAISE ME UP

–  reis meg opp –

Takk og pris for at det er musikk i mine ører.

Nå skal jeg ta en dusj, og etterpå skal jeg sette meg i sofaen med strikketøyet mitt. Jeg skal se på Masterchef mens jeg spiser kneippbrød med peanøttsmør på. Det er deilig å slippe og bruke tid på å lage mat, selv om jeg vet at det er noe som heter søndagsmiddag.

Den tar vi en annen dag, for akkurat nå så rører jeg i ei anna gryte.

Amanda og jeg tester nemlig ut ei oppskrift på løvetannsirup. Råvarene er det nok av på plena, så da fant vi ut at det er det bedre å utnytte løvetanna enn å irritere seg over at den finnes.

Det har jeg heller aldri gjort, for løvetanna er fin, selv om jeg ikke liker gult.

Jeg er takknemlig, fordi en hær av løvetenner har stablet meg på beina, og båret meg på sine skuldre. Løvetanna er hardfør, og kryper til og med opp av asfalten. Den nekter å bukke under, og nikker trassig til forbipasserende. Den rekker tunge til alle de som måtte mene at den ugress i livets hage.

For det er den ikke.

Alt løvetanna ønsker er å skinne en stund her på jorda, og en håndfull av dem skal til og med få æren av å skinne på mine nystekte vafler.

Inspirasjonen har jeg hentet fra kafeen på Titran, som er solskinnsplassen min.

Der henter jeg styrke fra havbåra, og varme fra svaberget.

Til min egen sang.

Når jeg behøver å stå opp for meg selv, da tar jeg turen dit, og gjerne alene. Jeg er så glad i alle dem som jeg har i min nærhet, det er ikke det, men noen ganger er jeg alene-menneske.

Ikke ensom, men vidunderlig alene, for jeg elsker lyden av stillhet.

Amen.