Dette bildet har jeg rappa fra Frøya.no, for noen ganger er det mer praktisk å be om tilgivelse enn tillatelse. Dette  innlegget er heller ikke ment som et spark hverken oppover eller nedover, for det er skrevet i pur og blomstrende glede.

Akkurat som arbeidsskoene mine.

 

Jeg er glad for at rådmannen har snudd i denne saken, og at hun valgte å lytte til fagfolkene. Saken er nemlig den at tvisten om plassering av nytt Helsehus har skapt rabalder. Så mye mer har jeg egentlig ikke tenkt å si om akkurat det, for jeg har ikke peiling når det kommer til saksgang på høyeste nivå i kommunen, annet enn at jeg håper at helsehus i Beinskardet blir en realitet.

Men jeg har mye annet på hjertet, for det er jeg, og de andre hvitkledde, som ER hjertet i det nye huset. Vi, men aller mest dem som skal bo der.

Vi har alltid brukeren i sentrum, så da behøver de ikke nødvendigvis å bo midt i planeten Frøya.

Jeg tror det er nært nok.

 

Det er dem vi har tenkt på når vi ble en del av rabalderet, også, for vi kjenner livet på innsiden. Og vi vet hvordan det er best å ha det på utsiden.

Vi ønsker oss stille og rolige omgivelser, med grøntarealer og mulighet for skjerming. Dette er spesielt viktig for den demente. Ikke skjerming for å gjemme henne bort, men for at hun skal få en bedre og tryggere dag. 

Og natt.

For denne gruppen er ikke nærhet til sentrum det som teller mest. For dem er det nærhet til omsorg, forutsigbarhet og ro som er viktig. Da er det bedre med fuglekvitter og blomster og livsglede-kopplam.

Det er best for alle, det. 

Dessuten er det ikke langt til kommunesenteret likevel. Jeg vil si at det er midt i smørøyet, uten den trafikken som nødvendigvis er i det tetteste sentrumsområdet.

Og så slipper de å bo i høydehus.

Vi kommer oss dit vi ønsker likevel. Det sørger blant annet Livsgledegjengen for. Det er ingenting som stopper dem, så vi har både butikker, kafeer, basishall, storhall, kulturhus og øyrekka innen rekkevidde.

 

 

Apotek og legekontor er like i nærheten, men for dem som bor på sykehjemmet så er legedekningen så god at de har det de trenger på huset. For hjemmesykepleien sin del så er vi alltid på hjul, samtidig som vi er en del av hjertet i det nye bygget.

En viktig del, for vi er forbindelsen mellom heimen og hjemmet. Vi trekker i tråder, og hanker inn tråder som har slitt seg, og som flyr i løse lufta. Vi løser floker og vi putter kjærlighet inn i hver eneste maske.

 

 

Å bo på hjemmet ska jo være det nærmeste man kommer å bo hjemme hos seg selv. Da vil vi heller ha en hageflekk ( ikke jeg, da, som ikke kan fordra hagearbeid ) – men dere andre.

Da vil vi heller ha stillhet enn biltrafikk. Vi vil ikke gjemmes bort, for døra er alltid åpen, men tenk så mye finere det er å invitere gjestene med ut i sansehagen. 

 

Du som styrer skal bli gammel selv,

hvor vil du ha hus før du tar kveld?

Vil du vandre rundt i egen hage,

plukke blomster alle dine dage?

 

Eller vil du heller satse høyt,

titte ut og ikke se en døyt?

Hver gang når du ut av huset gikk,

alt du så var dagens rushtrafikk?

 

Nei, jeg tenker at du vil ha fred,

trives godt og høre til et sted.

Livsglede som lar deg tenke fritt,

sånn at du får oppfyllt ønsket ditt.

 

Vil du ta en tur på din kafe,

nå som du har hus i Beinskardet.

Vi er kledd i hvitt og fikser det,

for du bor på verdens beste sted.

 

Avstanden til sentrum er lik null,

bygg et hus og la det bli til gull.

Takk for at vi også fikk en stemme,

da kan dette bli som å bo hjemme.

– Sykepleier Tove –