Det er fali det!

 

Gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, 
mot til å forandre det jeg kan, 
og visdom til å se forskjellen.

 

Dette var ett av de første bildene som jeg postet etter at jeg åpnet bloggen min, og sinnsrobønnen har jeg alltid med meg, selv om vi sikkert ba bordbønnen akkurat her. Den er ikke alltid så lett å leve opp til, men den er veldig, veldig klok og fin.

Den er enda finere på engelsk, selv om ordene betyr det samme. Her har til og med Gud fått plass, men for meg så er bønnen lik for alle, uansett hva vi tror eller ikke tror på.

Bare hør:

 

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,
courage to change the things I can,
and the wisdom to know the difference.

 

Uavhengig av tvil og tro så strever vi med de samme tankene, eller gleder oss over små og store hendelser, alle sammen.

 Glede er glede, og sorg er sorg.

Jeg har til og med oppdaget at jeg kan le midt i sorgen, eller gråte når jeg er glad.

 

 I går hadde jeg som kreftressurs møte med sykepleierne, og på kvelden var jeg på Kreftforeningens temakafe. Hvis noen hadde sagt til meg for ca tre år siden at jeg skulle prate høyt på begge møtene, og til og med ha ansvaret, så hadde jeg sagt som Ludvig:

Det er fali, det!!

Så nå er jeg et levende bevis på at jeg har mot til å forandre det jeg kan, og at bønnen er sann. Pingla har blitt tøff.

Mot ramler ikke ned i hodet med et smell. Motet kommer heller ikke rekende på ei fjøl. Ikke våknet jeg en morgen og var modig heller, som født på ny, liksom.

Det krever og koster og gir.

 

Noen ganger mobiliserer jeg så hardt at det setter seg fast både her og der. Det jeg merker, er at for hver gang så blir jeg sterkere. Aspeløvet blåser ikke avgårde med vinden lengre, men klorer seg fast i greina. Løvet vil gjerne være midt i livet, sånn at hun kan få høstdrakten på.

Jeg elsker høsten.

Og jeg elsker jobben min, som dere sikkert har skjønt. Der har jeg også blitt mer uredd, for hva har jeg å være redd for?

Andres følelser, eller mine egne? Den vanskelige samtalen? Innviklede prosedyrer og tekniske dupeditter? Stillhet? Spørsmål? Forventninger?

Eer jeg redd for å si noe jeg ikke skulle ha sagt, eller for at jeg ikke vet hva jeg skal si?

 

Mot til å møte dette modnes over tid. Uansett så synes jeg at det er bruker og pårørende som er de modigste, for de har ikke annet valg enn å velge motet.

Jeg synes at de er modige samme hvordan de velger å håndtere en krise. Noen prater, mens andre er mer innesluttet. Noen er fysisk nær, mens andre gjør alt det praktiske, sånn at hverdagen fremdeles kan være en vanlig dag.

En vanlig, uvanlig dag.

Takk for at jeg er sykepleier, og takk for at jeg får være nær. Hvis jeg skulle velge på nytt, så hadde jeg blitt sykepleier. 

Det er så viktig at vi er bevisst vår rolle, for måten vi er på, og det vi gjør, er så viktig for alle dem som vi møter på vår vei. Den lille detaljen, og de små ordene. Styrken vår, sånn at de har noen å lene seg mot ved behov.

Det ligner litt på medisinering. Vi doserer alt det nødvendige til faste tider, og så setter vi det andre på behovs-lista. Vi er bare noen kilometer eller en telefon  eller et vaktrom unna, for vi jobber på forskjellige arenaer. Det blir kanskje feil å kalle det arena, for dette handler ikke om hvordan noen presterer.

Jeg fant akkurat opp et nytt ord ( trodde jeg i 10 sekunder, den tia det tok Google å finne det, for det var allerede oppfunnet ): Omsorgsstasjon.

Det er der vi jobber.

Så kakker vi forsiktig på døra, og går inn. Litt forskremt, med en klump i brystet, eller også en tåre i øyekroken, og med latteren på lur, for humor er viktig.

Humor er medisin, og det er lov å gå på trynet. Vi er da bare mennesker.

 

( dette bildet stjal jeg fra nett )

 

Cicely Saunders ( palliasjonens mor ) sa, etter å ha jobbet intenst over en periode: Jeg var sliten, men dypt lykkelig.

Kan man si det?

Ja.

Jeg forstår hva hun mener. Denne lykken består i at man er på rett hylle i livet,

og ikke har ramla ned,

som Ludvig villa ha vært redd for.

 

Forresten så synes jeg at Ludvig alltid har vært modig. Han klorer seg fast, selv om han er vettskremt.

Han gjør alt for dem han bryr seg om, og han svikter ingen.

 

OMSORGSSTASJON. Takk og pris for at jeg hadde vett nok til å Google, og ikke tok æren for oppfinnelsen.

Det lønner seg å være forsiktig, sa sikkert Ludvig. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Bra jobba!!!! Jeg er også sykepleier, og har i jobb sammenheng gjort mye jeg ikke hadde turt som privatperson. Det er noe med tryggheten i rollen, og hva som forventes av oss. 🙂 Jeg har valgt å jobbe med andre ting, men når jeg leser det du skriver kjenner jeg at det rykker litt i “Sykepleiesjela”. Jeg elsket også å jobbe med mitt fagfelt… Kanskje kommer jeg tilbake en gang??

Siste innlegg