Om jeg har forbilder?

Jeg har flere.

 

Jeg har henne som sier hva hun mener uansett hvilken vei vinden blåser. Hun som har en klar formening om hvor skapet skal stå, selv om hun ommøblerer rett som det er hjemme hos seg selv.

Det er vel på den måten hun lærer.

Det er bare sånn hun kan finne ut hva som matcher, og hvilke møbler ( les: mennesker ) som gjør hverandre gode. Den stålampa i bakgrunnen, som kaster lys over andre, hun havner sjelden midt i rommet. Ingen legger spesielt merke til henne, det gjør de bare om lyset slukkes.

Denne dama plasserer stålampa i midten med den største selvfølge. Derfor beundrer jeg henne, selv om hun er skremmende ærlig.

Ærlighet varer lengst, og måtte vennskapet vårt vare evig.

Hei Linn!

 

Eller henne som alltid sender melding på rette tidspunkt, fordi hun bare VET. Hun har alltid følehornene ute for andres sinnsstemninger, og er uredd når hun kjemper for det hun tror på. Hun er kanskje redd, men hun gjør det likevel. Hun er diplomaten blant oss, men aldri selvutslettende. Hun fortjener all verdens godhet tilbake. Hun putter bomull i ørene når det blåser ute, men lytter likevel.

Hun er krigeren som aldri slutter å tro på det gode.

 

Så har vi den befriende spillpppmakeren. Hun som lever livet så til fulle at hun rett som det er mister stemmen. På det lengste var den borte i fire måneder. Hun er den eneste jeg kjenner som har en stemme likevel. Det er den dama som lyser livsglede, selv om hun også har en hel bukett med andre sider. Hun er brennende engasjert i jobben sin, og det er smittsomt. Jeg er så utrolig glad for at akkurat den delen har smittet over på meg. Jeg takker aller mest for at hun har gitt meg motet og trua.

Vi skåler ganske ofte i rødvin, vi to, for vi har mye til felles, men det er alltid jeg som sier god natt først.

Alltid!

 

Hva med henne som bader hele året, altså utendørs, og i havet til og med? Hun som er en vulkan. Ordene bare flommer over, enten hun er lei seg eller glad. Ordene er som flytende lava, de er rødglødende, men aller mest varmer de. Hun er drivende dyktig i jobben sin, og har lederegenskaper som jeg ser opp til. Fordi hun SER, selv om hun ikke alltid hører, men det er fordi hun har så mye hun vil si. Når vi bader er det motsatt. Da er hun lydløs, mens jeg høres over hele Hamarvika.

Hun har et hjerte av gull, havfrua mi.

 

Nå kommer jeg til henne som har det kloke, varme, rause mammahjertet, som vi mødre gjerne har. Det er bare det at hun har sin egen, fine måte å vise det på. Hun som hegner om sin familie, og øser så mye godhet over sine nære og kjære at jeg smelter, bare ved tanken. Hun har opplevd at den yngste jenta hennes døde etter kreftsykdom, men hun står både rakrygget og skjelvende som et aspeløv tilbake. Jeg har alltid beundret hennes klokskap, og hennes evne til å vise omtanke for andre.

Hun har en egen evne til å formidle, sånn at både tårene og latteren sprenger på. Hun er en mester i å få oss andre til å se det hun ønsker å si.

Jeg beundrer slik fortellerkunst, for der er ikke jeg.

 

Ett av mine forbilder strikker fortere enn jeg klarer å telle.  Hun er veldig kreativ, selv om ting av og til blir litt skjevt. Hun tar vare på hele bunten, og hun har en egen evne til å få alle til å føle seg velkommen. Om huset står på hodet, eller om det egentlig ikke passer, så passer det utmerket likevel. Da feier hun bare vekk rotet, og sier: Slå deg ned! Hun ler av seg selv, og vi kaller henne bare for rothøna. Jeg beundrer hennes evne til å gi blaffen i hva andre måtte mene.

I går fikk hun et hjemmestrikket vennesjal av meg.

 

 

Akkurat i kveld var det disse seks, men jeg kjenner mange, mange  flere. Noen trodde kanskje jeg skulle liste opp Florence Nigthingale eller Mor Teresa, og det kunne jeg kanskje gjort, men jeg synes at det ble alt for lite jordnært.

De er sikkert et annet sted.

 

Denne gangen valgte jeg kortreist, og hvis jeg mikser de egenskapene som jeg beudrer mest hos disse seks, så blir jeg tilsammen en uredd kriger som fester hele natta, og som er hjertevarm, men aldri redd for å ta et isbad. Da tar jeg bare på meg et par hjemmestrikkede sokker etterpå, og sender varme tanker til alle dem jeg er glad i.

 

Jeg glemte visst i farten henne som alltid reiser kjerringa! Hun som aldri gir seg over, men som står på døgnet rundt, og som sikkert dør i farta, med skoene på. Jeg håper det blir lenge til, og så viljesterk kan jeg bare drømme om å bli. Hadde jeg vært bare halvparten så målrettet så hadde jeg vært forfatter for lenge siden, og helt sikkert på bestselgerlista. Hun klarer liksom ALT det hun bestemmer seg for.

Sånn er ikke jeg, selv om jeg er på riktig vei.

Hun har også mistet, og kjempet seg opp til overflata igjen. Jeg skjønner ikke at de klarer det, men jeg skjønner at jeg er heldig.

Veldig heldig.

 

 

Våg å være nykter 
Våg å leve nå. 
Syng, om det er det du vil ? 
gråt litt om du må. 
Tiden er for kort til flukt, 
bruk den mens du kan. 
Noen trenger alt du er 
og at du er sann.

– Hans Olav Mørk –