” Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
like til morgongry. “

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Det ble nesten morgengry, for når været smiler så må vi nyte det. Det er det som er så rart og fint med oss øyboere, at når det kommer seilende enn sånn kveld, så hopper vi ombord. Vi setter oss godt til rette, og forteller hverandre at ingen har det bedre enn oss.

Da har vi glemt både regn og vind, og det som verre er.

Da har vi glemt lynnedslaget som sendte sjokkbølger over hele Hamarvika, og som tok med seg både bredbånd, vaskemaskiner, og andre elektriske dupeditter. Vi glemmer regnet som trommer iltert mot ruta, og vinden som blåser fra alle kanter. Aller verst er nordavinden, for den er mye kaldere enn de andre vindene.

På sånne kvelder blir plastglassene like vakre som det vakreste krystall. Havet bryr seg ikke om hvilket glass det speiler seg i likevel.

Og vinen er like rosa som himmelen uansett.

I natt var verden poesi.

Disse bildene står i grell kontrast til mange andre sin verden. Noen sørger, andre kriger, og mange har ingen å dele det med.

Vi kan prøve å være et bål for andre, sånn at de kan kjenne varmen. Vi måtte også flytte oss nærmere bålet i natt, for Frøyanatta er bittelitt kaldere enn Karibien, men mye finere da, selv om jeg aldri har vært på de Karibiske øyer.

Jeg tipper at det er finere her, og håper at jeg vinner i Lotto.

Det er fine farger hele døgnet, men fargespillet er aller best når kveld blir til natt, nå som det er sommer. Pastellfargene er et mykt og godt teppe som vi kan slenge over skuldrene. Jeg kler ikke pastellfarger så godt, men det gjør himmelen og havet. Det er høstfargene som er mine farger.

Vi var ikke alene om å nyte denne natta heller. Vi diskuterte om måken har en sånn type hjernekapasitet at den nyter å duppe på havet. Anette tror ikke det, for hun mener at den bare ER, på en måte, mellom det ene og det andre måltidet, men jeg velger å tro at den trives, altså at den tenker: Ahhhh!! Nå har jeg det fint!

Til og med oteren tok en pause i fiskinga, og la seg på rygg. 

Vi så det fra galleriet.

Der var vi forresten på bølgelengde, for at oteren nøt tilværelsen var ingen av oss i tvil om. Han ga blaffen i makrellstimen, for han var sikkert god og mett allerede.

Både vi og oteren bor jo midt i matfatet.