Fuck cancer!

 

Den fingeren ser grusomt lang ut, og jeg ser ut som et lemen, men jeg ønsker kreft dit pepper`n gror, så det passer utmerket. Jeg håper at jeg når langt med innlegget mitt, også. At jeg når langt med tankene og refleksjonene, både som privatperson, sykepleier og kreftressurs.

Og jeg liker dette diktet:

 

STIEN TE VERDENS ENDE

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts?lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: “Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti`n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si`ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti`n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti`n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla`er,
men duftær ekstra sterkt på fine da`er.

La gå at det kan komma vonde ti`er
da sti`n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

–  MARGARET SKJELBRED –

 

Vi velger ikke selv. Jo, vi kan velge bort sigaretter og rødvin og snus og potetgull og lightbrus og sukker og koffein og velmente råd, men det meste er tilfeldig.

Rett og slett tilfeldig, mens arvelighet kan være en faktor.

Selvfølgelig finnes det risikofaktorer, sånne ting som det er lurt å holde seg unna. Solstråler, for eksempel ( heldigvis bor jeg i Trøndelag ), eller en usunn livsstil, hva nå det vil si.

Alt er relativt.

Jeg kan bytte ut Sørlandschipsen med gulrøtter, og få kreft likevel. Jeg kjenner en kar som er frisk som en fisk, og som tok sin første røyk som 11-åring. Jeg kjenner også en som alltid har levd asketisk, men som har hatt uflaks med celledelingen.

Likevel råder jeg alle til å legge røyken på hylla, eller droppe å ta det første draget.

Noen ting er det lett å holde seg unna, mens andre ting handler om livskvalitet. Jeg har lest mange steder at rødvin kan spille en rolle i forhold til utvikling av brystkreft, men jeg drikker min rødvin likevel, og satser på at jeg er heldig.

Jeg vil leve mitt liv, på min måte.

Jeg tror at mange sliter med tankene sine når de får diagnosen. Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Er det min skyld? Hvorfor akkurat meg? Jeg fortjener ikke dette. Det er urettferdig.

Disse ordene har jeg hørt mange ganger, men jeg har også snakket med flere som ikke vil fokusere på hvorvidt det er urettferdig eller ikke. De er så tapre og sterke midt i alt som er vondt. Hvor henter de denne styrken fra? Jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, for jeg har lettere for å forstå at noen synes det er rasende urettferdig.

Begge deler er urkraft.

Og for min del spiller det ingen rolle. Jeg hjelper like gjerne storrøykeren som maratonmannen. Jeg hjelper like mye henne som velger bort de negative tankene, som henne der hvor alt går i svart.

Dessuten er ikke alt svart-hvitt, for i går ble jeg påmint en hendelse fra ungdomsskolen. Atleten, han med trikot og piggsko, ble rent i senk av outsideren, som stilte på startstreken med sneipen i kjeften, og med tresko på beina. Vi har forskjellig utgangspunkt, og ingen vet hvem som krysser målstreken først. 

Noen ganger er det umulige mulig, og ingen kjenner dagen.

Det hender at vi får virkeligheten slengt i trynet. Noen ganger hjelper ikke behandlingen, annet enn for en stund. Det må være fryktelig tøft å få en sånn beskjed. Fryktelig, forferdelig tøft.

Jeg har ingen anelse.

Jeg aner bare en liten bit av det, nemlig den delen jeg tar del i som sykepleier, men det opptar en stor del av hodet mitt og hjertet mitt, da, for akkurat  DET er heldigvis uunngåelig.

Jeg sier heldigvis, for jeg vil ikke være nøytral. Jeg vil ikke bli vant til noe som dette, selv om det er en del av hverdagen min. Det blir ikke en rutine, sånn som det er å spise to knekkebrød til frokost, med akkurat det samme pålegget, hver eneste dag –  bortsett fra på julaften.

Gjesp……

En annen ting jeg tenker på er alle vidunderkurer ( jeg har liten tro på sånne ), og alle nye typer behandling som kommer på markedet. Noen gir falske forhåpninger, mens andre koster for mye. Noen er heldigvis effektive, og dem vil vi gjerne ha.

Vi tar i mot all den hjelpen vi kan få. Vær så snill og hjelp oss!

Vi ber en bønn, men vet ikke til hvem. Noen har sin barnetro, og noen tror på ingenting, eller bare på seg selv. Jeg tror at vi mennesker er skapt til å tro på noe eller noen, samme hva det er. Trua, den har vi alltid med oss, fra den dagen vi blir født. Den er en slags trøst, og en form for trygghet, men likevel forundres jeg over at mange tror så sterkt på noe de ikke kan vite helt sikkert.

Eller vet de noe som jeg ikke vet? Har de hatt en åpenbaring eller noe?

Farmor og farfar var slike mennesker, for de var misunnelseverdig faste i sin tro. Det er sikkert en god følelse, for da har de alltid noe å lene seg mot. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro på, jeg, men jeg tror på det gode i mennesket. Jeg tror på det som gjør meg godt, og på dem som vil meg vel.

Det har jeg lært av disse to.

 


 

 

Jeg tror på dem som viser hverandre omsorg og omtanke, og på dem som ærlig våger å møte den andres blikk når tøffe beskjeder ska gies. Ingen omveier eller sidespor, for dem har vi allerede gått. Vi kjenner hver krinkelkrok av livet, og nå er det bare resten tilbake. De som er med oss hele veien er gull verd. Jeg elsker dem som kaller en spade for en spade, men også de som pakker meg inn i bomull, for jeg behøver begge deler.

Resten kan bare ryke og reise.

Det som hjelper for deg, hjelper kanskje ikke for meg. Kanskje lover noen mye mer enn de kan holde. Kanskje er enkelte til mer hjelp enn vi på forhånd våget å tro.

Håpet er det grønneste av det grønne. Håpet er lykka og halmstrået. Vi kan miste det på veien, eller vi kan finne det under ei grein. Så lenge det er tvil er det håp, sier Lars Lillo-Stenberg, og jeg er enig. 

Jeg håper at det er sånn, for håpet er en bærende kraft.

La tvilen komme tiltalte til gode. Kanskje føles det som om man sitter på tiltalebenken i en rettssak, og ikke har gjort noe galt. Du bare håper på medvind, sånn at du kan seile din egen sjø. Jeg vet ikke. og jeg håper at jeg slipper å finne ut av det.

 

Diktet øverst i teksten forteller mye om hvordan vi kan lære oss å leve med den veien som blir vår. Kanskje er villblomsten like vakker som rosebuketten. Det glasset med vin, dere vet, i fjæresteinene, på en godværskveld, sammen med jordbær, sammen med ei venninne, i flukt med tjelden,

da tenker jeg ikke på risikoen.

Gjør du?

 

Skål for livet  🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg