Rop på sommer`n!

 

Det eneste vi planla i går, var at vi skulle grille ved naustet i all enkelhet, bare vi to. Ikke fordi vi er asosiale, men fordi det bare ble sånn.

Trodde vi.

Naustet ved Strømsholmen Marina viser seg å være en investering i sosialt liv, for her kjøres det drop-in på en helt annen måte enn når vi er hjemme hos oss selv.

Impulsivt og kjempekoselig!

Jeg sendte en snap i øst og vest, og plutselig kom det en bitteliten båt over sundet, med to havfruer oppi. Det er en egen sjarm med å få besøk sjøveien.

Og sjarm hadde de med seg, i bøtter og i spann.

 

 

Ro din båt på nattsvart fjord

høsten står i døra

Mørket kjæm så fort her nord

tung blir vinterbøra

 

Bred din båt og bøt ditt bruk

gnæg dæ inn på åran

Lengt mot lyset, lengt dæ sjuk

drøm om alle våran

 

Nynn ei vise, syng dæ glad

du kan trenge trøsten

Mørket e en venn å ha

best blir kanskje høsten

– Trygve Hoff –

 

Her sitter JEG, ved naustveggen, og gjør ingenting. Naustet er nytt og nymalt, og jeg er bare en gjest. Da tenker jeg på de eldgamle, værbitte naustene som står i fjæra rundt omkring. Trekkfulle, enkle naust som gjemmer på mye historie, og masse slit. Dette naustet gjemmer på noen historier det, også, men det er historier er av det festlige slaget.

Før var naustene en arbeidsplass, og et hvilested for båten. Her renset de fisk og bøtte garn, og varmet hendene sine inni store, tovede sjøvotter etterpå, for neglesprett er vondt. Det er mange som gjør sånne ting fortsatt, men naustene har også blitt et møtested på annet vis i vår tid.

Fordi det er så sjønært som det kan bli.

Fordi det er medisin å hvile øynene på havet.

Fordi vi har muligheten.

 

 

Ingen tvil om at vi er perlevenner.

 

 

Utover kvelden kom det flere folk, både til lands og til vanns. Naustnaboer og fastboende i skjønn forening. Nye bekjentskaper, artige historier, og en liten knert som løsnet ordene som hadde satt seg fast i halsen min. Jeg er ikke så god til å prate, men det var det ingen som merket i går. Jeg sang ikke, da, men det var det andre som gjorde.

Plutselig var det en nydelig stemme som sang Gabriellas sång, fikk jeg høre. Det var sikkert en magisk opplevelse, men jeg hadde dessverre lagt meg, som vanlig.

Jeg er Frøken Kveldstrøtt, og dette var den eneste tørrpinnen vi traff i går.

Ikke mannen, men fisken.

 


 

 

Jeg fatter ikke at det går an å spise tørrfisk. Jeg prøver å venne meg til det, så i går tok jeg en bit i hånda. Dit, men ikke lenger, for det lukter grusomt stygt.

Jeg holder meg til grillpølsa, mens jeg lurer på hvem som fant opp tørrfisken.

Skjedde det ved et uhell?

Det var hell i uhell da, sikkert, for alle andre enn meg synes at det er en delikatesse.

 

ROP PÅ SOMMER`N!

 

Her i vakre, kalde nord,

der hvor havfruene bor,

her som vi og fisken bader,

selv når det er minusgrader.

 

Her er ingen nye fregner,

for det nesten bare regner,

kjære, send oss noen stråler,

det tror jeg at huden tåler.

 

Kan du ikke bare gi,

godvær til ei trønderpi`?

det er nok med 20 pluss,

da skal du få klem og nuss.

 

Det kan gjerne blåse godt,

heller vind enn tusen knott,

bare ikke nordavind,

den er verst for kropp og sinn.

 

Takk for alt det som vi får,

sommer, vinter, høst og vår,

trønderne får alt i ett,

gavepakke, rett og slett.

 

 

 

Takk for at fuglene forteller oss at sommeren er her, og takk for at vi trøndere har en egen evne til å nyte hvert eneste, dyrebare sekund som vi får.

Ikke får vi spalteplass i VG eller Dagbladet, heller, selv om det skulle finne på å hagle i juli. Det gjør ingenting – det tåler vi – for vi har vært ute en vinterdag før.

Vi pakker nemlig aldri bort Kari Traa.

 

2 kommentarer
    1. Som vanlig Tove,du er så god til å skrive,ønsket jeg hadde halvparten at av dine skrivekunskaper,ha en fortsatt fin sommer Tove til deg dine.

Siste innlegg