Jeg gjør som Arne Brimi, og begynner midt i smørøyet, eller smørauget, som det sikkert heter på hans dialekt. Det som var før, og det som kommer etter, får plass i et annet blogginnlegg.

Midt i miniferien besøkte vi Brimiland, for det heter så. 

Jeg vet også at han har skapt sitt Vianvang, som betyr fjelldronning. Tenk å være så levende opptatt av matkultur og gestfrihet som det han er. Her er et utdrag fra hans visjon:

 

Draumen om å gjera noko heilt spesielt med eit måltid, for ei oppleving for kvar og ein einskild gjest. For ein gong som for fleire gonger, for noko å leva lenge på. Støtt skal det vera godt å hugsa å ha opplevd å ha vore her. Støtt skal det vera godt å lengta att til min del av dette landet. Støtt skal det vera godt å koma att.

«Eg ynskjer at du skal oppleva Vianvang som ei kjelde til å ause ut av, ikkje berre for å bli mett, men for å kunne reise heim att med kunnskap om samanhengane som knyter kvar og ein inn i den naturlege veven som vi alle er ein del av.»

Arne Brimi

 

Sukk.

Vi var i Lom, som seg hør og bør, og den første vi traff var sjølvaste Brimi. Vi snakket om det på tur dit, at tenk om vi ser ham, tenk om vi møter ham.

Og det gjorde vi.

Dette stedet heter Brimibue, og de har verdens beste øl. Det var ganske skøy å sitte der med øl og spekemat, mens en ekte kokk grillet mat til gjestene. Hadde det vært for tre år siden så hadde jeg ikke gjort det, men nå gikk jeg bort og prikket ham lett på skuldra.

Hei! Ettersom jeg kommer helt fra Frøya og hit til Lom, kan jeg få ta et bilde sammen med deg?

Nei! sa han først, men jeg så at han ikke mente det. Han slengte ei arm rundt nakken min, og spurte hva vi spiste på Frøya.

Fisk, stotret jeg.

Har dere noen gode restauranter der ute?

Jeg ble litt fjetret av at han var så vennlig og pratsom, så han ble ikke særlig mye klokere, stakkar. Etterpå kom jeg på at jeg burde spurt om han liker saltfiskball og ferskfiskball, eller kanskje gammelsalta sei.

Jeg burde ha invitert ham hjem, til havlandet.

 

 

Jeg falt for det lokale ølet, og jeg falt pladask for glasset. Så pladask at jeg stakk innom to dager seinere, bare for å spørre om de var til salgs.

Det var de dessverre ikke, og ikke var Brimi der heller.

 

 

Vi var også innom Brimi sæter. De som driver denne sætra har skapt en perle av et sted, og de lager verdens beste vafler.

Sikkert også verdens beste rømmegrøt, men da var vi så mette på rømmevafler at vi hadde ikke sjanse i havet til å prøve den.

Det får bli en annen gang, for jeg ønsker meg tilbake.

 

 

Jeg ønsker meg tilbake, både for å overnatte, og for å smake deres  lokale spesialiteter

 

Jeg blir mett bare ved synet, samtidig som jeg vil ha mer. Jeg er overstadig begeistret,

og varm i (vaffel)hjertet.

 

På låven har de mange brisker som man kan overnatte i, og alle har eventyrlige navn.

Askeladden og de gode hjelperne, for eksempel.

Tenk å ta med seg venninnegjengen hit, så kan vi fnise fra hver vår brisk, og glede oss til frokost ved langbordet neste morgen. Bre hver vår skinnfellen over oss, i varm takknemlighet over å ha det så fint.

I hvert vårt lune rede, men i samme rom.

 

 

Vi møtte en bobil som hadde en inskripsjon i akterenden. Heter det forresten akterenden når det ikke er en båt? Iallefall, det sto følgende:

Vi drømmer ikke,

vi lever vår drøm.

 

 

De drømmer sikkert, men jeg skjønner hva de vil fram til. De vil fram til neste drøm, sånn at drømmen blir til virkelighet.

Jeg har også sånne drømmer, og nå har de blitt sanne. Jeg drømte om Besseggen, Geiranger og Atlanterhavsveien, for det er så mange steder i mitt eget land jeg ennå ikke har besøkt.

Nå har drømmen blitt levende.

 

 

 

Jeg må nesten slenge med et bilde av stavkirka sånn avslutningsvis. Det hører med, og jeg burde vært mer opptatt av den type arkitektur og historie, men det er jeg ikke.

Jeg kan falle i staver over en brisk på låven, eller bli stum – sikkert av beundring – når jeg møter en av Norges beste kokker, kanskje den beste ( unnskyld Hellstrøm ), mens jeg går rett forbi kirka. 

Jeg elsker salmer, og jeg får høytidsfølelse når jeg går inn i et kirkerom, men likevel gikk jeg rett forbi, mens jeg tok et bilde i farta.

Alt for fort.

 

 

 

Dessuten, hadde det vært Hellstrøm som hadde stått der, så hadde jeg aldri våget meg bort. Han virker så morsk. Hvis HAN hadde spurt meg om hva jeg bruker å spise, så hadde jeg sikkert stotret fram noe sånt:

Midt i uka spiser vi fisk, og på søndag eter vi sild.