Vil du ta med deg helsing til fjella
du som ennå er lett på tå.
Vil du helse til reinlav og røslyng
der min fot ikkje lenger kan gå

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– Finn Sandum –

Visst er jeg vel heldig, som kan vandre i fjellet om jeg vil. Jeg har lyst til å skrive om turen over Besseggen, men det blir en annen gang. Det var så mektig og stort, at jeg har ikke funnet ord for å beskrive den turen ennå.

Jeg satt på en stein, og tenkte mest på hvor rik jeg egentlig er. 

Jeg er rik på turopplevelser, og jeg er rik på menneskemøter. Jeg møtte Zuccarello på turen, men det er ikke sånne menneskemøter jeg tenker på, for vi satt bare med ryggen til hverandre.

Z for Zuccarello. Den superstjerna!

Sikkert en helt vanlig fyr.

Milla snudde visst også ryggen til, og tenkte sine egne tanker.

Jeg tenker på de sterke møtene jeg har gjennom jobben min som sykepleier. Jeg tenker på dem som ikke rakk å gå denne turen, og på henne som ikke kan strekke seg etter drømmen. På alle dem som på en eller annen måte er forhindret fra å oppleve det de gjerne vil.

DET tenkte jeg på da jeg satt på steinen og lot beina og blikket hvile.

Utsikten er som et eventyr, og jeg er prinsessen. Ikke har jeg kreft, og ikke har jeg ALS eller ME. Jeg var bare utmattet etterpå, men på en god måte. Leggene mine er hvite som snø, men de bærer meg dit jeg vil. 

De bar meg opp til Bitihorn to dager etter Besseggen, men den turen fortjener også sin egen historie. Jeg har kreftforeningens logo på T-skjorta, og bærer den med stolthet og letthet. 

Og noen ganger er det tungt.

Hjertet mitt banker for jobben som kreftressurs, og for alle dem som må møte den harde virkeligheten. Den som vi ikke tenker over til daglig; takk og pris for det. Vi kan jo ikke gå rundt og tenke det verste hver eneste dag.

Vi må heller ta beina fatt. 

Finne en varde eller et fjell, eller kanskje et svaberg. Min erfaring er at naturen gjør det lettere å puste, selv om jeg blir andpusten i de bratteste partiene. Akkurat da, når jeg må stoppe for å roe ned pusten, det er da tankene mine flakser avgårde.

Barn, ikkje le av den fuglen

som flaksar så hjelpelaust av stad.

Vinden har skilt han frå dei andre

som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

– Haldis Moren Vesaas –

Å gå over Besseggen var som å følge et grågås-trekk. Vi vekslet på å fly i spiss, mens resten hvilte i vinddraget. 

Jeg flakst vilt med vingene en liten stund, fordi jeg fikk litt høydeskrekk, men de andre fanget meg opp.

Og opp kom jeg.

Sånn er det i livet ellers også. Noen ganger kommer det en storm og kullkaster alt vi har drømt om. Andre ganger flyter vi avsted på ei sky av bomull. 

Det hender at vi ligger på bakken, og ser fjellet rage så så mektig over oss at vi mister motet. Dette klarer jeg aldri. 

Jeg beundrer dem som lever livet sitt på en varm og sterk måte, til og med når de vet at fjelltoppen og utsikten er uoppnåelig. De finner et platå lenger ned, og ser mye bedre enn det jeg gjør, som står på toppen.

Det er helt sant.

Jeg har hørt og sett og opplevd. De som finner enkle, små hverdagsgleder innenfor rekkevidde, for den beste utsikten er ikke alltid på toppen. Det hender at vi ser oss blind, og tar ting som en selvfølge. 

Disse menneskene som jeg møtte, de gjorde aldri det. De tok ingenting som en selvfølge. De hadde et mot og en styrke som jeg bare kan drømme om.

Og strekke meg etter, sånn at jeg kan leve min drøm.

Jeg kommer aldri til å glemme dem, for de har gitt meg en utsikt til livet som ingen fjelltopp kan måle seg med, selv om verden er vakker.

Kanskje er de den fuglefjøra som seilte forbi, eller det vindpustet som strøk over kinnet. 

Eller regndråpen.