Etiske retningslinjer og yrkesstolthet

 

Den lille valpen som tillitsfullt sovnet i halsgropa mi, den fikk hjertet mitt til å smelte. Og det fikk meg til å tenke på sårbarhet. Så prisgitt sol og måne den lille er, så prisgitt resten av oss, og så overlatt, ikke til tilfeldighetene, men til verden omkring seg.

Akkurat som oss.

Jeg håper den får et godt hjem, med masse omsorg og kjærlighet, og noen regler, for husregler er fint. Alle behøver en rettesnor, selv om vi går våre egne veier. En rettesnor på livsveien vår.

Noen etiske retningslinjer.

I sykepleien har vi egne yrkesetiske retningslinjer, og det er fint. Det er nødvendig for å kunne sikre alle en verdig behandling.

“Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket.”

Reglene er til for å sikre alle vi er i berøring med:

-brukeren

-de pårørende

-medarbeiderne

-arbeidsstedet

-samfunnet

-profesjonen

 

Muligens skulle profesjonen ha stått øverst på lista, og det gjør den visst også, i virkeligheten, men uten brukeren ingen profesjon. Uten brukeren ingen pårørende, og heller ikke alt det andre som er listet opp.

 

Nå glemmer jeg et øyeblikk at jeg har ferie.

 

En ting som får meg til å se rødt, er når noen i en nedlatende tone lurer på hvorfor vi gidder å jobbe i sykehjem eller hjemmetjeneste. Tenk å kaste bort høgskoleutdanningen på det!

Jeg som ikke liker rødt. 

De har ikke peiling på hva de snakker om. Vi kan mye, og vi kan litt om alt. Jeg er ikke spesialist på hjertet, men jeg vet litt om hva hjertet behøver og begjærer. Jeg har glemt noen av de latinske navnene, men jeg vet at den skrå halsmuskel heter sternocleidomastoideus, og at den store muskelen bak på ryggen heter musculus latissimus dorsi ( nei, jeg har ikke googlet det, men det interesserte meg da jeg gikk sykepleien, så det er lett å huske ).

Den muskelen har jeg ofte vondt i, fordi jeg står alene med ansvaret i huttaheiti. Jeg har dyktige leger jeg kan ringe til, men de er ikke bare en alarmknapp og tre minutter unna. Jeg har dedikerte og flinke medarbeidere som kommer til unnsetning så fort de bare kan, men det tar sin tid, særlig om el-bilen går tom for strøm.

Jeg kan ikke slå av vakttelefonen og ta matpause, for den er koblet til trygghetsalarmen. Jeg tar pause et eller annet sted på veien, men når alarmen går så flyr kneippbrødskiva ut av vinduet.

Det er forresten sjelden jeg spiser i bilen, men det er det enkelte andre som gjør. Det ligger igjen bevis mellom setene, i form av sjokoladepapir og lignende. Hurtigvirkende kalorier som forsvinner mye fortere enn papiret.

 

Vi har masse erfaring med mye:

– smertepumper

– medisiner

– støttestrømper

– respiratorer

– hostemaskiner

– peg-sonder

– tracheostomier

– hjemmedialyse

– diabetes ( takk og pris for at vi har sukker-Anna å rådføre oss med )

– blodtransfusjoner

– stomier 

– nefrostomier

– ensomhet

– depresjon

-schizofreni og andre psykiske lidelser

– rus

– beinbrudd

– rehabilitering

– hjelpemidler ( heldigvis har vi et nært samarbeid med ergoterapeuten, fysioterapeuten og hjelpemiddelkoordinatoren )

– sår

– demens

– MS

– UVI ( plagsomt og utbredt )

– ALS

-PMS  ( vi ønsker oss flere menn inn i omsorgsyrket )

– og alle de andre bokstavene

 

Vi har erfaring med SÅ mye mer enn det der, så kom ikke å fortell meg at vi er annenrangs sykepleiere og omsorgsarbeidere, som jeg tilfeldigvis overhørte her om dagen. Vi er kanskje ikke spesialister på ett område, men vi er som poteten, vi kan brukes til ( nesten ) alt. Nesten alt, for når en bruker som er oppegående i hodet prøver å krafse etter meg, eller kommer med slibrige kommentarer, da setter jeg ned foten. 

DA smeller det!

Respekten skal nemlig gå begge veier.

Jeg opplever at brukere kommer fra sykehuset midt på natta, der møtet med sykehuset var så “effektivt” at hun ikke engang ble registrert i mottagelsen. Jeg opplever også at kommunikasjonen går på skinner, sånn at alt hun behøver av utstyr blir sendt med hjem.

En mann jeg kjenner rakk akkurat å få en finger opp i rumpa før de snudde ham rundt, og sendte ham hjem, med uforrettet sak. Han kom hjem som et eneste stort spørsmåsltegn. Hva hadde jeg der å gjøre?

Jeg må skryte av kreftpoliklinikken ved Orkdal Sykehus, for de er suverene. SLB ( seksjon lindrende behandling ) på St Olav er også i en klasse for seg. Det er mange som er i en klasse for seg, og som vi samarbeider godt med, men akkurat i dag så velger jeg å fremheve disse to.

Og jeg tar meg den friheten å fremheve noen av våre lokale leger, uten å nevne navn. De er tryggheten vår når det går mot slutten.

Uten dem var vi ingenting, og uten oss hadde de ikke klart det.

Mitt privilegium er å være den som trekker i trådene, og den som er bindeleddet mellom sykehus, medarbeidere, legekontor, apotek, helsestasjon, og andre nødvendige instanser.

Neste gang noen ymter om at vi er andredivisjons pleiere ( ingenting er galt med å spille i andredivisjonen, det er ikke det jeg mener, men vi spiller mesterligaspill, og topper laget ),  da smeller det!

Det viktigste er å gjøre sitt beste.

Ikke har vi lønninger som er i samsvar med det vi gjør, heller. Det er bedre betalt å løpe etter en ball, iallefall om du spiller i eliteserien. Fotball interesserer meg egentlig ikke – jeg vet at den er rund –  men jeg jobber gjerne etter go`fot-teorien til Nils Arne Eggen.

La oss spille hverandre gode,

og score MÅÅÅÅÅÅÅL!! – på brukeren sin vegne.

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg