Nå er det gjort!

 

Nå er det gjort!

Alle sammen har noe de gruer seg for, eller noe som de helst ikke vil gjøre. Det finnes dem som uten problemer holder en glitrende tale foran flere hundre mennesker, uten å blunke. For andre er bare tanken på å skulle utsette seg for noe sånt ——–> skremmende.

Jeg har lært at øvelse gjør mester.

Det finnes mennesker som alltid setter seg i passasjersetet for å slippe unna både  motorveier og kronglete avstikkere, sånne mennesker – dere vet – som gjør seg selv en stor bjørnetjeneste.

Sånn er jeg, men vent, ikke nå lenger.

I går og i dag har jeg kjørt Trondheim på kryss og tvers så mange ganger at jeg er kurert. For alltid, håper jeg. Det handler ikke om angst, men om en terskel som har blitt i høyeste laget. Det er ikke så lurt å velge minste motstands vei bestandig, selv om det er behagelig der og da.

Egentlig er det ubehagelig, for jeg ender opp med å skuffe meg selv.

I løpet av denne uka så har begge ungene flyttet ut, og det betyr flyttesjau. Da valgte hønemor å kjøre på. Hva gjør man ikke for sine barn? – selv om de er meget selvstendige. Innerst inne er jeg nok god å ha, særlig når prisen på hvitost får dem til å steile.

Og DE er gode å ha, for nå kjører jeg byen rundt som en helt.

Det høres ut som en stor prestasjon, og det er det – for MEG. For andre er det piece of cake.

Kanskje jeg skal bli taxisjåfør?

Jeg vet iallefall at det er mye bedre å bryte ut av komfortsonen ( særlig etterpå ), enn å lure seg unna, for da lurer jeg bare meg selv.

Det smaker ikke godt; det smaker som Norvegia til blodpris.

Det som smaker godt er når mamma ber med ungdommen på pizzarestaurant når det romler i magen. Det smaker også godt å se at de finner seg til rette på hver sin hybel. Med største diskresjon så lar jeg være å dele bilder fra inspeksjonsrunden min, for de har et mye strengere forhold til sosiale media enn det jeg har.

Sikkert fornuftig.

Vi lærer av hverandre, og jeg har lært at jeg ikke må ha ruta i hodet før jeg begynner. Det holder å lese skilt for skilt, der og da,for da finner jeg fram, selv om bomveiselskapet tjente litt ekstra på rundene mine i går. 

Det ble noen strafferunder, men jeg vant likevel.

Over meg selv.

Det er mye mer behagelig å være med Gråtass på tur, for han slipper å sysle med filbytte, motorvei og rushtrafikk. 

 

 

Eller plentraktoren, som er spesialist på sitt område.

 

 

Nå bor jeg offisielt alene, og da tar jeg meg et glass rosevin, ikke for å feire, men for at jeg er stolt over de som flyr sine egne veier. Jeg er litt urolig på innsiden, men ikke fordi jeg er bekymret. Jeg bærer på en rar og ubeskrivelig følelse, for vi har jo bodd i samme hus i 19 og 21 år.

Det gjør noe med løvemammahjertet, det.

 

Kanskje jeg kommer til å sammenligne meg selv med en gammel bil nå, en som ingen vil ha?

HEI!

Gamle biler kan skinne som bare det. Dessuten er de ettertraktet.

 

 

PS  Vegard kommer hjem i kveld, og reiser igjen i morgen. Han hadde ikke tid til å være hjemme til søndag, for han har visst flyttet 🙂

 

Det tar jeg som et godt tegn.

 

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg