Takket være Snåsakaill`n så har jeg hørt på salmer neste hele dagen derpå. Jeg har alltid likt salmer veldig godt, helt fra jeg var lita jente. Det henger nok sammen med at salmer var en naturlig del av barndommen min. 

Farmor og farfar bodde i samme hus som oss, og der var det salmesang både morgen og kveld. Jeg har gått på søndagsskole, og jeg har samlet fisker i garnet. En fisk for hvert oppmøte, og fangsten var god.

Det var mye som var synd i deres øyne. Vi skulle IKKE spille kort, helst ikke plystre, og iallefall ikke danse. Ikke strikke på en søndag, og aldri ta med fiskestanga ned til havna på hviledagen, for å prøve fiskelykken.

Det holdt med den fisken vi fikk i garnet.

Men det var hjertevarme og TID i massevis. Og skjømmingstime; den timen i døgnet da de la seg for å hvile, eller satt i halvmørket og fortalte historier, før lampene ble tent.

I dag kalles det meditasjon, for vi pustet med magen.

Vi ba ikke så mye i andre etasje, men vi ba da for maten. Det hendte til og med at vi fisket nede ved havna på en søndag, for vi snek oss bak fjøset og ned til sjøen. Lillebroren min var til og med så modig – eller uvitende – at han dro med seg farmor ut på golvet for en dans, mens han plystret.

Dobbelt ære være, altså. 

Det falt ikke i god jord, for jeg husker det som om det var i går. Jeg tror til og med at jeg frydet meg litt, for da fikk jeg hevn. En søt og frydefull hevn, etter at lillebror med krøllene hadde sladret om at jeg satt bak en stor stein, og smugrøykte avispapir med tørket løvetann inni.

 Han for som ei røyskatt, lekende lett mellom steinene, og var alle steder samtidig.

Lille, søte lillebror, som sto foran speilet hver eneste morgen og ba om at krøllene skulle forsvinne. Han vasskjemmet hår, og ba, til ingen nytte.

Du som ber for ditt barn, dine kjære,

er i forbønn fra år og til år,

Om du tålmodets lekse må lære,

Himlens bønnesvar engang du får.

Det er svar underveis, engler kommer med bud,

om det drøyer, dog fram det skal nå.

For det lovet jo løftenes trofaste Gud:

Kall på meg, og du hjelpen skal få!

Denne sang besteforeldrene mine ofte og gjerne, og de nevnte oss i bønnene sine hver eneste dag. Denne salmen ble også sunget i kirka i går, da Joralf Gjerstad var på besøk.

Det var så fint å være tilstede, for det var akkurat det jeg var,

TILSTEDE.

Jeg burde kanskje hatt DDE på øret i dag, for det har vært ølfestival her ute ved havet. I stedet er det altså salmer. 

Er det et alderstegn?

Tro eller ikke tro, for meg er salmer nydelig musikk og gode minner. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men jeg tror på det gode i mennesket, akkurat som Joralf snakket om i går. Vi kan tenne et lys for andre, eller være en venn for andre. 

Ei hand å holde i.