– Alexander Fallo –
I dag hadde jeg mest lyst til å ligge på sofaen, men kjæresten ville det annerledes. Han ville til Besselvassheia, og jeg sa ja.
Til å være med.
Jeg behøvde et spark i ræva, for jeg ville helst ligge på sofaen og beskytte hjertet mitt. Gjemme meg litt bort fra alt og alle en stund, men det beste var likevel å gå tur i strålende augustvær.
Jeg var mutt og stille da jeg tok mine første steg, men så løsnet det.
Trollet sprakk i det sola rant.
Han får ikke så mange klemmer, for dem er det Milla som får. Det er så mye lettere å være kjærlig mot Milla, og så mye enklere å hviske noe i øret på en hund.
Hun har store ører, nemlig.
Store, myke antenner som hører alt.
Hun er staselig som ei dronning.
En livsnyter som synes at livet er best ute, men ikke når jeg er inne, for hun vil helst være der jeg er.
Når jeg er sliten og tankefull, eller full av alle slags følelser, da blir jeg innesluttet. Da klarer jeg ikke å si hva det er, eller hvorfor det er sånn.
Da hjelper det å være ute, selv om jeg helst ikke vil ut.
Det hjelper å vandre av seg det som er vondt og vanskelig. Det er jo ikke alt jeg kan snakke om, heller. Det er ikke sånn at jeg kan fortelle alt til resten av verden.
For i min verden har vi taushetsplikt.
I min verden møter vi spesielle mennesker hver eneste dag, og på hver eneste vakt.
Alle er spesielle.
Og noen er sære.
Noen er til og med yngre enn meg.
Mens ei er snart hundre.
Jeg mener ikke at jeg vil beskytte hjertet mitt mot alle disse menneskene. Det jeg mener er at hjertet mitt trenger beskyttelse, slik at jeg kan takle og tåle, sånn at jeg kan møte og mestre.
For jeg vil ha mot til å snakke om både livet og døden.
