Hun er havet

 

 

Hun glitrer i gull og hun bader i sølv.

Jeg vasser, jeg synker jeg legger på svøm.

Og hva som finnes der nede på bunn,

av skipbrudd og gull det vet bare hun

 

Klippen i havet mitt eneste håp, 

der bølgene bryter og knuser min båt.

Så trekk deg tilbake om uværet går.

for havet er frihet og hjertet forstår

 

- CC Cowboys -

 

Det er deilig å fylle 50 år! 30 var grusomt og 40 var greit, men 50 derimot. 50 er året for innsikt, erfaring og takknemlighet, fordi jeg er ett år eldre enn i fjor, og mer levende enn noen gang.

Derav takknemligheten; over at tilfeldighetenes knyttneve ikke har slått meg midt i ansiktet., for den har heller strøket meg mildt på kinnet. Jeg har ikke sluppet unna stein i skoene ( jeg klikker av småstein i skoene ) eller omveiene langs den veien som er min, men skoene kan jeg ta av, og snu dem opp ned, sånn at problemet plasseres der det hører hjemme, og omveiene?

Omveiene har lært meg mye, forsinkelsene også.

Til og med sidesporet.

50 er egentlig det fineste stedet jeg har vært, så jeg tror jeg blir her en stund. Jeg har sett mange fine landskap underveis, men disse fargene har jeg ikke sett før. Jeg har alltid sett dem, men aldri så klart som nå.

Jeg har aldri levd så modig og sterkt som det jeg gjør nå. Den ene steinen ( som befant seg i skoa ) kastet jeg nemlig i havet. Egentlig flintret jeg den i sinne, men hva skjer når du kaster en stein i havet?

Den lager ringer.

Tusen takk til alle som har sendt meg meldinger med fine ord, på bursdagen min, for ord er også ringer i vann. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker gjennom bloggen min, og jeg prater gjerne med dem som jeg møter, med visse unntak.

Det finnes alltid unntak.

Jeg har dager der jeg slenger på meg usynlighetskappen, men det skjer ikke så ofte. Før bar jeg den hele tiden, mens jeg sparket småstein etter veien, sånn at jeg slapp å møte andres blikk.

Jeg elsker den gode samtalen, men helst ikke mellom butikkreolene. Helst over en kopp kaffe, eller med et glass vin. Og aller helst når kjemien stemmer. Kanskje jeg har traumer etter at jeg bodde i Levanger? Der var det nemlig en fremmed som hanket tak i meg, og blåholdt. Han nektet å slippe taket før jeg hadde sagt Hei! 

 

 

Det irriterer meg fortsatt at jeg måtte gi etter, for jeg er egentlig fryktelig sta. Etter den dagen møtte jeg ham overalt, og særlig mellom reolene i butikken. 

Det samme skjedde hver eneste gang, og det ble alltid hjemmeseier.

HEI!!

Takk til alle om jeg kjenner, og har blitt kjent med, bortsett fra han der. Dere gir meg luft under vingene, og mot til å sveve. Dere oppmuntrer, dere gir meg ros, og dere forteller meg hvor skapet skal stå. særlig når jeg har beslutningsvegring.

Det har jeg ganske ofte, men ikke så ofte som før.

Dere unner meg medgang, og dere støtter meg i motgang. Dere henger med på drømmene som er vestafor virkeligheten, og dere passer på at jeg har beina godt plantet på bakken. 

Det klarer jeg forresten selv, å beholde bakkekontakten, selv om jeg svever innimellom. I går satt de hvitkledde som perler på en snor, og ventet på meg og gulrotkaka. De hadde pyntet bord, og de hadde pyntet kontoret til jeg kom på jobb. De sang bursdagssangen mens de danset rundt bordet, fremdeles som perler på en snor.

Vi har et unikt arbeidsmiljø, og jeg ler så jeg griner av denne gjengen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits