På rett vei?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Noen ganger må jeg øve meg i å la være å gjøre ting, selv om det høres merkelig ut. I år skal jeg la være å vaske rundt huset til jul, og jeg håper at jeg ikke går på en sprekk.

Heller litt støv i kriker og kroker enn et rent helvete.

Hvis jeg har bekymringstanker så øver jeg på å samle dem opp, og gi dem maks en halvtime å boltre seg på, hver dag, for det har jeg hørt er lurt. Ikke la dem ødelegge hele dagen; en liten stund er mer enn nok.

De fleste bekymringer blir det ikke noe av likevel.

 

Nå merker jeg at hele min kropp er i uroden. sikkert på grunn av nedtrappingen av Zoloft. Enten er jeg irritabel på grunn av at det skjer en endring i hjernen et sted, eller så er det  fordi jeg forventer at jeg skal kjenne noe. Jeg blir fort irritert om noe går på tverke, og jeg er sitrende urolig fra topp til tå.

Jeg som ikke liker føtter og tær.

 

Jeg synes det er rart å bo i huset mitt nå som jeg ikke har samboeren her lenger, og nå som begge barna har flyttet ut. Huset er ikke riktig mitt og vårt mer, og jeg føler meg litt fremmed, på en måte. Jeg legger merke til alt som han har gjort, med tanke på oppussing, og da svirrer tankene ekstra mye.

Jeg kommer meg liksom ikke videre.

Jeg har jo kommet meg videre på mange måter, men er jeg på rett vei? Skal jeg begynne på nytt i et annet hus? Mister jeg noe verdifullt om jeg velger å flytte?

Jeg tror at jeg ville hatt godt av det.

Hjemme er der hjertet er, selv om mange minner sitter i veggene. Hjemme er ikke det samme når barna ikke bor hjemme, selv om de kommer hjem av og til.

Jeg sliter litt med disse tankene.

 

Alt dette er vel sånne tanker som alle sysler med fra tid til annen. Heldigvis, bank i bordet!, sliter jeg ikke med helsa, selv om hodet hører med til resten av kroppen. Jeg er frisk som en fisk, bortsett fra at ryggen streiker av og til, men det er ikke dødelig.

Så jeg er heldig.

Og jeg er heldig med disse to,og med dette minnet, som er noen år gammelt. Det må være den beste jobben jeg har gjort.

Det føles sånn.

 

 

I år gleder jeg meg litt ekstra til jul, selv om jeg har seinvakt julaften. Jeg gleder meg til Amanda og Vegard kommer hjem, til mitt hus og deres hjem. Jeg gleder meg til å se Tre nøtter til Askepott før jeg skal på jobb, og jeg håper at mamma og pappa ber oss hjem på julemiddag 🙂

Jeg elsker dikt, helst andre sine ord, men dette har jeg skrevet selv:

 

Advent kommer listende på tærne,

og hun vil så veldig, veldig gjerne,

koste av seg snøen der på trammen,

finne ro og bare være sammen.

 

Bare være engel på en sky,

vente på en dag så blank og ny,

løpe etter hvite snøkrystaller,

lykkelig fordi at snøen faller.

 

Hun vil gjerne se den andre siden,

drømmen hennes er å fange tiden,

den som handler om å skape fred,

være nær og høre til et sted.

 

Se på pynten ytterst på ei grein,

passe på å ikke bli for sein,

til å være henne, bare leve,

være varm og hjertelig til stede.

 

Kanskje er hun heldig og kan finne,

verdens aller beste juleminne,

innerst under greinene på treet,

julemorgen vet hun at hun ser det.

 

Tankene og ordene som flykter,

hun vil mye heller tenne lykter,

vende nesa opp mot stjernehimmel,

ruse seg på nattsvart stjernevrimmel.

 

Hun vil gjerne bort og bare klemme,

inni hjertet lover hun å gjemme,

mennesker som gir litt av seg selv,

 er en lysende og magisk julekveld.

– Tove –

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg