Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi levde med hua i handa,
men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visserlig sanna,
vi e hardhausa vi som du.
Nå har vi den hardaste ria
vi slit med å karre oss frem,
mot lyset og adventstida,
det e langt sør til Betlehem.

Jeg leste et sted at disse tekstlinjene ble oppfattet som blasfemiske, i den forstand at teksten gir inntrykk av å sette oss mennesker like høyt som Gud. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Vi e hardhausa vi som du.

Vi ER det.

Vi er hardhauser alle sammen, på hver vår måte, enten vi sliter med det ene eller det andre, for ingen går gjennom livet uten å slite, eller kanskje møte seg selv i døra. Og vi har øyeblikk av pur lykke, som stjernehimmelen i svarteste natta. Det hender, når jeg føler at alt hoper seg opp, at jeg går ut og kikker opp på stjernehimmelen.

Da blir problemene mine små for ei stund, for jeg ser og føler at jeg er en del av noe større.

Det er godt å skrive igjen.

Jeg har blitt alene siden sist, selv om jeg ikke kjenner noen som kan måle seg med ham. Han er en kjernekar. Vi er skjønt enige om at vi liker hverandre veldig godt, vi er gode venner, og veien videre kjenner ingen. Ikke vi, og ikke dere. Kanskje, kanskje ikke. Dagen og livet er i stadig endring for oss alle, og jeg har andre ting å gjøre enn å vite best hvordan andre mennesker skal leve livet sitt.  Jeg har sluttet med medisiner og jeg sluttet en stund å skrive. 

Jeg behøver visst å være alene en stund. De siste fire-fem årene har vært de mest innholdsrike årene jeg har hatt, på alle mulige vis, bortsett fra da jeg ble mamma naturligvis.

Det er det største som har skjedd, uansett hva jeg sammenligner med.

Jeg må visst gjøre som havørna, fly høyt over øya mi for å se klart, for å få perspektiv på livet mitt igjen.

Advent og jul er ei tid som gjør meg urolig innvendig, selv om det er den varmeste tida på året. Jeg tror ikke at jeg er alene om akkurat det, for dem som vi savner, savner vi ekstra mye nå. Tradisjonene er gode og vonde på samme tid. Det er julefred og julekaos samtidig, og da blir vepsebolet i hodet ustyrlig. Jeg vil finne roen, men finner den ikke, bare av og til, som i kveld.

For nå har jeg pyntet til advent, og nå drikker jeg gløgg.

Etter at jeg sluttet med medisinene så opplever jeg at alle følelsene kommer tilbake, på en måte; både sinne, tårer, glede, irritasjon, glimtvis lykkefølelse, ja, hele spekteret. Jeg har nok vært litt for mye midt på treet alt for lenge, selv om Zoloft har vært til god hjelp. Akkurat nå er jeg mer forvirret enn noen gang.

Mitt nyttårsønske er at jeg aldri skal begynne igjen.

Jeg liker ikke nyttårsaften og nyttårsforsetter, egentlig. Jeg liker ikke nyttårsfester, og vil helst være hjemme denne kvelden. Det er så mange andre dager i året som egner seg bedre for en ny start.

Eller en fortsettelse på noe som var, og som innerst inne er.

Jeg tror at mange kjenner seg igjen i mine refleksjoner, selv om fasaden utad kan virke perfekt. Jeg tror at ALLE opplever livskriser og livsgleder. Jeg er ikke så opptatt av fasader.

Jeg er mest opptatt av å lytte til hjerte og magefølelse, koste hva det koste vil.

Jeg vil være tro mot meg selv, og jeg ville aldri ha byttet bort noe av det jeg har opplevd

.Ikke mot noe eller noen.