Taxidriver

Det blir så stille på øya vår når vi mister noen brått og uventet. Når det attpåtil skjer i trafikken så er det dobbelt rystende, fordi det kan skje hvem som helst, og når som helst. Som oftest går det heldigvis bra, og vi kan ikke slutte å reise fra sted til sted.

Vi må møte frykten, eller legge den til side.

Vi må leve, slik Arild gjorde.

Så vondt det må være for de nærmeste, og for kollegaer og venner. Jeg tillater meg å skrive noen ord på bloggen, for jeg kjente ham på min måte. Skøyeren, som alltid hadde noe på hjertet når vi møttes. En morsom kommentar, eller godmodig erting, som den gangen jeg hadde stripa midt under bilen, og okkuperte to parkeringsplasser. Selvfølgelig så han det, selv om jeg trodde at ingen så meg. Han var flint til å se folk.

Selvfølgelig klarte han ikke å holde kjeft.

Jeg elsker folk som jeg kan kverulere med, sånne morsomme ordvekslinger som bare er godt ment.

Dessuten levde han visst etter den samme mentaliteten som jeg selv prøver å etterleve. Si noe fint om og til, mens du har sjansen. Han sa flere ganger at han leste bloggen min, at bloggen hjalp ham, og at han likte tankene og ordene mine.

Spis et godt måltid, nyt maten og livet. Legg planer. Vær raus. Legg godsia til.

Vi var langt i fra nære venner, men vi snakket alltid med hverandre, helt fra vi var naboer, og helt fram til forrige lørdag. På bakeriet selvsagt 🙂

Livet er skjørt.

Og livet er dyrebart.

Heldigvis visste han at jeg likte de daglige statusoppdateringene; 

Morn, morn. Ny dag og nye muligheter. Ha en fin dag.

Typisk Arild.

Hvis alle hadde startet dagen på en slik måte så hadde verden vært et bedre sted. Det betyr at han gjorde verden til et bedre sted.

Jeg kom til å tenke på noe. Hvem skal selge oss prima ferskfisk nå, mon tro?

Hvem skal terge meg?

 

Bære så du veit det:  Æ kjæms te å savn dæ, Jensen!

 

PS Jeg skal tenke på deg neste gang jeg parkerer feil, eller når jeg spiser et herremåltid ( Mister Matglad ), eller om jeg snubler i mine egne bein, og du tilfeldigvis ser det.

Jeg kommer garantert til å høre latter i det fjerne.

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Ja, livet er skjørt… På to-tre måneder er tre bekjente av meg revet bort, i nokså ung alder. Det er så trist, og jeg tenker på dem som sto dem nærmest, og som opplever en uendelig stor sorg. Det er så vondt, og ikke minst meningsløst.

Siste innlegg