Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

I går så jeg “Siste resept” med Per Fugelli. Det var en sterk og gripende film.

Jeg ble mest slått av utstrålingen hans.

Jeg ble sugd inn i filmen, og inn i livet deres, av stemmen, ordene, refleskjonene og ektheten. Åpenheten om liv og død, og kjærligheten mellom ham og kona.

Kjærligheten til naturen.

Vakre Røst. Jeg drømte meg dit, og fikk en vill ide om å kunne oppleve dette stedet på jord. Jeg elsker det hardbarka, jordnære folkeslaget,som lever etter været.

Det omskiftelige været som mennesket må føye seg etter, for det nytter ikke å kjempe mot naturkreftene.

Man må lære seg å leve MED. 

Sylvi Listhaug fikk passet sitt påskrevet, og mange er sikkert uenig i hans ytringer, men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Mange mener mye om mangt, og en av de tingene han sa, var at han ville savne å krige for det han mener er riktig og viktig.

Det er også viktig å snakke åpent om døden.

Jeg tror ikke det er lurt å dyrke den tanken, sånn at man går rundt og er redd for å dø, men den kan være et bakteppe i livet, for da opplever jeg livet sterkere og rikere.

Da hører jeg spoven på marka, eller kjenner lukta av sjø tidlig på morgenen, lenge før alle andre har stått opp. Akkurat nå gleder jeg meg mest til speilhålka forsvinner, sånn at det går an å gå som folk. Jeg gleder meg til å gå oppreist igjen.

Kona til Fugelli fikk hjerteinfarkt, og han tenkte at påkjenningen med hans sykdom hadde påvirket hjertet hennes, et slags broken heart-syndrom. Dette sørget han over.

Og han gjorde en oppdagelse:

«Nå aner jeg hvordan Charlotte har det, med en mann som dør og dør i åtte år. Det er greiere å dø selv».

Det koster å være pårørende. Det ksoter å være den i flokken som skal være ansiktet utad når den man er glad i mister hår, funksjoner, sosialt liv, og alt de pleide å gjøre før. Jeg tror de bytter på å være sterke og svake, den som er syk, og den som går ved siden av, men kanskje burde vi se de pårørende mer.

Tilby hjelp, samtaler, være en god venn, levere middag på døra, tilby å kjøre barna til og fra trening, eller noe ganske annet. Da er det lettere å få kabalen til å gå opp. Mulighetene er grenseløse, bare vi ikke tråkker over andre sine grenser. Vi tramper ikke inn med skoene på og tar oss til rette. Vi tar på skoovertrekk, eller tar av oss på beina.

Vi føler oss fram, men ikke så forsiktig at vi ikke våger.

Det er ikke så skummelt som det kan virke, for det handler mest om å vise omsorg. Jeg tror ikke vi skal være så redd for å si noe feil, eller gjøre noe galt.

Per Fugelli stjal blomster i Botanisk hage, og han gjorde det med stil. Han gjorde det diskre, men uten å skade planten eller omgivelsene. Han knep av en blomst der det ikke var så synlig for andre, så kunne forbipasserende fremdeles nyte synet av blomsterflor, uten å merke hva han hadde gjort.

En raffinert tyv.

I går snakket vi om døden på jobb. Ei av de jeg jobber sammen med, sa at hun har som mål her i livet å blomstre ( les: spise, drikke, le, sprudle og leve )  så mye at vi iallefall ikke skal glemme henne de første fjorten dagene etter hennes død.

Det er bra at vi setter oss egne mål.

Det går an å putte humor inn  i alle slags situasjoner. Å le sammen er befriende, for det utløser hormoner som gjør oss godt. Heldigvis var det mye humor i denne filmen. Jeg fikk en tanke i hodet mens jeg satt i kinosalen, en setning som historien sikkert ønsket å fortelle meg. Jeg tror at den setningen kom ramlende fordi naturen og folket på Røst traff meg midt i hjertet:

Dø ikke før døden.

Dans en dans, tygg på et strå, les ei god bok, bestig en fjelltopp, dra opp en torsk fra havet, stjel en blomst ( for det får adrenalinet til å bruse ), ta en hvil- og et glass vin ved bryggekanten, pust med magen.

Eller stjel ei salmebok

Et av de sterkeste øyeblikkene i filmen, er når de to synger en salme sammen, selv om han ikke eier sangstemme. Aldri i verden om jeg hadde våget å synge for åpen scene. Men han gjør det sammen med ei han har delt mesteparten av livet med, det blir kanskje lettere da. Jeg ble nesten litt misunnelig på samspillet deres. Og da de sto på brygga og holdt rundt hverandre, som nyforelskede tenåringer gjør. At det går an <3

Siste resept.

Siste vers:

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder.
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.