Sovne som mus

 

Det hender jeg finner perler p Instagram, i form av dikt, som treffer midt i planeten.

Dette er ett av dem:

 

VAKNE FRISK OG LANGSAM

som ein kunstisbane

utan rekordar, tenkje

at i dag, akkurat i dag

skal eg g ein runde

med meg sjlv

akkurat s bedageleg

at eg greier henge med.

 

( Oddbjrn Aardalen )

 

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg gikk en runde med meg selv fr jeg sa ja til bli fast skribent for lokalavisa Hitra-Frya, i spalten Fra sidelinja.

Den tanken som gikk av med seieren var:

HOPP!!

Det skumleste med hele prosjektet var ta bilder. Jeg forkastet det ene etter det andre, fordi jeg s vettskremt ut. Jeg kan jo ikke ha redsel i bikket nr jeg skal formidle et budskap. Redaktren fikk streng beskjed om slette alle bortsett fra ett, og dette ene kunne de bruke bde som portrett og som helbilde. 

Tlmodig kar, for jeg hadde noen justeringer p teksten min underveis, fr deadline, som han endret med et smil.....flere ganger.

Jeg tror iallefall at han smilte, men sikker blir man aldri.

Det er forresten godt vkne opp frisk og langsam, akkurat s bedagelig at jeg greier henge med. Det er ingen rekorder jeg skal sl i dag, men jeg kan prve lage noen piruetter p isen, snn at jeg setter spor etter meg.

P denne vakre vinterdagen som snart blir vr.

I r gleder jeg meg til lyset kommer tilbake. Jeg kan allerede hre smfuglene utenfor. og jeg gleder meg til svarttrosten, tjelden og spoven -  i motsatt rekkeflge - vender hjem, for det er spoven som er min favoritt.

Og det er EN fugl jeg ikke kan fordra, for den har den samme ensformige, irriterende tonen hele dgnet. Det er umulig sitte ute og lese i en bok. Si meg, sover du aldri? Jeg vet ikke hva den heter, men denne lille skapningen gjr ikke annet enn synge med sitt eget nebb, akkurat som alle andre gjr.

Den vil s gjerne hre til.

Kanskje fuglen m rope hyt for bli hrt. Kanskje den er sint fordi den vet at andre har lifligere toner innabords? Kanskje den misunner svarttrosten som har selvtillit nok til sitte i toppen av treet og juble hyt i sky. Kanskje den heter gransanger, for det kryr av sitkagran rundt huset mitt.

Sitkagrana hrer ikke hjemme i vr fauna, men den vet ta seg til rette. Det er egentlig ikke grana si skyld, for vi har selv vrt med plante den da vi gikk p barneskolen. Vi puttet til og med flere trr i samme hull, for da gikk det fortere.

S vi kan antagelig skylde oss selv.

 

 

 

Se, hun smiler.

Alt starter med oss selv. Vi har alle et ansvar for mennesker og ting omkring oss. Noen ganger lrer man mer av lytte, enn gjennom prate, selv om tonen ikke alltid treffer p frste forsk.

velse gjr mester.

Det gr an ve p selvinnsikt, snn at man blir mer bevisst sin egen rolle i mte med andre. Bare man ikke analyserer seg ihjel, for det er heller ikke anbefale. Noen ganger er det greit at mennesker bare kommer rekende p ei fjl, blir vrende, eller drar forbi. 

Noen matcher vi med, og den rakveden er gull. for den samler jeg p. Andre tapper oss kanskje for energi og livslyst, og vi br la dem fare videre. Alle kan ikke vre hverandres beste venn.

Jeg liker knusktrr rakved, for den brenner godt, og da kan vi varme oss p blet.

Jeg liker til og med knusktrr humor.

Vi kan ikke bygge relasjoner med alle vi mter langs veien, men vi kan takke hflig nei. Det er mest vennskap jeg har i tankene nr jeg skriver disse ordene, for det er dem det er flest av i verden.

Men det handler ikke om ha flest.

Det er om at det er ekte, for da tler vi la den andre skinne, og vi er sterk nok til dra den andre opp fra sofaen nr det mrkner til. Som oftest er vi p blgelengde, takk og pris. Blgelengde er avstanden mellom to blger i en gitt periode, og det er i det mellomrommet vi drikker vin, bader i havet, prater om alt mellom himmel og jord, strikker, padler, drar p konserter, deler en pose srlandschips, og bare VET hvem som er til stole p i all slags vr.

Jeg vet at jeg noen ganger er den forhatte gransangeren. Da maser jeg vettet av vennene mine; jeg pirker og pirker og pirker, helt til en rlig sjel teiper igjen nebbet mitt.

I gr s jeg en rn som satt og speidet utover sitt rike. Jeg tror det var en hunn, og jeg tror at det var meg, for jeg er ikke bare nebbete. Jeg liker speide utover havet, for da blir jeg kjent med meg selv. Da fr jeg puste, da finner jeg ro, og da har jeg kontroll. Da har jeg oversikt over alle holmer og skjr, minus skvalpeskjrene.

De er skumle, selv om de er avmerket p kartet. Jeg er en elendig kartleser, spass selvinnsikt har jeg selvflgelig :-)

Jeg leste et sted at man kan sovne som en mus, og vkne som en rn. Det gjr jeg ganske ofte. Jeg kan vre bittelita nr jeg kryper under dyna, men dagen etter gjr jeg som rna. 

Skaffer meg overblikk.

2

Tffing du, som sa ja til skribentoppdraget! Og takk og pris for det :-)
Ser ikke bort fra at det er gransangeren du "klager" p nei :-) Den er noks ensformig, og ganske masete. Samtidig er den et sommertegn for meg :-D
Av de andre fuglene du nevner, elsker jeg svarttrosten over det meste. Den (opptil 15 i antall) har n hoppet rundt p (og ved siden av) fuglebrettet mitt i hele vinter. Mesket seg med brd, havregryn, frukt og br. Stort sett holder den seg p bakkeniv. Men nr vren kommer setter den seg (i tillegg) i tretoppene og synger de nydeligste toner. (Ofte sitter det flere hanner, med 50 (?) meters mellomrom og prver overg hverandre i sangprestasjon. For meg er det ingen som slr svarttrosten nr det gjelder sang. Og jeg HAR allerede sett de frste hyt oppe mot himmelen, men m sikkert vente litt til fr den synger. Og DET gleder jeg meg vanvittig til!

Ingen synger vakrere enn svarttrosten. Det har du helt rett i. I skumringen, i tretoppene. Da hender det ofte at jeg gr ut bare for lytte til musikken :-) Jeg gleder meg allerede.

Skriv en ny kommentar