hits

Sovne som mus

 

Det hender jeg finner perler på Instagram, i form av dikt, som treffer midt i planeten.

Dette er ett av dem:

 

VAKNE FRISK OG LANGSAM

som ein kunstisbane

utan rekordar, tenkje

at i dag, akkurat i dag

skal eg gå ein runde

med meg sjølv

akkurat så bedageleg

at eg greier å henge med.

 

( Oddbjørn Aardalen )

 

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg gikk en runde med meg selv før jeg sa ja til å bli fast skribent for lokalavisa Hitra-Frøya, i spalten Fra sidelinja.

Den tanken som gikk av med seieren var:

HOPP!!

Det skumleste med hele prosjektet var å ta bilder. Jeg forkastet det ene etter det andre, fordi jeg så vettskremt ut. Jeg kan jo ikke ha redsel i bikket når jeg skal formidle et budskap. Redaktøren fikk streng beskjed om å slette alle bortsett fra ett, og dette ene kunne de bruke både som portrett og som helbilde. 

Tålmodig kar, for jeg hadde noen justeringer på teksten min underveis, før deadline, som han endret med et smil.....flere ganger.

Jeg tror iallefall at han smilte, men sikker blir man aldri.

Det er forresten godt å våkne opp frisk og langsam, akkurat så bedagelig at jeg greier å henge med. Det er ingen rekorder jeg skal slå i dag, men jeg kan prøve å lage noen piruetter på isen, sånn at jeg setter spor etter meg.

På denne vakre vinterdagen som snart blir vår.

I år gleder jeg meg til lyset kommer tilbake. Jeg kan allerede høre småfuglene utenfor. og jeg gleder meg til svarttrosten, tjelden og spoven -  i motsatt rekkefølge - vender hjem, for det er spoven som er min favoritt.

Og det er EN fugl jeg ikke kan fordra, for den har den samme ensformige, irriterende tonen hele døgnet. Det er umulig å sitte ute og lese i en bok. Si meg, sover du aldri? Jeg vet ikke hva den heter, men denne lille skapningen gjør ikke annet enn å synge med sitt eget nebb, akkurat som alle andre gjør.

Den vil så gjerne høre til.

Kanskje fuglen må rope høyt for å bli hørt. Kanskje den er sint fordi den vet at andre har lifligere toner innabords? Kanskje den misunner svarttrosten som har selvtillit nok til å sitte i toppen av treet og juble høyt i sky. Kanskje den heter gransanger, for det kryr av sitkagran rundt huset mitt.

Sitkagrana hører ikke hjemme i vår fauna, men den vet å ta seg til rette. Det er egentlig ikke grana si skyld, for vi har selv vært med å plante den da vi gikk på barneskolen. Vi puttet til og med flere trær i samme hull, for da gikk det fortere.

Så vi kan antagelig skylde oss selv.

 

 

 

Se, hun smiler.

Alt starter med oss selv. Vi har alle et ansvar for mennesker og ting omkring oss. Noen ganger lærer man mer av å lytte, enn gjennom å prate, selv om tonen ikke alltid treffer på første forsøk.

Øvelse gjør mester.

Det går an å øve på selvinnsikt, sånn at man blir mer bevisst sin egen rolle i møte med andre. Bare man ikke analyserer seg ihjel, for det er heller ikke å anbefale. Noen ganger er det greit at mennesker bare kommer rekende på ei fjøl, blir værende, eller drar forbi. 

Noen matcher vi med, og den rakveden er gull. for den samler jeg på. Andre tapper oss kanskje for energi og livslyst, og vi bør la dem fare videre. Alle kan ikke være hverandres beste venn.

Jeg liker knusktørr rakved, for den brenner godt, og da kan vi varme oss på bålet.

Jeg liker til og med knusktørr humor.

Vi kan ikke bygge relasjoner med alle vi møter langs veien, men vi kan takke høflig nei. Det er mest vennskap jeg har i tankene når jeg skriver disse ordene, for det er dem det er flest av i verden.

Men det handler ikke om å ha flest.

Det er om at det er ekte, for da tåler vi å la den andre skinne, og vi er sterk nok til å dra den andre opp fra sofaen når det mørkner til. Som oftest er vi på bølgelengde, takk og pris. Bølgelengde er avstanden mellom to bølger i en gitt periode, og det er i det mellomrommet vi drikker vin, bader i havet, prater om alt mellom himmel og jord, strikker, padler, drar på konserter, deler en pose sørlandschips, og bare VET hvem som er til å stole på i all slags vær.

Jeg vet at jeg noen ganger er den forhatte gransangeren. Da maser jeg vettet av vennene mine; jeg pirker og pirker og pirker, helt til en ærlig sjel teiper igjen nebbet mitt.

I går så jeg en ørn som satt og speidet utover sitt rike. Jeg tror det var en hunn, og jeg tror at det var meg, for jeg er ikke bare nebbete. Jeg liker å speide utover havet, for da blir jeg kjent med meg selv. Da får jeg puste, da finner jeg ro, og da har jeg kontroll. Da har jeg oversikt over alle holmer og skjær, minus skvalpeskjærene.

De er skumle, selv om de er avmerket på kartet. Jeg er en elendig kartleser, såpass selvinnsikt har jeg selvfølgelig :-)

Jeg leste et sted at man kan sovne som en mus, og våkne som en ørn. Det gjør jeg ganske ofte. Jeg kan være bittelita når jeg kryper under dyna, men dagen etter gjør jeg som ørna. 

Skaffer meg overblikk.

2 kommentarer

Bjørg

17.02.2018 kl.00:14

Tøffing du, som sa ja til skribentoppdraget! Og takk og pris for det :-)
Ser ikke bort fra at det er gransangeren du "klager" på nei :-) Den er nokså ensformig, og ganske masete. Samtidig er den et sommertegn for meg :-D
Av de andre fuglene du nevner, elsker jeg svarttrosten over det meste. Den (opptil 15 i antall) har nå hoppet rundt på (og ved siden av) fuglebrettet mitt i hele vinter. Mesket seg med brød, havregryn, frukt og bær. Stort sett holder den seg på bakkenivå. Men når våren kommer setter den seg (i tillegg) i tretoppene og synger de nydeligste toner. (Ofte sitter det flere hanner, med 50 (?) meters mellomrom og prøver å overgå hverandre i sangprestasjon. For meg er det ingen som slår svarttrosten når det gjelder sang. Og jeg HAR allerede sett de første høyt oppe mot himmelen, men må sikkert vente litt til før den synger. Og DET gleder jeg meg vanvittig til!

17.02.2018 kl.08:27

Ingen synger vakrere enn svarttrosten. Det har du helt rett i. I skumringen, i tretoppene. Da hender det ofte at jeg går ut bare for å lytte til musikken :-) Jeg gleder meg allerede.

Skriv en ny kommentar