På tide å krype ut av hiet

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 DET ER LANGT MELLOM VENNER

 Det er langt mellom venner.

Mellom venner står mange bekjentskaper

og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer

langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.

 

– Kolbein Falkeid –

 

Selv om jeg er kjempesliten for tida så kjører jeg på, både på jobb og hjemme. Jeg går inn for jobben med liv og sjel, og jeg vasker huset når jeg burde ta fri. Jeg finner liksom ikke ro noen steder, men jeg er absolutt ikke vårkåt.

Det er ikke derfor.

Jeg trives i mitt eget selskap, og er egentlig ikke av den rastløse og urolige typen heller. Det må ikke skje noe hele døgnet, selv om jeg drømmer livlig i disse dager.

Det er ikke derfor.

Jeg tror det er fordi jeg er alene. selv om jeg har mange rundt meg. Jeg tror det er fordi at jeg har valgt det selv, og derfor har en følelse av at det ikke er lov å være lei seg, Det er ingen som er død, så da er det ikke en målbar sorg, på en måte. Det har ikke skjedd noe tragisk, grusomt, fælt som ligger til grunn, det var bare et aktivt valg.

Det er alltid mange sider av en sak, og livet består av mange faser og fasetter. Det består av mange farger, også, derfor er det ingenting som er bare svart og hvitt. Himmelen er ikke svart, for det finnes stjerner der, selv når vi ikke ser dem. Snøen som daler ned gir en illusjon av at verden er hvit, men det er den ikke.

Ingenting er bare det ene eller det andre, men sammen blir det en helhet.

Jeg er innmari glad for de vennene jeg har som ikke gir meg følelsen av å være femte hjul på vogna. De fleste av dem er så voksne og etablerte nå, at de behøver ikke å gjøre ALT sammen med en mann, så derfor reiser vi på hytteturer, drikker vin, skravler, fniser, strikker, eller vi sitter i hver vår vår stue og ler oss skakke av Messenger-meldinger og barnslige figurer.

Det tikker alltid inn ei melding når jeg minst venter det.

Dessuten har alle disse kvinnene rause, inkluderende menn, gentlemen til tider, selv om jeg noen ganger får hint om at de er håpløse. Det er bra de ikke leser loggen vår, for å si det sånn.

Det er akkurat som om døgnet fikk flere timer etter at ungene flyttet hjemmefra. Jeg fikk mer tid til overs, som jeg kan bruke på meg selv. Disse timene er både gyldne og grå, alt etter hva jeg velger å fylle dem med. Jeg er flink til å være ute på tur, og jeg elsker å sitte alene på et svaberg med tankene mine. Jeg elsker det virkelig, for da får jeg en fred på innsiden som jeg ikke klarer å fange ellers. Gråfargen kommer gjerne snikende når det er høstferie, vinterferie, påskeferie, sommerferie, og ikke hverdag, for da står familien i sentrum.

Da hender det at ting føles litt skjørt og sårt.

Hva gjorde jeg feil, liksom? Hva gjorde VI feil?

Hva skjedde?

Har samlivsbrudd blitt en så vanlig foreteelse at folk bare trekker på skuldrene av det? Kan man bare reise seg og gå videre som om ingenting har hendt?

Sånn er det ikke, for det krever masse arbeid å reise seg igjen, og den som tror at det er en lettvint løsning tar så inderlig feil.

Dette innlegget er ikke ment som syt og stakkars meg, for life goes on, og det finnes verre ting, men det er ment å skulle gi et innblikk i hvordan det kan være.

En flik av en annen verden, som ganske mange opplever. I fjøset vårt, for eksempel, henger det en bråte brudebilder, for pappa hengte bildene der etterhvert som brødrene hans ble skilt. Det var ikke vondt ment, men det passet seg liksom ikke å ha dem på stueveggen lengre.

Så fikk sauene noe fint å hvile blikket på mens de tygde drøv, for det kan faktsik komme mye godt utav endringer.

En ny start for både den ene og den andre.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

De siste fem årene har kullkastet livet mitt på godt og vondt, og jeg har blitt sterk som en bjørn. Akkurat nå ligger den visst i hi, men det er tid for å strekke på beina snart. Det er på tide å krype ut av hiet; fysisk, men særlig mentalt. Jeg må slutte å brumme over det som har vært, og over ting som ikke gikk min vei. Ting jeg ikke burde ha sagt eller gjort, og det som burde ha vært annerledes. Det får jeg likevel ikke gjort noe med. Jeg vet det så inderlig vel, men jeg er en mester på å dvele. Jeg er verdensmester i å analysere, og jeg er flink til å straffe meg selv nå jeg ikke havner øverst på pallen. 

Det passer jo fint i disse OL-tider, nå som det blåser en vind av gull over landet i nord.

 Jeg må slutte å subbe rundt i joggebuksa, og begynne å pynte meg litt, for jeg vet at det hjelper. Jeg vet ikke om det er innsiden som speiler utsiden, eller omvendt, men jeg er sikker på at det henger sammen. Blikket forteller også mye om hvordan allting er, men da må jeg våge å løfte det.

Det gjorde jeg ikke i går, for i butikken hadde jeg puls på over hundre, selv om jeg bare skulle handle brød og smør. Ingen grunn til høy puls altså, men den renner avgårde når den bestemmer seg for det. Den flyr til himmels av ingenting, og er like dundrende som når jeg utfordrer høydeskrekken. Jeg behøver ikke pulsklokke, nei, for kroppen taler for seg selv.

Når jeg sitter på svaberget, derimot, da er det bare tankene som flyr,

for tankene har måkevinger,

havet stanser dem ikke.

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Siste innlegg