(  Dette bildet har jeg rappet fra lokalavisa HitraFrøya. Fotograf Cecilia Brurok )

 

Aller først vil jeg si takk til aksjonsleder Sara Meyer for utfordringen. I tillegg vil jeg takke lokalavisa HitraFrøya og Frøya.no for at de bidrar til å sette fokus på aksjonen.

Tanken min før jeg vasser uti er at dette er en kortvarig smerte, og bare blåbær mot hva kreftsyke og deres pårørende må kjenne på kroppen.

Det hjelper å tenke sånn, for dette perspektivet gjør at jeg klarer å stenge alt annet ute. Jeg bestemmer meg bare for at jeg skal bade, og gjør det jeg har bestemt meg for. 

Jeg gjør det for kreftsaken og for russen.

VI gjør det for kreftsaken og for russen, for sammen blir vi mye sterkere.

Det begynte med at jeg fikk en mail fra Sara, på vegne av årets russekull, i anledning Krafttak mot kreft. Hun lurte på om kreftressursene i kommunen ville ta en utfordring når russen hadde passert 150 000 kroner. Selvfølgelig sa vi JA, og selvfølgelig visste vi at det ville bli en realitet, for russen på Hitra og Frøya ligger på topp på landsbasis når det gjelder å samle inn penger til kreftsaken.

Det var bare et spørsmål om NÅR den ( for vår del ) magiske grensa var nådd, for russen jobber allerede mot neste utfording og neste mål.

De ser framover, og jeg er mektig imponert over innsatsen som ungdommen legger ned i dette arbeidet. Jeg blir både varm og stolt.

Det er så mange og så mye som har berørt oss, og fortsatt gjør det, både på Hitra og Frøya. Jeg tror det er derfor engasjementet er så stort her ute i havgapet.

Og givergleden, ikke minst.

Etter at vi sa ja, så begynte tankene våre å spinne, som de så ofte gjør. Først sendte jeg mail til Kreftforeningen, la fram saken, og ba om litt stasj som Mona og jeg kunne pynte oss med i sakens anledning. Vi ba om t-skjorter i størrelse XL, sånn at vi fikk plass til ullundertøy under, for vi hadde et håp om at det skulle gjøre oss varme i trøya.

Det er viktig med håp i alle livets faser.

Og Mona ga meg håp, fra dag EN, om at jeg ville mestre å være kreftressurs. Uten spesielt henne, og noen til, så hadde jeg nok aldri våget å si ja til denne oppgaven.

Jeg har ikke angret en dag.

 

 

Mona har et kretivt hode, så det var hun som lanserte ideen om å utfordre våre ledere til å bli med på et bad i norsk Sibirkulde. Hun forfattet en invitasjon, jeg rettet en skrivefeil, vi kuppet ledermøtet, skremte vannet av dem, mens hun leste invitasjonen med teatralsk innlevelse – som bare denne dama kan – og de fikk ett minutts betenkningstid før de sa:

JA!! Klart vi blir med.

De fikk også beskjed om at våtdrakt er juks, mens Kari Traa var innafor.

 

( Dette bildet har jeg tjyvlånt fra Frøya.no. Fotograf Lena Jørgensen )

 

Det at vi gjør dette sammen tror jeg er av stor verdi, for vi må stå samlet som helsepersonell for å kunne yte best mulig service til våre innbyggere. Vi må stå sammen, ikke bare innad, men også utad. Det er noe vi er nødt til å jobbe med i hele vår organisasjon, for samhold og respekt kommer ikke rekende på ei fjøl. Det finnes skjær i sjøen, her som alle andre steder.

Det handler om å spille hverandre gode, for vi jobber på det samme laget. Heldigvis er det sånn hos oss, at når det virkelig gjelder, så tar ledelsen på seg drakten og løper inn på gressmatta. De holder hele kampen, selv om det betyr overtid. De går ikke hjem klokka fire og lar verden og virkeligheten seile sin egen sjø. Da er det ikke dem og oss, men VI. 

Det har jeg fått ta del i mange ganger.

 

 

Vi fikk bruke yttergangen i bedehuset som omkledningsrom, så hadde vi i tillegg Vår Herre med på laget, som en av oss sa. Det som er så fint med dette bedehuset, og folket som styrer der, er at de er inkluderende, og ønsker alle velkommen.

Vi fikk JA med en gang, også her.

Hvis jeg hadde fått valget en gang til, ja, så hadde jeg blitt sykepleier. Om jeg hadde valgt på nytt, så hadde jeg valgt hjemmetjenesten. Smak på ordet:

Hjemme.

Og for dem som av ulike grunner ikke klarer å bo i heimen sin, så kan jeg fortelle dere at på sykehjemmet, der får de folk til å føle seg som hjemme. Det ser jeg på nært hold hver eneste dag.

Det er en sann glede å glede seg til å gå på jobb. 

 

Jeg tenker mye på dem som får livet snudd på hodet. Er håpet medfødt? Har vi alle en liten sped spre av håp på innsiden, som gir oss styrke til å finne veien videre?

Jeg tror det.

 

 

OM Å KOMME SEG VIDERE

 

ein stad langt inni kaoset vil du finne

bortgøymd i et hjørne noen gamle fjøler og

ei halvfull eske med spiker

 

ein rusten hammar

spann med slantar av grønmåling

 

ein stad langt inni kaoset finst

byggematerialet du treng

 

grunnmuren har du i deg

 

– Øystein Hauge –