Eg er ute veldig tidleg
eg er ute og går
med folka dei søv
og maskinene står
Og rutene er isa
på alle bilar eg ser
og sjøen ligg der som ein spegel
og ubrukt nedi der

 

 

Gatene er stille
skogen ligg der dus og grå
det er som heile verden
som det er meg den ventar på
Det er eg som er i rørsle
det her er mitt initiativ
det er eg som har serven
serven i mitt liv

Og ser du meg der ute
i morgondisen gå
som eit dyr der utpå jordet
før det ikkje lenger er å sjå
Har du lov om du er stille
og ikkje er meir enn du må
vera med på denne fyrste kunsten
mennesket kom på

Og det var kunsten å gå

 

– Odd Nordstoga –

 

 

Jeg er glad for at jeg oppdaget denne sangen, for den er meg. Jeg har alltid vært glad i å gå lange turer, gjerne i godt selskap, men også alene, lenge før resten av verden har kommet seg på beina.

Akkurat som denne sangen beskriver.

Milla kom tilfeldig ramlende inn i mitt liv, selv om jeg ikke tror på tilfeldigheter. Siden den gang har vi delt det meste, til og med matpakken. I det siste har vi gått ekstra manga mil, og ekstra lange turer, både seint og tidlig, og i strålende vær, for jeg kan ikke huske sist vi hadde en sånn vinter.

En dag spiste vi frokost på Ørnberget,

 

 

og en annen dag delte vi ei brødskive mens sola var på vei ned.

 

 

Å gå på tur gir oss nye opplevelser hver gang, for bildet endrer seg etter vær og føre, og etter tid på døgnet. Det er det som gjør det hele så fint.

Naturen er aldri den samme, selv om den er den samme, trygge, velkjente.

Frøyahauan har tatt i mot mange tanker og tårer denne vinteren, og mange smil og mye glede. Den har tatt i mot flere hundre tusen skritt, og masse takknemlighet.

Vi har sett ørn på nært hold flere ganger, og vi har sett ryper hver eneste dag ( selv om det er noen som ikke tror oss…men joda, broder`n, vi har hellet og øynene med oss ). Iallefall luktesansen, for det er Milla som sporer dem opp.

Da ser hun sånn ut:

 

 

Men det finnes andre turer, også, og disse turene lokker alltid fram smilet. Å få være med venner på båttur er noe av det beste jeg vet, og den som ikke har smakt fish&chips på Supen Pøbb har gått glipp av noe godt i livet sitt.

 

 

Gi meg en iskald øl i samme slengen, for da blir verden lys og lett.

 

 

Det er ikke mye som slår stemningen på Bogøya; i farten så kommer jeg ikke på en eneste ting som smaker bedre enn denne kombinasjonen.

 

 

Jeg håper at jeg får haike dit flere ganger i løpet av våren og sommeren, for det er godt å kjenne på sånne følelser, en frisk smak av noe lyst og lett og ubekymret.

En sommerfølelse fri for snubletråder, blåknuter i magen og virvar i hodet. Jeg erfarer jo at det som to hoder vanligvis tenker og tar vare på, det skal nå ha plass i ett. Selv om hodeomkretsen min er stor, så får det være måte på, men tankene mine viser ikke måtehold i det hele tatt. Selv om jeg er selvstendig og trives alene, så er det i visse tilfeller godt å være to.

Det er noe som alle vet.

Ved senga har jeg en hvetepose. Den slenger jeg i mikrobølgeovnen når kulda setter inn, for det gjelder å være løsningsorientert. Når jeg har fått varmen tilbake i beina så havner den på gulvet, og sier ingenting. Jeg er ikke spesielt glad i føtter, nemlig, selv om jeg elsker å gå på tur, så fotflørt funker ikke på meg. Ikke smalltalk heller, for det er en kunst jeg ikke mestrer.

Det er fordeler og ulemper med alt 🙂

Apropos knuter så har jeg et mål om å lære meg knuter i sommer. Jeg har tatt båtførerprøven, men å pugge teori betyr ikke at jeg har det i fingrene. Det hjelper lite med fine teorier, om jeg ikke kan omsette det i praksis. Sånn er det med sykepleierteorier også. Jeg kan lese så mange bøker jeg vil, men det er i møte med andre mennesker jeg får kjøtt på beina, sånn at jeg ikke ramler sammen for hver gang jeg møter en utfordring.

Dessuten, om man forstår hvordan en knute blir til, da må det vel være lettere å løse flokene etterpå?

Jeg har forstått at for min del så kan jeg ikke hvile på laubærene. Jeg har jobbet knallhardt med meg selv for å komme dit jeg er i dag, men jeg merker godt at det er lett å falle tilbake i tankemønster som jeg ikke har godt av. Hvorfor kan jeg ikke bare nyte livet, og ta alt som det faller seg, eller lære meg å ta ting som de kommer, nemlig rekende på ei fjøl.

Joda, jeg nyter livet i fulle drag, det er ikke det, og særlig når det er snakk om duggfrisk sjøluft en tidlig morgen. Enkelte morgener er lufta mettet med hav, og det kommer sikkert an på vinddraget. Jeg vet ikke forskjell på sør og nord, eller øst og vest, selv om jeg besto båtførerprøven med glans, så jeg vet aldri når det inntreffer. Jeg vet bare at det lukter godt.

Og jeg vet å glede meg over det.

 

 

Jeg har mange fine fluktruter.

 

For meg er naturen, og det å gå på tur, både en flukt og en intens tilstedeværelse. Når tankene tar overhånd så er jeg ikke tilstede her og nå. Når jeg sitter i sofaen så skulle jeg helst ha vært et annet sted. Når jag vasker huset burde jeg heller ha vasket bilen. Når jeg er på jobb vil jeg heller ha fri, og når jeg er hjemme så flyr tankene til jobben min, som jeg egentlig er veldig glad i.

Når jeg er på tur så er jeg på tur.

Derfor vandrer jeg, eller sitter på en fjelltopp eller et svaberg, for akkurat da er jeg der jeg skal være. Da er jeg tilstede i min egen kropp, selv om jeg lar tankene fly. Da hører jeg svarttrosten som synger av hele sitt hjerte, og endelig får jeg høre favoritten min for første gang dette året, nemlig spoven.

Den er favoritten min fordi den har trillende toner, med en undertone av melankoli. Den priser dagen samtidig som den vet at livet er skjørt, høres det ut som. Nå er spoven her på ny, og den har lovet meg å bli en stund.

Vakrere blir det ikke.