Det er nesten sånn at jeg må øve på å skrive igjen, for det er så lenge siden sist. Det er lenge siden ordene trillet lekende lett ut av hodet mitt og ned på papiret.

Det er lenge siden jeg padlet også, men det går som en lek, selv om jeg av og til blir hengende etter.

Det gjør ikke noe.

Kajakken er så liten og sårbar i forhold til det store havet, men likevel finnes jeg ikke redd for hva som befinner seg i dypet, rett under meg. Jeg tenker ikke på spekkhoggere mens jeg sitter der likevel.

Jeg tenker på helt andre ting.

Jeg har heist  flagget, for disse bildene er fra i går, og dette var min 17.mai-feiring.

I år var dette så riktig.

Og viktig.

 

 

Jeg følte meg litt som kjerringa mot strømmen, men det er bare død fisk som følger strømmen, så jeg ga f**n i toget i år.

Jeg må lære meg å gi litt mer f**n.

Likevel ble jeg rørt ved synet av vaiende flagg og festkledde mennesker, og jeg kjente en stolthet over øya mi og folket her ute.

Øyfolket.

Robuste og værbestandige, for alle har vært ute en vinterdag før. Lang, lang rekke, og på denne dagen er korpsmusikk det fineste jeg hører.

Likevel stakk jeg til havs.

Ærfuglene var musikk i mine ører, og hvis vi ikke prater mens vi padler, så er det mulig å komme tett innpå dem, men uten å forstyrre for mye.

De må få fred til å ruge på eggene sine, sånn at det kommer nye ærfugler til havs.

For sånne dager veier mer en gull.

 

 

Havet gir deg lengsel
itte storm og strøm.
Fastland e et fengsel,
havet e ein drøm.
Drømmen e ein gave
som einkver kan få
som e glå i havet
og bølgene di blå.

– Vamp –