LYSET

 

Kjære, alt som du viser meg no

så utenkt som mangt av det er.

Kan det vel hende eg ikkje forstod

om du ikkje var meg så kjær.

 

Eg stanse vel uviss, utan svar,

som framfor eit ukjent land,

Om ikkje min kjærleik til deg var

for meg som ei lykt i mi hand.

 

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn

og gjere meg kjend i kvar krok.

Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.

kjærleik gjer klok.

 

 

Faderullan, så klok jeg har blitt i det siste. Klok av skade, for jeg burde aldri sluttet med Zoloft. Da legen sa at dette ikke var et nederlag, men at jeg heller burde se på medisinen som et verktøy, eller et hjelpemiddel, da tenkte jeg, kanskje det er sånn det er.

Har du hodepine så tar du Paracet. Har du problemer med stoffskifte, eller om hjertet løper løpsk, så finnes det medisiner som hjelper da, også. For min del så er ikke medisinen løsningen på alt, men den er et verktøy for meg, sånn at jeg bedre kan takle og tåle utfordringer. Følelseslivet mitt blir ikke flatt av Zoloft, sånn at jeg hele tiden ligger midt på skalaen, for jeg både gråter og ler. Jeg er fortsatt både forb*”” og glad når det passer seg sånn.

Og noen ganger passer det ikke.

Jeg trøster meg med at det sikkert vil ta en stund før jeg fyller opp en hel dosett, for ellers er jeg frisk og rask, nemlig. Jeg fyller andres dosetter hver dag, og noen ganger er det vanskelig å stenge lukene, fordi de har så mange tabletter,

Så jeg har fortsatt litt å gå på.

Jeg tar bare en hvit liten pille hver morgen, og er sånn passe fornøyd med det.

Jeg har fått orden på meg selv igjen. Måtte det vare, og det tror jeg at det gjør. Er man klok av skade, så sitter det i ryggmargen. Jeg vil se det mennesket som går gjennom livet uten å gå på en smell eller to. Jeg skulle gjerne ha vært det foruten, på en måte, for jeg er ikke overstadig begeistret over å ha opplevd det.

Likevel så er jeg et rikere og klokere menneske enn jeg var før.

Jeg står støtt.

Jeg forstår andre mennesker bedre enn jeg gjorde før. Jeg leser andre mennesker som en åpen bok. Jeg er ikke klarsynt, langt i fra, men det er dette blikket da, og det usagte, som forteller så mye om den andre. 

Mer en ord noen ganger.

 

Kjærleik er å vilja vel, og akkurat der er jeg heldig. Og nyforelsket, tror jeg at jeg er, eller jeg vet det. I den samme mannen som jeg har følt sterk samhørighet med i fire år nå. Et halvår uten ham var ikke å anbefale.

Det er typisk meg å stenge folk ute, eller slå av bryteren, når jeg behøver lyset som mest.

Fyttirakker`n, det var tungt!

Det burde jeg visst, men når depresjon og kaotiske tanker tar overhånd så floker det seg til, og jeg skyver andre vekk. Det er kun min egen feil, selv om det ikke kan betegnes som en feil, for det er ikke alt man rår over.

Nå har jeg sett lyset. Vi er sammen igjen, og jeg er veldig heldig.

Jeg har sluppet lyset inn i hvert eneste rom i huset mitt , selv om jeg av og til mørklegger soverommet. Jeg har ryddet og sortert, og bestemt meg for å se framover.

Men først og fremst vil jeg leve her og nå.