I dag har vi gått ut til Svalbalen på Titran for tredje gang på ei uke. For å komme til ( i mine øyne ) Frøyas perle, må du først delta i Flåklypa Rally – hvis du våger. Fest BH-stroppen, ta ut løstennene og heng deg på, for denne veien er ikke noe å skryte av.
Nå lader vi opp til sommerens fjellturer, og dem skal det bli mange av. Denne ferien blir rene treningsleiren, og jeg gleder meg. Jeg skal til fjells for å få perpektiv og forandring, for jeg har hørt at forandring fryser,
Jeg skal blant annet utfordre høydeskrekken igjen, og tenker meg til topps på Romsdalseggen. Grøss og gru, for en spennende tur vi har i vente. Det er bra at vi er to, for det står skrevet at det er fint å ha med seg en god hjelper, Det kan jo hende at nervene mine krøller seg, og da blir det spenning i lufta.
Høyspenning – livsfare.
I dag, derimot, var det bare fryd og gammen, for Mona ville være med på tur. Vinden tok med seg alt som vi pratet om, det vil si at alle spor er slettet. Vi to kan snakke om absolutt alt, og vinden sladrer aldri.
Vi er heldig som har hverandre.
” Vi eide havet, og havet eide oss.
Jeg følte meg som en dronning.
Mitt rike og mitt slott
kan ingenting måle seg med. “
Jeg vil gjerne ha et hus ved havet, men når jeg kjenner at jeg føler meg rik, og som ei dronning, så er det fordi mitt rike og mitt slott er naturen, og særlig havet og svabergene.
De vil alltid være der. De er mitt trygge og faste holdepunkt, selv om bårene fråder utenfor. Jeg terger ikke båra, for jeg har respekt for henne. Jeg betrakter og beundrer på avstand.
Søndag var jeg Utihavet, og ble bergtatt av spelet om Oda fra Havet. Denne historien bygger på trilogien om Folket i Spåhålet, som Vidar Oskarson har skrevet. Marte Hallem har tryllet bøkene om til et teaterstykke – som savner sidestykke.
( Fotograf: Brit Vie )
Vakrere ramme finnes ikke, for amfiet var selvfølgelig på kaia. Fisken som ble sløyet var ekte, måkene ville ha mat, og språket var ramsalt. Replikkene var ikke replikker, for de kom fra hjertet. Vesle-Oda og voksen-Oda VAR vesle-Oda og voksen-Oda. Jeg glemte at det var et spel, for både amatører og profesjonelle gjorde en strålende forestilling.
Musikken, lyden, ildsjelene, folkeslaget, fiskebåtene i havna, og den fæle eimen av tørrfisk.
Det må bare oppleves, selv om jeg aldri blir så desperat at jeg får lyst på tørrfisk.
SÅ sulten blir jeg aldri.
Vi satt som sild i tønne, og det passer jo bra, temaet tatt i betraktning. V fikk stadig beskjed om å rykke nærmere hverandre, og det passer ikke meg, fordi jeg har en intimsfære på størrelse med Trondheim Lufthavn Værnes. Det var sikkert derfor jeg var stiv i nakken da jeg endelig kom meg hjem, selv om jeg ikke hadde lyst til å dra hjem i det hele tatt.
Mausundvær badet i sol, og båten var full, så vi måtte vente på neste. Havna kafe var også full, så det var ikke plass i herberget. Jeg fikk desperat lyst på pølse i brød, og plutselig så jeg noe som lignet, men det var sikkert en hallusinasjon. Eller kanskje det var en finger eller to jeg fikk øye på, for har du hørt om mausundværingen som kastet sine avkappede fingre til måsen?
Katta tok den ene, jeg oppdaget den andre, og etterpå gikk han inn og tente seg en røyk.
Jeg liker folkeslaget og den ramsalte tankegangen, for den som mister to fingre har fremdeles åtte igjen.
Det står det respekt av.
