“Faen til varme!” ropte fjellet og sprakk.
“Nei da,” sa to svever og en blåklokke,
og stakk hodet opp av sprekken.

– Harald Sverdrup –

 

Nå skal jeg prøve å beskrive turen over Romsdalseggen, men jeg tror det blir vanskelig å finne de riktige ordene. Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle greie å gå denne ruta sånn rent fysisk, for det har vist seg at jeg er ei lita fjellgeit.

Det meste sitter i hodet, selv om det er greit å ha gått noen turer på forhånd, og for min del ganske mange denne vinteren.

Jeg har forberedt meg godt.

 

 

Mulighetene for å bli fjellgeit er vel ganske små, særlig når man bor på ei øy der den høyeste toppen rager 76 meter over havet, men heldigvis finnes det en verden utenfor.

Det finnes en verden av mektige fjell som rager mot evigheten, det er derfor jeg føler meg så lita.

 

 

Nærmere eventyret er det ikke mulig å komme, for det er tinder i alle retninger, og noen med et dryss av snø på toppene. Det er så vakkert at jeg får tårer i øynene. Jeg er priviligert som får sjansen til å oppleve Romsdalsalpene, og jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det var så mektig som det faktisk viste seg å være.

Da vi nærmet oss Åndalsnes ble det stille i bilen, både fordi det var så fint, og fordi begge tenkte de samme tankene:

Skal vi opp dit?

Skal vi høyere enn himmelen?

 

 

Turen er ca 10 kilometer lang, og rager på det høyeste 1329 meter over havet. Vi startet i Vengadalen, jobbet oss sakte, men sikkert oppover, og i stekende sol ble det en glohet affære. Da er det ingenting som smaker bedre enn å fylle koppen med vann som renner ned fra fjellet.

Vannet er livgivende, på så mange slags vis.

 

Ein gong eg gjekk meg vill i fjellet,
leit eg på slumpelukka.
Eg hadde mist både låm og lei
då eg høyrde ein bekk som klukka.

Eg visste ikkje kvarhelst eg var,
stod rådvill på same flekken.
Medan eg undrast kvar leia bar,
men så slo eg fylgje med bekken.

Han risla og rann millom lyng og lav,
frå langt her inne i skaret.
Gjev eg visste så vel kvar eg skulle av,
som bekken han renn i fâret.

– Jan-Magnus Bruheim –

 

Denne turen er rik på opplevelser hele veien, og selv om den har et utpreget høydepunkt, så var det høydepunkter langs hele ruta. Vi hadde panoramautsikt  med 360 graders utsikt til noen av Norges mest kjente topper, som for eksempel Romsdalshorn, Kongen, Dronningen, Bispen og Trolltindene.

Det er til å miste pusten av.

 

 

Og jeg mistet nesten pusten opp den siste kneika. Ikke fordi jeg var sliten, selv om vi hang i en kjetting på utsiden av fjellet, men fordi jeg var redd. Et lite, lite øyeblikk ønsket jeg at en stuntkvinne kunne overtatt rollen min, men så måtte jeg snakke strengt til meg selv. Jeg hadde en alvorsprat med meg selv der oppe, og vi ble enig om å fortsette uten hjelp.

Jeg skulle opp til varden og panoramaet, koste hva det koste ville.

Det er ingen skam å snu, men den tanken slo meg aldri.

 

 

Heldigvis hadde jeg med meg kjæresten min. Jeg tror han tenkte at det er bedre å forebygge en kollaps, enn å snakke meg til fornuft etter at skaden har skjedd, for han oppmuntret meg hele veien, og sa at jeg var flink. Pluss at han ba meg vente litt med å nyte utsikten, vente litt, bare, til jeg var over det kritiske punkt.

Han snakker av erfaring, for på vei opp Dønnamannen fikk jeg den store skjelven, og var ikke mottagelig for noe som helst.

Men da som nå, jeg klarte det!

Vi klarte det sammen,

 

 

Jeg har en vilje av stål, og det visste jeg ikke før jeg begynte å vandre i fjellet. På den ene siden er jeg vettskremt, men jeg er også bergtatt. Fjellet lå der lenge før jeg ble til, og skal fortsette å være der etter mine dager.

Det står fjellstøtt.

Jeg sto også fjellstøtt på toppen av verden.

 

 

Å mestre er en inderlig god følelse. Å mestre det man gjerne ønsker – eller drømmer om – å mestre, sår nye tanker om nye opplevelser. Jeg elsker det landet jeg bor i, og vil ha mer av det. Det skal mye til å toppe denne turen, og jeg skjønner godt hvorfor den omtales som en av Norges flotteste fjellturer.

Om ikke den flotteste.

På tur ned, som ofte er mye tyngre enn å gå opp, selv om det høres rart ut, så var det hundrevis av trappetrinn. Romsdalstrappa ville ingen ende ta, for føttene dirret mer enn de hadde godt av, og hvordan hadde de orket å bygge ei steintrapp på denne måten?

Snakk om luksus.

 

 

Så gjensto Rampestreken, da.

 

Det er en 20 meter lang stålrampe som går ca. 8 meter ut i lufta. Herfra er det 565 høydemeter rett ned til Åndalsnes. Utsikten var spektakulær, men jeg må innrømme at dette ble en ren plankejøring, for etter eggen så klarer jeg alt.

Rampestreken ble en sann nytelse, og det ville jeg aldri ha tippet på forhånd.

 

 

Det er en sann nytelse å reise på tur med Kjell også, for vi ligner på hverandre. Det den ene ikke våger, våger den andre, og det den ene av oss glemmer, husker heldigvis den andre. Og vi bytter på å være klomsete.

Vi har for vane å le av hverandre.

 

 

I dag, for eksempel, klaget jeg over at melka var lunken, helt til jeg oppdaget at jeg hadde forsynt meg av kaffefløten, mens Kjell drakk iskald melk rett fra kua. Han, derimot, tok med sjokolade i sekken, selv om jeg sterkt frarådet det i denne varmen. 

Han burde ha hørt på meg, men neida, for sjokladen rant i strie strømmer ut av sekken, nesten som et fossefall fra Romsdals høyeste topp.

Det ble et minne for livet.

1-0 til meg, for lunken melk snakker vi ikke om i denne varmen,