Nattseilerne

 

Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre,
dagen i dag den kan bli vår beste dag.

 

 

Det er ikke alltid jeg har så store drømmer, for mange av dem er bittesmå, men dette er noe av det største jeg har opplevd, selv om drømmen er liten, kortreist og veldig oppnåelig. Solnedgang og overnatting på Sengsholmen, som burde bli døpt om til Teinnskjæret, for de hadde all makt i himmel og på jord. Og vet dere at terna ikke sover om natta? Hun var bokstavelig talt i vilden sky, akkurat som meg. Jeg sov i ti minutter, og det var akkurat da sola sto opp.

Maks uflaks.

Den stakkars skårungen som hadde søkt tilflukt inni en varde, og som vi trodde var skadet eller død, for den blunket ikke med øynene, var sikkert bare skremt til taushet av luftens baroner, selv om holmen er oppkalt etter sånne som ham.

Vi sjekket neste morgen, og da var den borte, men heldigvis ikke borte vekk, for den satt på en stein nede ved havet.

Ei terne kommer sjelden alene, for de opererer i flokk. De stuper som torpedoer ned i vannet på jakt etter fisk, og den som ikke har fiskelykke prøver tydeligvis å rappe maten fra andre. Det står skrevet at de er slanke måkefugler, og det er ikke rart at de holder fasongen, for de er i lufta nesten døgnet rundt. Hvis man blir SÅ energisk av å spise fisk, så burde jeg legge om kostholdet umiddelbart. 

Bort med Skjærdgårdspils,

 

 

Lykkebobler,

 

 

Sørlandschips ( den er med overalt, og ligger i fanget mitt hvis du ser nøye etter, og ser bort fra mine kritthvite legger )

 

 

og pølser på grillen.

 

 

For å begynne med begynnelsen så er jeg glad for at jeg har blitt glad i å fotografere, selv om det er på amatørplan, og  jeg er ikke mindre glad for at jeg synes det er helt greit å bli tatt bilde av selv, for før så hatet jeg både bilder, speil og speilbilder.

Jeg kan takke bloggen for mye, og jeg retter samtidig en stor takk til meg selv, ikke minst for den jobben som jeg har gjort på det mentale plan. Det koster og det krever, men er gull verd. Gode hjelpere er også gull verd.

Se hun smiler, men tannfliret mitt får dere aldri, selv om jeg i framtiden skulle få råd til å sette inn gulltenner.

Jeg samler i stedet på gyldne øyeblikk.

 

 

Kvelden før kvelden så padlet vi ut til Andstein, og kom ikke i land før over midnatt. Det var en test, for vi ville sjekke knottforholdene. I valget mellom pest og kolera så velger jeg ternene, for de har tross alt stil og sjarm, selv om en av dem sendte en salve vår vei da vi forlot åstedet.  

For det så ut som et åsted.

Det lå hodeskaller og beingrinder overalt, og fjerten som terna hilste oss farvel med, traff nesten hodeskallen til Kjell. De andre hodeskallene viste seg heldigvis å være rester etter torsk og sei og andre sunne delikatesser som finnes i havet.

Der hadde han flaks.

 

 

Dette har vært en drøm lenge, så da får knott være knott. Den er tross alt lydløs og lett å ignorere for den som har mental styrke, og det har jo vi kvinner i bøtter og spann.

Jeg så bare en annen vei, og så en svart sky over den hodeskallen som nesten ble truffet av en mitraljøse på på tur hjem. Stakkars Kjell, hva den mannen må gjennomgå.

Nå må du vise styrke, sa jeg.

 

Det er sannelig godt at vi har hverandre, i medgang og i motgang.

 

 

Dette må vel kalles medgang, for han insisterte på å ta med godstoler. Dere aner ikke hva vi får plass til i disse to slanke farkostene. Det var så vidt vi hadde ripa over vann.

 

 

Mannen i huset, selv om vi ikke bor sammen, fikk æren av å slå opp teltet,

 

 

 mens jeg sto for matlagingen.

Og imens sprettet jeg ei flaske med lykkebobler.

 

 

Mens jeg satt der og ventet så hørte jeg plutselig et plask. Opp av havet kom en akrobat, som til og med kunne svømme på rygg. Hva gjør du her?, spurte han. Vil du være med å leke?

Ottar Oter var overalt og alle steder på en gang, og slo til og med salto, før han stakk til havs – mens leken var god.

Oppvokst på fisk han også, tydeligvis.

 

Neste morgen, klokka kvart på seks, gjorde jeg som Ottar – jeg tok en dukkert.  

Jeg er ikke så glad i skog, og her var det tareskog.

 

 

Det var så mye skog at jeg ikke så skogen for bare trær.

 

 

Det gjorde visst ikke han, heller. Jeg kan se det på holdningen.

Det er nesten som å være i Taremareby.

 

 

Herregud så heldig jeg er, som har en å dele sånne opplevelser med. En som stiller opp, og som alltid er der for meg, selv om han ikke fikk blåst luft i madrassen i går. Teltet var plassert på mykt underlag, så det gjør ikke noe. En som alltid har en reserveløsning, når gassbrenneren ikke fungerer. Da serverer han bare kaffe fra i går, og den er fremdeles varm, for han har en termos som er av høy kvalitet.

En som biter tennene sammen og skinner av myggmiddel, selv om det ikke holder knotten unna. Det ser nesten ut som om knotten blir tent av det, for den er innmari innpåsliten. Bra jeg ikke finnes sjalu.

Han er mannen som gjerne hjelper meg med å hale i land den overlessede kajakken, men som ber meg gjøre det selv, fordi det er lurt å være selvstendig.

Men det skal han ha;  han venter alltid til jeg er trygt plassert i kajakken før han selv slenger seg ned i cockpiten.

 

 

Vi passer sammen som hånd i hanske, og det kan jeg være sikker på, at om jeg har glemt hanskene mine på land, så har han et par ekstra i reisesekken sin.

Og når det klør som verst, bak ørene og alle steder, så er jeg der for ham. Da får han et klapp på skuldra, og beskjed om å puste med magen:

 

KNOTTEN KAN DU BARE IGNORERE.

Det er tross alt solnedganger det er flest av.

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg