I helga er det duket for bryllupsfest, men ikke min egen. Lillebror og svigerinne tok innersvingen på både meg og alle andre, og giftet seg i Sjømannskirka i San Fransisco i vår.

Slå den!

Nei, det er for seint, for krølltoppen som har fulgt hakk i hæl på meg helt fra vi var små, han tok plutselig kråkefot på søstra. Krøllene er borte, eller i alle fall klippet inn til skinnet, men før levde de sitt eget liv. Hver morgen sto han foran speilet på badet, i ren fortvilelse, og vannkjemmet hår. Han tvinnet krøllene, og tvang dem inntil hodet, men da han etterpå la seg foran vedovnen for å lese Donaldblad – selv om han hadde dårlig tid – så tørket håret, og DA, da ble han seg selv igjen, med lokker i vilden sky.

Same procedure, hver morgen.

Jeg studerte sammen med søstra til June i Levanger. Vi ble raskt enige om at hennes søster og min bror burde få øynene opp for hverandre. Det gikk troll i ord, men han har ikke fått ei troll til kjerring, for hun er verdens snilleste. Hun er også verdens flinkeste til å skrive lapper, særlig når hun skal være borte fra hjemmet en dag. Da skriver hun små gule lapper til min bror, som hun klistrer overalt.  Ikke sånne glad i deg-lapper i matboksen ( tror jeg ), men mer på dette nivået:

Gjør ditt, husk datt, ta ut av oppvaskmaskina, puss tenner, skift boxer, kjøp sjokolade, hent Johan klokka 18, stå opp med riktig fot, spis kveldsmat, ikke sovne på sofaen, ja, du vet….

Det er godt ment, men han er mer selvstendig enn hun tror.

Tror jeg da.

Nå ble jeg plutselig litt usikker.

Da vi var yngre, og det var vinter, så surret jeg Arild fast i sparken og tok ham med overalt. Jeg husker ikke om han skrek seg med, om mamma forlangte at jeg skulle ta ham med, eller om det var jeg som absolutt ville – av egeninteresse. Jeg tipper at han ikke hadde et valg, for er du tre år yngre, så er du det.

Derfor kommanderte jeg ham ut i sitkagranskogen for å tre blåbær på strå. Han fikk aldri smake, og skjønte ikke bæra stakkar. Når jeg tenker på det nå, så går det opp et lys for meg. Det var sikkert derfor han sprang inn og sladret da jeg satt bak en stor stein og smugrøyket. Venninna mi hadde rappet en sneip fra tobakkspungen til mora, og den delte vi på. Vi ble avslørt, for jeg fikk røyk i lungene og måtte hoste – og spy.

Hevnen er søt som blåbær, tenkte han sikkert.

Jeg har massevis av gode minner, og i morgen blir det bryllupsfest. Det er nesten ikke til å tro, men jeg er glad for at begge sa YES, og valgte hverandre. Begge to har gjort et godt valg.

Jeg satt i sofaen en morgen i mai, da det plutselig tikket inn ei melding:

–  E du våken?

– Selvfølgelig e æ våken, klokka e jo halv sju.

– Ta telefonen når den ringe da!

– OK.   

Hva skjer??….rakk jeg å tenke, og ble nesten litt redd. Det er noen timers tidsforskjell, så det var kveld der og morgen her.

– Nei altså, vi ha no gifta oss i dag vo no da.

– What???

Det er lenge siden jeg har blitt så overrasket og glad. Jeg følte meg ikke engang snytt for et bryllup, for dette var som om jeg skulle ha gjort det selv, men ikke i USA. Jeg hadde heller valgt en øde øy.

De to eldste var forlovere, og den yngste var ringbærer. Tre staute, dresskledde gutter, som til forveksling lignet bodyguards. Kevin Costner kan gå hjem og vogge.

Jeg gleder meg til i morgen, og kanskje har jeg en overraskelse på lur jeg også.

Who knows?