Tallene er skyhøye, mye høyere enn Romsdalseggen, men ingen er bare et tall, for vi tilhører flokken. Årsakene er mange, og det skjer i alle samfunnslag. Noen ganger undres vi – hvordan kunne hun ta livet sitt, hun som var så livsglad og frisk? Hun som alltid var der for andre. Hvordan kunne han gjøre det, han som var en del av en stabil og trygg kjernefamilie? Han som var så ressurssterk og vellykket.

Det skjer, og hvordan kan vi la det skje?

Det er mye vi ikke rår over, og ingen har gitt oss signaler om at noe er riv ruskende galt. Vi sitter igjen med tusen spørsmål og ingen svar. Kanskje med en enorm skyldfølelse, for burde jeg visst? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Fikk jeg et ørlite tegn – et tegn som jeg overså?

Det er det som må være så vondt i sånne situasjoner. Skyldfølelsen, uten at det er din skyld. Fortvilelsen, fordi det allerede er for sent. Sinne, fordi du føler deg sveket. Hvorfor forlot du oss?

Hva kunne jeg gjort annerledes?

Selvmord er ofte forbundet med skam, og noe som skal ties ihjel, men da blir det bare vondere, tror jeg.

 

Nils Arne Eggen sa det så klokt:

Livet er heldigvis slik at hvis det alltid er lyst, så kan vi ikke se stjernene.

 

Likevel er det vondt å tenke på at mange velger denne siste utveien, for det må da være siste utvei, etter at alt annet er prøvd. Eller? Mange synes det er feigt, men jeg tror ikke at det handler om feighet. Jeg tror de tenker at det blir en lettelse, og de tenker kanskje at verden er et bedre sted uten dem. Kanskje de føler seg som en belastning. Kanskje de har en gigantisk kjærlighetssorg som overskygger alt annet. Kanskje de blir mobbet, eller utsatt for overgrep, natt og dag. Nå som vi har sosiale media så har du ingen mulighet til å slippe unna sårende ord, heller ikke når du skal sove. Kanskje det er flere ting du ikke unnslipper når nattemørket senker seg. 

 

Odd Nerdrum har sagt: Selvmordet – lettelsen over å være kvitt seg selv. 

 

Hvis du er dødssliten av å leve med deg selv, hvordan skal da andre orke å ha deg i livet sitt? Er det sånn de tenker?

Jeg har så mange spørsmål.

Mange har demoner i hodet, som forteller dem at de er ingenting verd. Hvordan skal du finne livsglede når du til stadighet blir matet med løgn? 

For INGEN er verdiløse.

Ingen skal få deg til å tro at du ikke har verdi som menneske.

Alle har ansvar for sitt eget liv, men vi er en del av noe større, og det betyr at vi har et samfunnsansvar. Vi har et politisk ansvar, og et ansvar på nasjonalt og internasjonalt nivå. Selvmordsstatistikken er høy som en skyskraper, a touch of heaven, og da har ingen regnet med antall selvmordsforsøk

Jeg tror at til og med himmelen gråter sine modige tårer.

Jeg digger Else Kåss Furuseth. Hennes forestilling KONDOLERER er knallgod. Den er sørgelig morsom, for hun mestrer balansekunsten til fulle. Hun har mistet både mamma og bror, og hun setter fokus på dette temaet på en vidunderlig måte.

Jeg beundrer henne.

Kanskje vi burde bli flinkere til å beundre hverandre. Kanskje vi må ha mer fokus på å rose hverandre, istedet for å kritisere? Vi må bli flinkere til å SE hverandre, for det er lett å gå seg vill, og det er vondt å være ensom.

Den som mobber andre til døde må gjerne kjenne på skyldfølelsen, men i mange tilfeller er det ingen som på noen som helst måte har skyld i det som skjer. Det finnes diagnoser som gir et mørkt sinn, og da er det kanskje vanskelig å se stjernene, selv om de er der. 

Det er alltid stjerner på himmelen.

Jeg så nettopp en dokumentar om en ung gutt som valgte å ta sitt eget liv. Han ble mobbet og utestengt. Stakkars gutt, og stakkars familie. De gjorde alt de kunne, men historien fikk en trist slutt. Jeg har bilde av ham på netthinna mens jeg skriver dette innlegget.

Han er en av mange – alt for mange.

Noen legger igjen et brev, mens andre forlater livet uten å etterlate seg så mye som et pennestrøk. Likevel har de satt dype spor. Jeg er på en måte glad for at jeg aldri har sett så mørkt på tilværelsen, selv om jeg har vært langt nede. Jeg vet ikke hva det er snakk om. Jeg er glad for at jeg ikke forstår hvordan de kan finne mot til å ta sitt eget liv.

VI MÅ ALDRI SLUTTE Å BRY OSS.

Vi må våge å møte blikk, og vi må våge å stille spørsmål. Vi må våge å være tilstede for dem som sitter igjen, og har mistet alt. Smil et smil, bak ei kake, inviter på middag, del ut en klem, for noen ganger er ord overflødige. 

Ikke gå omveier, selv om du helst vil synke ned i et hull i bakken. Vær synlig, selv om du helst vil ta på deg usynlighetskappen. Det finnes ikke dumme ting å si, eller jo, det gjør det faktisk, men da kan man le det bort –  sammen.

 

Det er ingen av oss kan kreve,

at andre har lyst til å leve,

men jeg ønsker så inderlig, og av hele mitt herte, at de skal forstå at de er av stor verdi,

så kanskje de velger å bli.