Fra skjemt til alvor – et siste stikk

 

Nå skal Action-Frank få være i fred, men jeg glemte et vers:

 

En 79-kroners kvast? – nei NO må du ro ned,

ho e myttji meir verdt, din partner Tone,

du burde sagt unnskyld og lagt dæ flat,

men i stedet så vart du tabloid-mat.

 

 

Jeg har holdt på i hele dag….med å motivere meg til å vaske rundt kjøkkenet. Nå har dagen gått, og jeg er ikke halvferdig.

Jeg vet nok hvorfor.

Kjøkkenet er husets hjerte, og selv om jeg er halvhjertet når jeg en sjelden gang kokkelerer, så er hjertet mitt fullt av minner, og av gode framtidsutsikter.

Jeg ser med egne øyne at jeg så trist ut på dette bildet, som er tatt for noen år siden. Kjøkkenet var akkurat ferdig, og vi var nesten ferdig med hverandre. Jeg synes fortsatt at det er fryktelig trist. Det er ikke et nederlag, for det var aldri en konkurranse som noen skulle vinne eller tape, men jeg er av den typen som dveler ved følelser, og som gjemmer på saker og ting, selv om jeg er verdensmester i å kaste det jeg ikke har bruk for.

Men et forhold er aldri bruk og kast, og det holdt i 20 fine år. 

20 år som jeg aldri ville ha vært foruten. 

 

Øynene er sjelens speil, derfor gjemmer meg ofte bak solbriller. Når jeg ikke har solbrilene på så ser jeg verden med andre øyne, og gjennom progressive brilleglass. Jeg skjeler på ett øye, og nå har det tilkommet et slør av noe annet, så derfor ser jeg dårlig i tillegg, og ikke bare dobbelt.

Nå har jeg skjenket i et glass vin, for jeg har fri i morgen. I morgen er jeg fri til å vaske ferdig kjøkkenet, for jeg ble alldeles ikke ferdig i dag. Jeg, som alltid svinger meg rundt og får gjort det jeg skal, gjerne før frokost. Nå har pipa fått en annen låt, og den er falsk.

Sist jeg hadde innlegg i lokalavisa så oppdaget jeg en orddeling som jeg ikke hadde laget selv. Da var jeg på tråden tildlig søndag morgen, og kommanderte redaktøren til å rette det opp – FØR han spiste frokost. Han etterkom ønsket mitt.

Der har du meg.

Der hadde du meg, for nå er jeg ikke sånn. Hender og føtter er som bly, og det er ike vinen sin skyld. Det ligger en historie gjemt på kjøkkenet, og den historien gjør meg hudløs. Derfor nøler jeg med å fylle vann i bøtta. Det føles som om jeg skurer bort minnene, samtidig som jeg føler meg litt fortapt. 

Jeg både vil og ikke vil.

 

Jeg ser framover, og jeg har det fint. Jeg har en ny kjæreste som bærer meg på hendene, om jeg slipper ham til da. Det er ikke alltid jeg gjør det. Jeg er et avstandsmenneske. Jeg liker å være sammen med andre, men noen ganger må jeg være alene. Sånn har jeg alltid vært, og jeg vet ikke hvorfor.

Jeg er så merkelig sammensatt, for jeg er liksom en salig blanding av skjemt og alvor.

Noen ganger har jeg for mye følelser, mens andre ganger er jeg livredd for at jeg ikke skal være i stand til å virkelig FØLE noe som helst. Jeg kan sitte i en begravelse uten og felle en eneste tåre, mens jeg kan bli på gråten for ingenting.

Hvordan skal andre bli klok på meg, når jeg tydeligvis har en skrue løs?

For ei dame!!

Se hun blomstrer,og har litt mer kjøtt på beina enn for ca fem år siden.

 

 

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik
eg veit ikkje kva det er.

Tor Jonsson

0 kommentarer

Siste innlegg