Løkta

 

Det er mye lettere å puste ute.

I dag er jeg ikke den samme som jeg var i går, og i morgen er jeg sikkert en annen. I dag høljer regnet ned, og i morgen har kanskje snøen lagt seg. Jeg er like uforutsigbar som værmeldinga, selv om været har vært ganske stabilt i det siste.

Det meldes nedbør.

Men det hender noen ganger at havet tar gullkappa på, som her på Titran. Alle vet at det er favorittplassen min, og alle vet at det er her jeg finner ro og sjelefred – aller helst på et svaberg som har ligget i sola hele dagen.

 

 

LØKTA

Ytterst i havet der vil æ bo,

sammen med feska og fuggel,

hit lengte sjela og her finn æ ro,

 her trivs ittj nips eller juggel.

 

Øya e ekte og havet gir svar,

svaberget legg der og friste,

kom mæ i møte når du e klar,

æ e din venn te det siste.

 

Havet det glitre og kviskre te mæ,

kom hit med alt du vil sei,

æ ska for alltid pass på dæ æ,

løkta mi vise dæ vei.

 

Tvile du på kårr hænn du ska ro,

lætt auan på løkta få kvil,

ho gir dæ kjærlighet, håp og tro,

da e det ailler nå tvil.

 

– Tove –  ( eller Havets datter om du vil )

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg