Å kaste maska

 

 

 

 ” Noen mennesker kommer inn i livet ditt og blåser deg overende.

Andre forlater deg når det blåser som værst.

Men noen kommer som en rolig sommervind.

Smyger seg rundt deg som et deilig teppe.

De kan være borte i lange tider, men kommer alltid tilbake.

Ta vare på disse menneskene.

Det er de som får deg gjennom alle stormene. “

 

 

Vi endrer oss hele livet. Vi møter mennesker som gjør noe med og for livet vårt.

Sånne møter oppstår hele tiden.

Noen tar vi avstand fra, mens andre har mye fint å lære oss.

Vi er forskjellige, og takk og pris for det.

Noen er født sterke og viljesterke, mens andre er litt mer Nasse Nøff.

Jeg liker ikke å plassere folk i bås, men jeg var litt som sistnevnte.

N-n-n-n-nervøs og engstelig.

Jeg lot meg lede hit og dit, men traff heldigvis folk på min vei som ikke førte meg på villspor.

Skulle nesten ha ønsket at de gjorde det. Noen ganger, iallfall.

 

Jeg er så glad for at jeg bodde inni der et sted. Sånn at jeg kunne kaste maska.

 

Når jeg tenker tilbake så hadde jeg for mye vett og forstand. 

Som betyr at jeg ikke tok sjanser, at jeg ikke våget å tråkke utenfor det trygge og kjente.

Kjedelig.

TRASSALDER?

Hadde jeg aldri. Har spurt mamma.

Trassen våknet for en stund siden. Plutselig tenkte jeg at…Hjelp!!!  Det er NÅ jeg lever. 

Da må jeg leve litt mer på kanten. Oppleve og nyte. 

Det er ikke snakk om å hoppe i fallskjerm.

Jeg må sette meg ned. Kjenne at kaffe faktisk smaker kaffe. 

Bruke en dag på å gjøre ingenting, der ingenting betyr å gjøre det jeg selv har lyst til.

Der og da, og ikke i morgen.

I morgen kan det være for sent.

Jeg har måtte lære meg dette, fordi jeg møtte veggen.

 

Den pliktoppfyllende, ryddige, alltid gjøre det viktige og riktige-Tove måtte ryddes bort.

Og det er så deilig, selv om den gamle meg av og til dukker opp, sånn som hybelkaniner har en tendens til å gjøre. 

Plutselig, men heller ikke uventet.

Jeg vet hun er der. Jeg misliker henne ikke. Det er bare sånn at jeg liker henne bedre nå.

Nå tør hun å være seg selv. 100%.  Jeg digger henne.

Lærer man å bli glad i seg selv så er det også lettere å være glad i andre.

Nå er jeg balansekvinne, som av og til er i ubalanse.

 

Våg å være den du er. Stå på egne ben.

Eller stylter, om det er det du vil.

 

 

 

 

Å danse vakkert gjennom dagene

Fastland er et fengsel, havet er en drøm.

 

Og det ble en drømmedag. Endelig padlevær.

Vi pakket reisesekken og satte kurs mot Storfjorden. 

12,5 kilometer tur-retur.

Jeg slet i motvind på tur dit, men sjøkvinnen ber ikke om medvind. Hun lærer seg å seile.

 

Det er litt lettere å holde stø kurs med en trygg padlekompis foran seg.

Han fungerer som kartleser, motivator, trygg mann og kjekk mann.

 

 

Vi ønsket å spise ute i dag. Et bedre måltid.

 

Bedre enn dette blir det ikke, i mine øyne.

 

 

Når solen endelig skinner så synes den dobbelt så godt, sier Ole Paus.

Jeg sier meg enig, med solkrem på nesetippen.

 

 

Det er lett å smile når havet glitrer, og delt glede er dobbel glede.

 

Jeg ønsker meg flere slike dager, som perler på en snor.

 

Brille

 

Sakte, men sikkert, og gjennom bevisst jobbing, så har jeg kommet til et trygghetspunkt.

Det hjelper sikkert å være midtveis i livet, også.

Jeg vet hva jeg kan og ikke kan, og jeg vet hva jeg vil. Nesten bestandig.

Å gå ut av egen komfortsone er veldig skremmende, samme hva det gjelder.

Det er også veldig lærerikt. Derfor øver jeg på dette hele tiden.

Jeg hater hodeplagg i alle former og fasonger. Derfor tok jeg på meg denne i dag.

Håper ingen så meg.

 

 

Jeg kan ikke fordra bensinstasjoner, med sine vaskeautomater og eksperter i kjeldresser. Jeg tror de er født med argusøyne som er spesielt rettet mot amatører, og i særdeleshet kvinnfolk.

 Å skaffe seg en mekaniker-kjæreste hjalp ikke det spøtt, men han er god å ha på på andre måter.

 

 

Jeg liker ikke “mannfolkbutikker”.  De oser av diesel og selvtillit, og står med øynene på gløtt. 

Jeg er mest redd for at de himler med dem.

 

Det er ingen magi i det blikket der.

 

 

Jeg har opplevd andre og langt mer dyptgripende ting enn dette, og hatt opplevelser i møte med andre, som har endret meg som menneske.

Man lærer av egne og andres kriser.

Som Nils Arne Eggen så fint sier det.  ” Livet er heldigvis slik, at hvis det alltid er lyst så kan vi ikke se stjernene.”

Og det er helt sant, for dagene kommer i alle farger

Hvordan jeg har det akkurat nå?

Om jeg hadde hatt hale, så ville jeg logret.

 

 

Nå gleder jeg meg til å se verden med nye briller. Kjøpt i dag.  

Hjertet valgte lilla, så jeg ga  f**n i komfortsonen, som ville at jeg skulle ta de svarte.

Alle kan ikke bo i byen

Åpen, åpen står havets grind.

Hjerte, måtte det vare.

Måtte du vugge for vær og vind

og la dine sorger fare.

Måtte du bare duve avsted

fra blåne til blåne av sommerfred,

mens glitrende måkeskrik slår ned

som sølv over berg og tare.

– Inger Hagerup –

 

Havet symboliserer livet.  Blikkstille nytelse og forutsigbarhet. 

Maktdemonstrasjon og sorg, om det vil.

 

Slik er også dagene våre. Alt går hånd i hånd.

For meg er opplevelsen av havet knyttet til nytelse og fine naturopplevelser.

 

 

Slik er det ikke for alle.

Min farfar opplevde å bli foreldreløs som liten gutt. De ble revet bort av det samme havet.

 

Senere ble sjøen for ham hard jobbing og matauk.

 

Jeg velger meg finværspadling. Håndplukker dager som gir meg mektige naturopplevelser.

 

Vi er nesten lydløse på vannet, og kommer tett på fugleliv og annet liv.

 

Titran i mitt hjerte. Dette er Frøyas perle. Denne plassen eier mange historier.

 

Her ble mange menn og sønner tatt av havet i et forferdelig uvær,

så i historien finnes det både Titranulykke og Titranlykke.

Vi velger Titranlykke, og går i land ved  Sletringen Fyr. 

 

Jeg deler tanker og padleglede med verdens beste Sandra.

Det er en sånn blikkstille stund.

Trygt og godt innaskjærs. Skumle bårer og sus av storhavet på utsiden.

Vi er bittesmå i alt det mektige, men vi er store på å nyte livet.

 

 

 

 

 

 

 

 

I mitt og havørna sitt rike

HJEMKOMST TIL HAVET

Mot horisonten som et diadem om pannen

skriver du dine salte brev til kysten.

Land forvandles,

dyr og mennesker kommer og går.

– Kolbein Falkeid –

 

Jeg snublet ved et lykketreff over havørnlandet.

Hjertet banket ekstra hardt ved synet av de små myrulldottene

som lå der og ga varme til hverandre.

En rask liten titt, før mor og barn fikk være i fred for havets datter.

Jeg listet meg forsiktig innpå noen uker senere.

 

Jeg kan lese styrke i det blikket der.

Disse øynene skal saumfare kystlandet på jakt etter livberging.

Snart svever begge to over holmer og skjær, og tar sitt rike i øyesyn.

Jeg svever sammen med dem.

Å være sykepleier

Alle burde ha en sykepleierstudent i livet sitt.

Studenten har god effekt på meg som sykepleier. Jeg blir ekstra bevisst min rolle. Jeg er en rollemodell, og det forplikter.

I hjemmesykepleien treffer vi folk på deres egen arena. Man blir ekstra ydmyk. Vi trår over dørterskelen til deres private liv

Vi treffer unge, eldre og alle der i mellom. I hvert møte med andre mennesker ligger ordet respekt i bunnen.

Hvilket liv lever de, og har levd? Hvordan ønsker de selv å ha det?

Så mange historier. Om vi har tid, og vil lytte.

 

Som medlem av kreftgruppa ligger en verdig død mitt hjerte nær, når alle andre veier er gått.

Hva er verdighet? Det er aldri det samme for noen.

Min jobb er å lete fram hva dette mennesket ønsker, og ikke hva jeg selv mener er best.

Jeg lærer noe nytt hver eneste gang, ved hvert eneste møte.

Jeg tvinges til å tenke gjennom hva jeg selv vil med livet mitt.

Jeg må avklare mitt eget forhold til døden, for å kunne være den trygge klippen jeg ønsker å være. Som det forventes at jeg er.

 

Å være sykepleier beriker livet mitt. Det endrer meg som menneske.

Det er latter og tårer, glede og sorg.  Det er skjebner som ryster og berører.

Det er den hårfine linedansen mellom å være profesjonell og personlig.

Det er frynsegodene med å ha student, som serverer friske jordbær med sukkersøtt smil.

 

Det var sykepleier jeg måtte bli.

Lykkebobler

Det er langt mellom venner. 

Mellom venner står mange bekjentskaper

og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer

langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.

– Kolbein Falkeid –

Ser dere det samme som jeg ser? Lykkebobler. 

Helt tilfeldig. Eller ikke.

For meg er vennskap noe av det beste som finnes. Det er en livsnødvendighet.

Har du vært der at du behøver all den støtte du kan få, så ser du virkelig hvem du har.

Hjertet blir varmt av å tenke på dem.

En venn er en bro til en større verden. En blomsterbro.

….og hvis venner var blomster, så ville jeg plukket deg.

Venner deler latter og tårer. Venner deler nesten alt.

Jeg er omringet av gode mennesker. Jeg merker også at når jeg byr på meg selv, så får jeg enda mer tilbake. Vinn – vinn.

Sånt blir det lykkebobler av.

På den måten har jeg fått tilbake gleden, og glimtet i øyet.

Denne gleden er som skapt for å deles. Jeg flommer over av ord,

og ren trønderenergi.

VIP

Fredag kveld hadde vi en magisk opplevelse. Sverresborg Arena bød på Mark Knopfler med band.

 

 

Dire Straits var heltene, og Mark er fortsatt helten.  Vi er på fornavn med ham nå, for frøyværingene i farta kapret plass ved scenekanten.

 

Han frøs på fingrene i trønderkulda, men vi varmet ham med blikket.

Jeg bestilte billetter via hans hjemmeside for evigheter siden, og ante ikke hvilket scoop jeg gjorde. Ikke før fredag kveld. Ikke før mannen i billettbua sa at med rosa bånd så gikk vi først i køen. Vi fikk også tilgang til egen bar.

Der sto vi da, sammen med formannen i fan-klubben og noen andre som hadde stått der siden kl 09. De var inne på sin fjerde Knopfler-konsert denne uka.

Vi spilte med og hang oss på.

 

Sultans of swing, Telegraph Road, So Far Away, Piper to the End. Jeg var en stund  himmelen.

Vi var så tett på. Vi så samspillet mellom gutta. Vi beundret gitarbytter og musikalitet.

 

Mark var i godt humør.

Hit kommer man ikke for sceneshow, iøyenfallende antrekk og flørt med publikum, selv om jeg følte at det var en flørt på gang.

En av 09-fansen fikk plekteret for sine føtter etter konsertslutt. Jeg ble hoppende glad på hans vegne.

Musikken var magisk.

Dette fikk jeg oppleve sammen med Mona, en venninne som betyr spesielt mye for meg.

VIP, folkens. Smak på ordet. Snakkes i baren. 

 

 

 

Lille speil

Dysmorfofobi. Fint ord.

Det betyr å være sykelig opptatt av detaljer omkring sitt eget utseende. Man henger seg fullstendig opp i noe smått, og kanskje usynlig for andre, og gjør det til noe stort.

Noe stort som til slutt tar overhånd og styrer livet. Litt sånn som jeg tror det kan være med for eksempel anoreksi. Man ser noe annet i speilet enn virkeligheten.

Det høres selvopptatt ut, men handler om en psykisk lidelse. Det handler om noe som til slutt styrer livet fullstendig, nesten hvert sekund av døgnet. Det er da det blir veldig vanskelig.

Sånn hadde jeg det i ungdomstiden. Terroriserte venninner med spørsmål. Ser du det jeg ser?

Sånn har jeg hatt det nå. Speilet blir fiende nr.1. Å bli tatt bilde av er grusomt. 

Beinhard jobbing. Venninner som har måttet tåle mye.

Det vil alltid ligge under overflaten, tror jeg, men nå er jeg frisk(ere). Jeg styrer tankene i riktig retning.

Tankens kraft er stor. Veldig stor. Nå tenker jeg mest lyse tanker, og da skjer det mye fint rundt meg.

Jeg hilser, smiler, prater, sprudler. For det meste, men ikke alltid.

Jeg er litt venn med speilet, og bilder er greit.

Den fornuftige delen av hjernen vet jo at det var og er en bagatell. Den friske meg er jo et menneske som er veldig glad i livet ,og de små ting i hverdagen. 

Nå tar jeg bilder i vilden sky, og drysser det jeg kan av positive ord og gjerninger over de jeg er glad i. Jeg har mye å ta igjen.

De sa så mange ganger at hun er bra nok og fin nok akkurat sånn som hun er, at hun til slutt trodde på det.