Å leve i nuet er livets teknikk,

og alle folk gjør deres beste.

Men halvdelen velger det nu som gikk,

og halvdelen velger det neste.

 

Men det nu som har gått er alltid forbi,

og det neste blir aldri det rette.

Nei, husk at nuet du lever i,

en gang for alltid er dette.

– Piet Hein –

 

Snart er det lørdag. Snart er det ferie. Bare to dager til nå, så skal jeg gjøre ditt eller datt.

Noen hverdager til, så er det fest.

Vi må ha noe å strekke oss etter, noe å glede oss til, noe å drømme om. Det er en fin del av det å være menneske.

Det er også en del av oss å ha gode minner å glede oss over. En karamell å suge på når livet blir for traust og forutsigbart.

 

Likevel er jeg glad i hverdagen. Når livet rusler avgårde i rolig tempo, uten alt for mange humper i veien.

Jeg er ikke alltid særlig god på å leve i nuet, og lar meg lett stresse opp over uvesentlige bagateller.

Alt for lett, sånn at jeg glemmer å kjenne etter om jeg har stått opp med rett fot.

 

Heldigvis er jeg også en mester på å nyte livet. En kaffekopp om morgenen. Lukta av sjø når jeg med bustehode, og før dusjen, stikker nesa ut av døra.

Det er ikke mye som slår den lufta. Det er ikke alltid det er sånn, men enkelte dager er sjølufta ekstra frisk og god.

 

Det er et dryss av hverdager i livet vårt. Dem må vi utnytte og nyte så godt vi kan.

Som jeg gjorde her.

 

 

Jeg må bli enda flinkere til det. Jeg vil ha det som i diktet mitt.

 

HVERDAG

Kjære hverdag, du er god,

fyller meg med rast og ro.

Millioner av sekunder,

varme, fine, gode stunder.

 

Hverdag er mitt jordbærsted,

fyller meg med indre fred.

Hverdag er for meg en fest,

det er da jeg trives best.

 

 

Ferien er den korte tiden mellom planene og minnene.

 

Ferie er forventning om så mye.

I fjor hadde jeg hjemmeferie, av forskjellige grunner. Det ble likevel en fin ferie.

Havet glitret hele sommeren, og kajakken fikk føtter å gå på.

Det var trygt og godt, med kvelder og netter i hjemmets lune rede. Akkurat det jeg behøvde.

 

 I år synes jeg ferie er skummelt. Ferie for meg selv. Noen ganger hadde jeg behøvd ferie FRA meg selv.

Dette året blir ungdommen hjemme. Og hunden. Ingen fellesferie til Sverige, slik vi stort sett alltid har gjort det.

Det vipper meg litt av pinnen. Jeg blir liggende.

 

Jeg tenker for mye og planlegger for mye. Klarer de dette? Klart de klarer det. Kanskje de til og med er overlykkelige over å få regjere uten innblanding.

Jeg må fylle opp kjøleskapet, vaske unna klær, vaske hus og organisere hundelufting før jeg drar. Må jeg det? Nei.

Jeg må pakke padleutstyr, turutstyr, litt finere klær og sommerklær. Må jeg ha med alt dette? Nei. Jeg kan sikkert droppe sommerklærne. Det er bitende kalde værmeldinger til sommer å være.

 

Sånn holder jeg på. Nå er det hodet mitt som får kjørt seg.

Det er litt trist at feriene ikke er som før. Er ungene lei seg for dette? Forventer de mer enn jeg kan gi? Nei, jeg tror egentlig ikke det.

Jeg skaper bekymringer som ikke finnes. De er tilpasningsdyktige, fornuftige, og har egne planer. Slik ungdommen skal ha. De flyr jo snart ut av redet likevel.

 

Kanskje det er det som gjør meg litt urolig og vemodig? Jeg vet ikke.

Det jeg vet, og det jeg ser, er at de er fullt ut i stand til å ta vare på seg selv. Jeg har bidratt til at begge to er fine folk. Det kan jeg være stolt over.

 

 

Kanksje de blir ekstra stolt av sin mamma, også, om hun flyr avsted på ferie uten å gnåle om alt mellom himmel og jord? 

Om hun reiser på ferie fordi hun fortjener det, istedet for å ha dårlig samvittighet over at de ikke er med. De vil jo ikke være med likevel.

Om hun kommer hjem med mange fine ferieminner og feriebilder. Om hun bobler over av overskudd og fortellerglede.

Om hun holder kjeft, selv om standarden hjemme kanskje ikke er slik hun forlot det. Det finnes værre ting.

 

Det finnes en plass som heter Havnomaden kajakksenter. Og det finnes godt reisefølge.

Der skal vi være i 4 døgn. Hva ferien videre bringer? Det tar vi på sparket. Huff, så spennende.

 

Jeg savner henne allerede, før jeg drar. Typisk meg. Hvorfor kan jeg ikke heller glede meg til en hysterisk velkomst når jeg kommer hjem?

Det gjør jeg, for sånn vet jeg at det kommer til å bli.

 Best å begynne og pakke, da. Pakke reiseglede og forventning, sammen med alt det andre som må være med.

Jeg skal eie denne ferien!  Den er min.

 

 ” Når sommerdagen ligg utover landet, og du og æ har funne oss ei strand.

  Og fire kalde pils ligg nerri vannet, og vi e brun og fin og hand i hand. “

– Halvdan Sivertsen –

 

Sånn kan det kanskje bli. Om man tenker positive tanker, og om Nord-Norge viser oss varme.

 

 

 

Jeg er bedre på å stelle godt med venner enn jeg er til å pleie blomster.

Jeg er er flinkere til å pleie pasienter enn jeg er til å ha omsorg for det som vokser og gror i hus og hage.

Jeg elsker å bake, men er en elendig kokk.

 

 

Som oftest lykkes jeg, mens andre ganger havarerer alt.

Sånn som ellers i livet.

Det er til å gråte av.

Ikke den mislykkede suksessterten, men andre ting som skjer i livet.

Som et tapt forhold.

 

Jeg elsker å lese og skrive, men er dårlig på småprat.

Jeg er glad i å strikke, men hater å sy.

Jeg har høydeskrekk, men når stadig nye høyder når det gjelder å utfordre meg selv.

Som å bære hatt.

 

Piece of cake for de fleste. Vågalt til meg å være.

Jeg likte det overraskende godt, og skal fortsette å overraske meg selv.

Og andre.

 

 

Jeg elsker naustfester, men kan ikke fordra krabbe og reker. 

Jeg trives når venner samles til fest, men kryper like gjerne opp i sofaen og nyter å være alene.

 

Det er lettere å nyte enslighet når man vet hvem man har.

Ensom er jeg heldigvis aldri.

 

Jeg har blitt sterkere og tøffere, men er fremdeles lita og svak.

Eller som Anne Grete Preus sier det:

Jeg har et ytre som er kraftfylt, og et indre som er mer gele.

 

Noen ganger føles det også motsatt.

Hele mitt ytre føles som gele, men innvendig er det en styrke som våger å møte utfordringene.

Dette merker jeg spesielt i jobbsituasjoner.

Jeg tror kanskje ikke at andre ser geleklumpen.

Jeg håper de ser den omsorgsfulle, trygge, empatiske sykepleieren.

Sykepleieren med mye kunnskap og lang erfaring.

Sykepleieren som stålsetter seg, men som eier en varme.

 

Jeg får den store skjelven av bilverksteder, men har falt for en bilmekaniker.

Det jeg elsker mest hos det motsatte kjønn, er at det er så motsatt.

 

Det er til å smile av.

 

 

 

 

 

EN GLAD LAKS

Jeg er heldig, snakk om flaks.

Jeg har nettopp hentet laks.

Rett fra Garnviks Røkeri.

Den er bare nydelig.

 

Du kan kjøpe når som helst,

og vil garantert bli frelst.

Du blir avhengig av smaken,

for det finnes ikke maken.

 

Kvalitet av beste klasse,

den vil hver en gane passe.

Det vil bli en lykkestund,

for den smelter i din munn.

 

 

I kveld lukter det røk av klærne mine.

Røkelaks.

Havets gull.

 

Jeg har nettopp hentet laks hos Vidar Garnvik.

Rett fra produksjonslokalet.

Ferskere blir det ikke.

 

 

Havets datter blogger om fisk.

Det måtte bare bli sånn, for dette er en Halleluja-opplevelse.

 

På Frøya har vi et uttrykk som beskriver kvalitet:

” Det her e mat å lessa ferr.”

 

Jeg er kresen på fisk.

Det blir gjerne sånn når man har matfatet rett utenfor døra.

Og jeg er stolt.

Stolt over Frøyværinger som satser, og får det til.

Frøyværinger som har et kjærlighetsforhold til øya, og til produktet de leverer.

 

Det merkes på dem.

Jeg møtte en glad laks, med service i fokus og glimt i øyet.

En kar med stolthet over det han gjør.

Sånt blir det resultater av.

Resultater å skrive hjem om.

 

 

Så takk, røkerimester Garnvik.

Det ble en perfekt kveld. 

Med hvitvin til.

Jeg kommer garantert tilbake.

 

 

 

 

 

 

 

 

Skal hilse fra fjellet, jeg kommer med bud.

Det lyste så herlig der inne.

På floene vogga myrduna brud,

mens viddene lekte så linne.

– Jon Østeng Hov –

 

 

Foreldrene mine er naturfolk.

Vi har fått gleden over naturen inn med morsmelka.

 

De har et stort forbilde, og han heter Jon Østeng Hov. 

Hans beskrivelser av naturen rører dem i hjertet.

 

I helga har vi vandret på Oppdal.

Søkt oss til fjellet, og speidet utover endeløse vidder.

Det gjør godt med sånne pustepauser i hverdagen.

 

Hele familien var samlet.

 

 

 

ARILD

Den stillferdige, slagferdige lillebroren min.

Han fungerer godt når June forteller hva han skal gjøre.

Han er morsom, distre, sarkastisk og snill.

Gjestfri mann.

 

JUNE

Hva skulle vi gjort uten June svigerinne?

Hun tenker på ALT.

Hun sørger for at alle har det bra, til enhver tid.

Hun er verdens snilleste dame. Henne er jeg glad i.

 

ANDREAS

Eldstebarn og fadderbarn.

Stillferdig og slagferdig, som sin far.

Har lun humor, og alltid en artig kommentar på lur.

Kjekk og smart kar. 

Heldig er den arbeidsgiver som kaprer ham.

 

MARTIN

Nummer to i rekken, men nummer en når det gjelder å være glad i naturen.

Han er storfiskeren som er allergisk mot fisk.

Har båtføreprøve og jegerprøve i lomma.

Stille kar, men en å se opp til.

Godkar dette, altså.

 

JOHAN

Stjerna vår.

Slagferdig, men ikke stillferdig.

Hevder at alt han har lært i livet, har han lært av Andreas.

Johan er gutten som ingen klarer å målbinde. 

Herlig minstemann og selvfølgelig midtpunkt.

 

AMANDA

Min datter, og eneste jente i flokken.

Hun har som mål å bli diktator, og hamler lett opp med guttene.

Morsom, uredd og sterk i sine meninger.

Sprek som en fole. Elsker utfordringer.

Jeg liker at hun er annerledes enn meg.

 

VEGARD

Min sønn, som rager over alle, høydemessig.

Underfundig og smart. Den store Tenkeren.

Stiller de vanskelige spørsmål.

Og de enkle, som det er umulig å svare på.

Har en egen evne til å sanse hvordan folk har det.

Jeg liker at han er sånn.

 

MAMMA

 Verdens snilleste mamma.

Har omsorg for alle, og går gjennom ild og vann for sine.

Bekymrer seg alt for mye, om alt og ingenting.

Hjertet i familien vår.

Ei å se opp til.

 

PAPPA

Pappa er aldri redd for å si hva man mener, om alt og ingenting.

Raus med fine ord til dem han er glad i.

Genuin fortellerevne. Underholder alltid med gode historier.

Han er rett og slett veldig morsom, frivillig og ufrivillig.

 

 

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,

men nevera trivelig smilte.

Og under dens lauheng med glede jeg såg,

at villreinen stille seg kvilte.

– Jon Østeng Hov –

 

 

Tusen takk for ei flott helg. Jeg er så glad i dere alle.

 

 

I dag presenterer jeg et vennskap med god holdbarhetsdato.

Jeg tror det er uendelig.

 

Renathe Superwoman.

 

Denne dama har jeg gått ved siden av siden vi var bittesmå.

Eller diltet etter, pingle som jeg var.

Jeg har svømt, turnet, spilt håndball, hoppet stille lengde, hoppet høyde og løpt om kapp med henne.

Vi har satt vennskapet til side og vært konkurrenter i det meste, bortsett fra på håndballbanen.

Da spilte vi på samme lag.

Det var ingenting som het tap og vinn med samme sinn.

Det ordtaket har null verdi.

 

Vi lå på jenterommet. Tisket og hvisket om alt, men mest om gutter.

Der var det ingen konkurranse, for vi hadde ulik smak.

Det eneste vi var enig om, var at de var kjekke, og kjekke å ha.

For den som våget å smake.

 

Renathe våget. Det gjorde ikke jeg.

Når man blir sammen med skolens Nr.1, i mine øyne, og ikke tør å gå ut i skolegården

av redsel for å møte ham.

Når man sitter inne i hvert eneste friminutt i ca tre måneder ( før han – forståelig nok -gir opp ),

og bestevenninna trofast sitter ved din side.

DA er det vennskap.

I gode og onde dager.

I kjærlighetskriser og ved andre kriser.

 

Det var forøvrig mitt lengste “forhold” fra den tiden, så jeg gikk glipp av mye.

Man kan ikke ta igjen tapt søvn, og heller ikke tapte gutter.

Jeg var for sjenert til å skjønne mitt eget beste.

 

Vi vandrer våre egne veier, men vet at den andre finnes.

Det er så rart med det. Er man ekte venner som deler en felles barndom,

så kommer man inn på den samme stien igjen.

Man er så heldig å kunne gå videre sammen. 

Skape nye minner, og mimre over dem man allerede har.

Noen ganger går man hver for seg, andre ganger helt alene, men mest sammen.

 

Livet leker, og livet slår deg til bakken.

Delt glede er dobbel glede, og vi har delt så mange.

Ved sorg kan man gå ved siden av.

Man kan våge å være der.

Man kan trøste og være venn, men hvordan det egentlig er, kan bare DU vite.

 

Renathe har tre flotte barn, men likevel en for lite.

Håvard døde av kreft i starten av livet sitt.

Han skulle vært ungdom med store planer i dag.

 

Det er slik at mødre holder sine barns hender en stund, men deres hjerter for alltid.

Derfor har hun tre barn, og ikke to.

Håvard er med videre.

 

Nå har hun også to små bonusbarn i livet sitt, pluss ny kjæreste med barn og barnebarn.

Og det finnes flere som hun drysser omsorg, mat og husrom over.

Alle blir tatt inn i varmen.

Renathe har en vilje og en drivkraft som imponerer meg.

Jeg kommer aldri til å skjønne hvor hun henter kreftene fra.

Hun er en klippe.

Til tross for, og på grunn av, hva livet har gitt henne av gleder og sorger.

 

Hun er der for meg, også.

Så klart. Det er sånn hun er.

 

 

 

 

I et landskap, nytt og uten minner,

står et epletre i blomst og skinner.

Epletreet dufter nyskapt sommer.

Her har tiden aldri vært.

Den kommer.

– Inger Hagerup –

 

 

Jeg har alltid tid til å filosofere over livet,

både mitt eget liv, og andre sin betydning for mitt liv.

 

Jeg føler meg som villblomsten. 

Før var jeg mer som blomsten i bedet.

Påpasset og dullet med. Snakket med og stelt med.

Blomstret forsiktig, for så å klappe sammen eller bukke under om det ble tøffe tider.

Jeg havnet lett i skyggen av andre og mer fargesterke sorter.

 

Nå trives jeg best litt bortenfor den opptråkkede stien.

Jeg fikk så godt stell som blomsterbed-blomst at jeg turde å fly avgårde,

slik som løvetanna sine fallskjermer gjør.

 

På ville veier.

På nye veier.

Og mye sterkere enn før.

Fortsatt avhengig av alt rundt meg, men på en annen og bedre måte.

 

Jeg er som villblomsten på tidligsommeren, eller plommetreet om høsten.

Jeg er sterkere og moden, men ikke overmoden.

Jeg vil ikke falle til bakken og la meg tråkke på.

Jeg vil nyte livet, slik man kan nyte deilig plommegrøt med melk på.

Jeg vil smake som nystekte vafler med plommesyltetøy.

Eller eplekake med krem.

 

 

Det blir åtte –  

åtte ville roser som vil tørste efter å få være nu.

Hos den niende og største ville rose,

som er du.

– Andre Bjerke –

Hjemme sitter mora hans og venter,

men han vil være tøff og sjekke jenter.

– Øystein Sunde –

 

 

I helga har jeg vært sammen med mange bilfolk, og sett flere flotte biler.

Jeg har sett primus motorer – som har lagt ned mye arbeid i dette arrangementet – og jeg har sett gamle motorer.

Noen er mer interessert i gamle motorer enn andre.

 

 

Jeg har ikke peiling på bil, så jeg vurderer kun etter utseende.

Fine linjer, snertne fasonger og tøffe farger.

Se bare her:

 

 

 

 

Den eneste i verden. Det er han til venstre på bildet, også.

 

 

Cruising var stas. Det var skikkelig tøft. Følte meg som DEN dama en stund.

 

 

Selv om jeg ikke skjønner bæra av bil, så var det morsomt å spise kirsebær med de store.

Folk vinket langs veien, slik de gjør til Harald og Sonja.

 

 

Det aller beste med helga var folket.

Heldigvis spurte jeg om tillatelse til å legge ut bilder mens festen var på sitt høyeste, så alle sa ja.

Et ja er et ja.

 

 

Denne fuglen ropte ja hele kvelden. Høyt og tydelig.

 

 

Topp stemning, god mat, kveldssol og fluktstoler i sirkel.

Glade damer og herrer i hver eneste stol.

 

 

Andre lettere henslengt på gressmatta.

 

 

 

Latter og røverhistorier.

Fred og fordragelighet, helt til knotten kom.

Da trakk vi innendørs.

 

 

Siden jeg følte meg litt ovenpå, så måtte jeg selvfølgelig bære hatt.

 

 

Og plutselig ville jeg hjem, som Askepott.

Hun mistet en sko. Jeg la igjen hatten.

 

” Det var en fest kun,
 før natten den sorte.
 Hun var en gjest kun,
 og nu er hun borte. ”   

 

….men hun blir gjerne med neste gang.

 

 

 

 

Den moderne kystkvinna er ikke som sin farmor.

Hun som alltid gikk i skjørt og forkle. 

Hun som stelte hjemme, og ventet trofast på mann og sønner som var ute på havet.

Den sindige, trygge farmora med det store hjertet.

Hun som alltid, sammen med farfar, tok oss med i sine bønner.

Faste i troen, på noe annet og større enn seg selv.

 

I historien blir mannen den som brødfør, og som alt avhenger av.

For meg er kvinnen selve tryggheten.

Hun er varmen, hun er limet, og hun er holdepunktet.

 

Jeg bruker aldri forkle.

Ikke ber jeg, heller, annet enn i nød.

Skulle kanskje gjort det.

Ikke renser jeg fisk, ikke står jeg ved grytene med glede og ikke holder jeg hviledagen hellig.

 

Men, jeg har gått på søndagsskole.

Jeg har vokst opp med bønnemøter, foreningskaffe og bibelhistorier på storskjerm ( les: flannelograf ).

 

 

Jeg kan de ti bud, og bedehuset var mitt andre hjem.

 

jeg jobber ute ( ikke i hagen ), og jobber hjemme.

Jeg prøver alltid å gjøre det beste for barna mine.

 

Jeg kjører Toro midt i uka, og prøver å gjøre det lille ekstra når det er helg.

Serverer Lasagne og Moussaka med et smil.

Da en gammel dame jeg kjenner fikk servert Moussaka, sa hun:

” Hvilket sammensurium er dette? “

 

Det er ikke så greit å være dobbeltarbeidende kystkvinne.

 

Det jeg husker best fra min barndom er at farmor alltid hadde tid til meg. 

Og da mener jeg alltid.

Det er sikkert fordi hun var pensjonert kystkvinne da jeg ble kjent med henne.

Kjære farmor. <3

Gid jeg var så sterk i troen som deg. På alle måter.

 

 

 

 

 

Vi faller da alle for fristelser.

Spiser potetgull midt i uka. 

Tar et glass vin på en torsdag.

Utsetter å være sunne til i morgen.

Lar være å trene.

Utsetter det ubehagelige, og velger det deilige.

 Nevnelige og unevnelige fristelser.

 

 

Noen ganger gaper vi over for mye.

Øynene vil ha mer enn munnen og magen klarer. 

Det hender vi lover noe vi ikke kan holde.

Eller at vi ikke klarer det vi gjerne vil.

 

 

Andre ganger går det bra.

Vi vinner, og kjenner at ordtaket om at øvelse gjør mester, er sant.

 

Hver gang jeg flytter grenser;

 hver gang jeg klarer det jeg før ikke klarte eller turde prøve på, så blir jeg hoppende glad.

Virkelig.

Jeg er føyelig og svak,  og jeg har blitt tøff og viljesterk.

 

Som en bruker sa til meg:

Du er en engel, men du er ikke til å spøke med.

Ja takk, begge deler.