Hunden min har verdens fineste øyne. Åsså jeg da, som aldri skulle ha hund. Jeg avskydde hundehår, og gren på nesa av folk som klappet en hund uten å vaske hendene sine umiddelbart etterpå. Milla har forandret meg. 

Jeg koser og klapper dagen lang. Jeg klarer ikke å gå forbi henne uten å stryke henne over pelsen, og om jeg skulle finne på å gå forbi uten, så minner hun meg på det. Da er hun framme med labben, og blikket sier: Stryk meg!

Jeg gjør det med et smil, og undrer meg på hvem som egentlig er sjef.

Det sies at hundeeiere smiler mer, og ler oftere, enn andre. Jeg tror at det er sant. Det sies at blodtrykket går ned, og at pusten lettere finner en jevn rytme sammen med en hund. Jeg tror på det, også.

 

 

Mitt mål er å være et så godt menneske som hunden min tror at jeg er.

 

 

Jeg har godt av å være sammen med henne. Jeg har blitt flinkere til å overse bagateller, og jeg har blitt mye flinkere til å fire på kravene. Jeg har også måttet innse at jeg ikke alltid er så flink til å være konsekvent. Jeg mener at jeg er konsekvent på det som betyr mest, men hun får gjerne sove i sofaen, med hodet på ei pute. Senga mi får hun aldri sove i, bortsett fra når jeg glemmer å ha igjen døra til soverommet.

Hvem kan bli sint på et snikende ullteppe?

 

 

Når jeg har fridag, så krøller vi oss sammen i hver vår sofa, og har en hellig stund. Hun lager godlyder, og jeg drikker kaffe. Etterpå spør jeg henne om vi skal gå på tur, og da lager hun helt andre lyder. Hun blir ellevill, og jeg blir glad, fordi det varmer mitt hjerte at noen så hemningsløst sier ja til å dele dagen og opplevelsen med meg.

 

 

Hun var veldig søt da hun var lita. Rund i kroppen, og med hengeører. Nå står ørene rett opp, og jeg trives mye bedre med å være hundeeier. Jeg innrømmer lett at jeg liker henne bedre som voksen, nå som jeg snart har hatt henne i to år. Da hun hang fast i hælene mine med sylskarpe valpetenner, så hadde jeg lyst til å levere henne tilbake. Da hun maste som verst når matmor ville være i fred, så savnet jeg et angreskjema. 

Hvem kan egentlig angre på noe så bedårende?

 

 

Jeg følte meg mislykket, og hadde tilløp til panikk, fordi jeg følte at jeg ikke mestret henne. Stakkars lita; hun var jo bare en leken valp på et nytt og fremmed sted.

Verdens søteste valp, og jeg ble mamma på nytt. Det var kjærlighet ved første blikk.

 

 

Jeg smelter fortsatt, når jeg ser på disse bildene. Og vi klarer oss fint.

Hun er alltid der for meg. Hun venter på meg, og er lykkelig når jeg kommer hjem, hver eneste gang. Fra utsiden ser jeg et par store ører og et brunt blikk. Hun har en egen sitteplass i gangen, og fra den utkikksposten har hun full kontroll på hvem som kommer og går. Hun gjenkjenner lyden av bilen min, og hører hvem som tråkker i grusen utenfor. 

 

 

Jeg tror at en husky er arvelig belastet når det kommer til skepsis. Hun elsker ikke alle som kommer på besøk, og er var i møte med nye mennesker. Hun behøver tillit og tid. Hun må ta initiativet selv, og har en sterk beskyttertrang. 

I tillegg så tror jeg at det kanskje er min egen feil. Jeg blir usikker når det banker på døra, fordi jeg ikke vet hvordan hun reagerer,  og da merker hun sikkert denne uroen. Da blir det enda mer viktig å spille tøff, for hun vil jo bare beskytte meg. 

Dette er helt annerledes når vi er utenfor vårt territorium. Da er hun bare glad og leken hund. 

Hunder har et tydelig kroppsspråk, og vi mennesker leser ikke alltid godt nok. Jeg tror at det er der feilen ofte ligger. Vi overser et tydelig tegn, som vi burde tolket lenge før.

 

 

Livet med hund er for det meste fint. Hun er aldri en klamp om foten, for jeg lever et liv som gir tid og rom for å ta best mulig vare på henne.

Det fortjener vi begge. 

 

 

 

Jeg har alltid vært mye ute i naturen, men nå ser jeg verden rundt meg på en annen måte. Et brunt blikk og et grønt blikk ser så mye mer enn bare to øyne kan gjøre, særlig når blikkene møtes.

Jeg tror at barna mine har ristet på hodet mange ganger, fordi jeg prater så mye med ei som ikke svarer. Selvfølgelig svarer hun. Hun har et blikk for hver sinnsstemning. Hun kan trygle og be, og hun kan være trøtt i blikket. Hun lyser fantestreker, og hun har sta som et esel-blikk. Jeg gjenkjenner dem alle, og ser alltid hva hun prøver å fortelle meg.

Her, for eksempel, har hun lykke-blikk, fordi hun fikk bli med til Kvistalykta. Hun smiler til og med.

 

 

Her er hun vakthund. Hun har skjønt at jeg skal reise på ferie uten henne. Hun har skjønt det i flere dager. Hun venter utenfor når jeg må på do, og hun følger meg som en skygge overalt. Hun vokter bagasjen, sånn at jeg ikke bare blir borte, sånn helt plutselig. Heldigvis skal hun være hos noen hun kjenner i disse to ukene. Heldigvis skal hun være hos sin beste hunde-venninne.

Heldigvis for meg og heldigvis for henne, men hvem kan forlate dette bildet uten å kjenne det i magen?

 

 

Jeg har aldri angret på at jeg hentet Milla, med unntak av noen få ganger, som jeg allerede har glemt. Hun har til og med fått sitt eget dikt, og jeg savner henne allerede.

 

 

MILLA

Milla, takk for at jeg fikk

bade i ditt brune blikk.

Jeg har lært å gripe dagen,

trekke pusten ned i magen.

 

Hundehår og rampestreker,

jeg kan se at livet leker.

Øynene som titter frem,

hver gang når jeg kommer hjem.

 

Sofakos og fine turer,

og for alle dem som lurer:

Det er sunt å eie hund,

dyrebare lykkestund.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kongen og Dronninga har sin midtsommerfest i Trondheim, der de feirer 25 år på tronen. Jeg har det som ei dronning jeg, også, denne kvelden. Aldri i verden om jeg vil bytte. Jeg vil heller bli underholdt av ærfugl og havørn, i stedet for å sitte på stas og være begeistret for alt mulig som ikke vekker begeistring.

De opplever mye rørende og fint, men jeg tror også at de noen ganger kjeder seg dønn i hjel. De liker ikke automatisk all slags form for underholdning, bare fordi de har krone eller blomsterkrans på hodet.

Jeg tipper at de noen ganger teller til ti inni seg, og ønsker at de snart skal få kippe av seg skoene og slippe føttene fri. Krølle tærne i hvit sand, og bare være menneske.

De har sine privilegier, og jeg har mine. Da vil jeg heller ha mine, selv om jeg ikke kan velge deres. I kveld er Andstein mitt slott, og himmelen mitt tak.

 

 

Dronninga har Kongen og Kongeskipet Norge. Jeg har verdens beste kjæreste og en akkurat passe stor båt, som tar oss dit vi vil. Vi visste hvor vi ville dra, for Andstein er en perle; en sånn perle, du vet, som finnes inni muslingen.

Den er et sandkorn innhyllet i perlesubstans.

 

 

Mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt,
og visa med seljelyd låter.
Min glede er din, din glede er min,
og sorgen er min når du gråter.

– Alf Prøysen –

 

Han er faktisk veldig kjekk, og særlig på en sankthansaften.

Jeg laget middag mens vi var der. Vi spiste ute, som det så fint heter. Fordelen med å lage mat ute, er at ingen har særlig store forventninger til maten, og det meste smaker godt. Da kan Tove senke skuldrene, og krydre måltidet med en fin serviett, som ikke er tilfeldig valgt.

Mannen er heller ikke tilfeldig valgt.

 

Jeg kan øyne glimtet i mine egne øyne. Det er ingenting som gjør meg mer glad, og som gir meg større frihetsfølelse, enn å være på sjøen. 

Den følelsen er så sterk at den nesten ikke kan beskrives. Da er det fint å kunne se gleden i sine egne øyne, for den gleden var borte ei tid.

Enda bedre er det å se den samme gleden i den andres øyne. Jeg tror at vi to hører sammen. Kanskje han synes det er flaut at jeg skriver dette, men det bryr jeg meg ikke om.

Jeg bryr meg bare om ham.

 

Jordbær og vaniljesaus på ei øde øy, som ikke var så øde som jeg ønsket meg. Selvfølgelig var det flere der, og det var helt greit. Jeg hadde ikke lagt spesielle planer for kvelden likevel, annet enn å nyte jordbær og hav. 

Nå har jeg skrevet denne kvelden inn i minneboka mi, og det har sikkert vårt kjære kongepar gjort, også. Vi lever alle under den samme himmel, og akkurat i kveld så tror jeg at Hans Majestet gladelig hadde byttet plass med meg. 

For jeg er glad i kongefamilien, og unner dem det beste.

 

 

Når dronninga av Saba gjør Salomo visitt,

je ser ‘a Lea Lettvint og hu har tenkt seg hit.

Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå,

vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.

 

 Sola skinn’ på deg

så skuggen fell på meg,

men graset er grønt for æille.

 

Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind,

da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn.

Da blir je sjøl kong Salomo, og hæinn blir kæinnskje den,

som står og svarve hatter uti hattemakergrenn.

 

Sola skinn`på deg

så skuggen fell på meg,

men graset er grønt for æille.

– Alf Prøysen –

 

 

 

Tusen takk til alle som gir meg fine tilbakemeldinger på det jeg skriver. Jeg blir rørt, jeg blir overrasket, og noen ganger helt satt ut.

Det har åpnet seg en helt ny verden for meg, og jeg har blitt mer åpen selv. Det er så fint.

Jeg har fått kontakt med folk som jeg ikke har pratet med på lenge, og jeg får fine ord fra folk jeg ikke kjenner, men som jeg føler at jeg blir litt kjent med. Noen skriver, og andre kommer bort til meg. Tenk at folk tar seg tid til å rekke ut ei hand.

I dag var det en trivelig kar som kom bort og tok meg i handa, og sa at han satte pris på mine blogginnlegg, og spesielt noen av dem. 

Da visste jeg ikke annet å si enn takk, men jeg svevde visst ut av butikken.

 

Jeg tenkte litt på hvorfor jeg ikke prater like lett som jeg skriver. Det kommer jeg nok aldri til å gjøre, for jeg er mer en lytter og en betrakter.

 

 

Jeg var på temakafe i dag, og da betraktet jeg, og lot meg berøre. Ikke betrakte som i betydningen granske, for jeg sitter ikke og analyserer andre. Jeg bare ser meg rundt, og suger til meg inntrykk. Det er en fin måte å lære på.

Det er helt nødvendig å prate, og det er deilig å bare sitte der. I mine øyne er det både forpliktende og uforpliktende å lytte. Det krever sin kvinne, for kvinner prater ofte mer enn menn. Jeg synes det er helt greit å være stille, så lenge man har noe å prate om, for taushet kan være både gull og gråstein.

 

Gabriela sang og spilte for oss, og hun har en måte å formidle ord og toner på som trollbinder meg. Musikk åpner alle slusene, for musikken taler til hjertet på en måte som ingen andre kan.

Jeg liker ikke å synge, men jeg lytter gjerne til musikk. Jeg elsker ikke dans, men Gabriela fikk meg til å hoppe i dag. Og hun ga meg en klem.

Turid og Laila ga meg også en klem. Det samme gjorde Ellen og Bente. 

Jeg begynner å bli vant til å klemme nå, og det er faktisk godt. Det sitter langt inne å innrømme det,særlig for ei som har en komfortsone på størrelse med Værnes Lufthavn. Jeg er ikke et nærhetsmenneske, og fysisk kontakt er oppskrytt.

Trodde jeg lenge.

Istappen smelter, på grunn av alle de varme menneskene som vil meg vel. Jeg vet ikke hvorfor jeg har hatt disse hemningene, og fortsatt har dem.

På jobb så MÅ jeg ha litt avstand. Jeg er ikke den som oppfordrer til barberklem når en mannlig bruker er nydusjet. Jeg er heller ikke den som kaster meg rundt halsen på den gamle dama med nyrullet hår; hun som er fornøyd når jeg har klart å bruke opp alle rullene.

Jeg må ha luft mellom meg selv og min kollega når jeg sitter på kontoret. Hvis noen flytter stolen sin helt inntil, som enkelte gjør for å teste meg, så skyver jeg dem bort med blikket. Det er ikke vondt ment, men jeg får ikke puste om noen trår meg for nært. Til og med den tøffeste dama i gata skvatt unna da jeg spiddet henne med blikket.

På den annen side så setter jeg meg gjerne på den andre siden av brødfjøla når en gammel mann slenger en serviett på fjøla, og serverer hermetisk frukt dynket i fløte. Fløte som nesten gikk ut av seg selv.

En gang ble jeg så overrumplet at jeg plutselig satt ved et middagsbord dekket til tre, og spiste lutefisk med tilbehør. Mor og sønn, pluss meg. Jeg fikk tilbud om vin, men takket pent nei, for jeg skulle jo videre etterpå. Takk og pris, og god jul.

En annen gang hadde jeg ikke hjerte til å si nei da ei på 90 år ville servere meg et stykke romkake. Det var to uker siden hun feiret dagen, og kaka hadde stått i kjøleskapet like lenge, og uten lokk. Jeg distraherte henne, og smuglet hele kakestykket ned i lomma på den hvite frakken. Bit for bit.

Herregud, jeg blir jo så glad i disse menneskene. Jeg velger å gi dem nærhet på min egen måte, gjennom å tvinge i meg delikatesser som jeg egentlig ikke har lyst på. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tatt i mot kamferdrops. Like mange ganger har jeg kastet dem ut av vinduet på bilen, nesten uten dårlig samvittighet.

Det er tøft å jobbe i hjemmetjenesten.

Jeg er aldri redd for å holde noen i handa, og jeg kvier meg aldri for å stryke dem på kinnet, særlig når det handler om omsorg ved livets slutt. Her må ingen misforstå. Det at jeg holder i ei hand betyr ikke at jeg tar fra noen håpet. Det føles bare så naturlig å være nær når døden nærmer seg.

Jeg vet det høres merkelig ut, men jeg tror at det er mange som skjønner hva jeg mener. 

 

– Marit Tusvik –
 

Vi snakket om humor på temakafeen i dag, for sorg og glede går side ved side. Jeg kom til å tenke på en gang vi hadde personalfest, og kommunen hadde slått på stortromma. De hadde leid inn en professor i humor, og jeg syntes ikke han var morsom i det hele tatt. Underveis i foredraget, for det var SÅ tørt det var, så måtte jeg på do. Det var gjennomtrekk, og døra smalt igjen med et brak etter meg, som en gedigen demonstrasjon mot alt som denne stakkars mannen sto for. 

Akkurat denne kvelden sto han ovenfor en umulig oppgave, selv om jeg har lært at det meste er mulig. Det meste er mulig, men ikke alt. 

Dessverre.

Unnskyld for begge deler. Unnskyld for at døra smalt igjen, for jeg mente det ikke sånn. Unnskyld for at jeg ikke lo, for det var ikke morsomt i det hele tatt. Jeg var for pinglete til å gå inn igjen, og jeg liker ikke å fornærme andre. Jeg liker ikke vitser, men jeg elsker situasjonskomikk som dette.

Heldigvis har vi forskjellige måter å se verden på. 

 

 

 

 

 

 

Alle disse ordene som vil ut. De er en utømmelig kilde, og et frådende hav. Det blir bare flere av dem, samme hvor mye jeg skriver. De stopper ikke engang når de slår mot land.

Det er akkurat som med kjærligheten. Dyrker du kjærligheten, så vokser den. Gir du kjærligheten næring, så gror den, til og med i karrig jord. Det er det samme med andre følelser. Hat avler hat, og mistro avler gjerne mistro. Det er her vårt ansvar ligger; å formidle de de følelsene som gjør livet godt å leve.

Jeg har sikkert gjemt på disse ordene hele livet, og det er først nå de våger seg ut i sola.

 

Det er rart hvordan sammensetningen av ord kan gjøre en forskjell. Jeg har mange favorittforfattere og favorittlyrikere, både fra eldre og nyere tid.

Inger Hagerup, Haldis Moren Vesaas, Kolbein Falkeid, Hans Børli, Helge Torvund, Trygve Skaug, Frode Grytten, og helt sikkert mange flere.

Det kryr av ordkunstnere i verden; takk og pris for det. 

 

 

– Trygve Skaug –

 

Det er en nytelse å lese. Det å finne en tekst som treffer, enten det er et dikt eller ei bok, det er ren poesi. Jeg behøver ikke annet selskap akkurat da. Jeg behøver ikke selskap når jeg skriver, heller. Da er jeg i ei forfatter-boble, selv om jeg ikke er forfatter. Jeg bare drømmer om å være det.

Jeg glemmer tid og sted, og det er en himmelsk følelse, selv om jeg ikke aner hvordan det er i himmelen.

I mitt neste liv skal jeg bli forfatter.

Det er som å danse sammen med skyene; en følelse av å sveve over landskapet, og ha et overblikk som jeg aldri har ellers. Jeg vet ikke om jeg har kontroll over ordene, eller om det er ordene som har kontroll over meg. Jeg rekker nesten ikke å skrive det jeg tenker, for tankene flyr så fort. Alt annet blir uten betydning, en liten stund.

 

Når jeg ikke skriver, da behøver jeg mennesker og natur. Jeg behøver familie og venner som gir av seg selv, og som tar i mot det som jeg har å gi.

Naturen ligger utenfor, og er en ramme rundt min tilværelse. Den er et pusterom og et hvileskjær. Den gir meg små regndråper av lykke, og stunder av samhørighet. På kvelder med stjernehimmel så fatter jeg min litenhet her på jorda, selv om det er stort å leve. 

 

 

ORD OVER GRIND
Du går fram til mi inste grind, 
og eg går óg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttes tidt eller sjeldan,
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem,
fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset,
og tenkt at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma iblant, 
som no over knatrande grus,
og smile glad når du ser meg stå her, 
skal eg ha ein heim i mitt hus.

– Haldis Moren Vesaas –

 

Dette er et av de vakreste dikt jeg kjenner. Hun har skapt magi med enkle ord, og det er i sannhet en kunst. Naturen er denne grinda, som rammer inn mitt liv og mine dager. Det er godt å ha si egen grind; et sted å få være i fred, samtidig som jeg kan åpne grinda og slippe venner inn i hverdagen min. Ei grind å lene seg mot.

Det aller vakreste dikt jeg vet om, er det Kolbein Falkeid som har skrevet:

 

 DET ER LANGT MELLOM VENNER

 Det er langt mellom venner.

Mellom venner står mange bekjentskaper

og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer,

langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.

 

Det er så enkelt i all sin enkelhet. Ingen svulmende ord, og ingen tapte drømmer. Bare den lune og trygge stua, som symboliserer hva et ekte vennskap er.

Riste av seg snøen i flokk, og få utdelt et par hjemmestrikkede, turkise ullstrømper på tur inn. En farge som minner om havet. Krype opp i sofaen, og trekke strømpekledde bein oppunder seg. Venninner som server vin av funklende glass. Kjenne tryggheten ved å bli tatt vare på, og varme seg i skinnet fra noen som kom først, og som ønsker deg velkommen inn.

Til lyset innenfor.

Det er nesten litt rart at dette diktet er min favoritt, for det er havet som er elementet mitt. Havet, og et rødt naust.

 

Jeg er ikke spesielt glad i snø, og jeg er sjelden på fjellet, men det er noe med den lysende stua som venter langt borte.

Takk for alle disse ord, som er gitt til meg av andre. Jeg har dem alltid med meg i ryggsekken, og den børa er aldri tung å bære på, for ordene lever sitt eget liv.

De gjør veien lettere å gå, og stien mindre kronglete. Da blir jeg som fjellgeita; fryktløs og uredd, selv om jeg egentlig har høydeskrekk.

 

 

Jeg trives aller best hjemme, ved svabergene. De som vender ut mot havet, og som alltid venter på meg. Renvasket og finslipt av bølgene, akkurat som kniven mot slipsteinen. Et møysommelig stykke arbeid, som farfar alltid gjorde. 

Vi fikk bare være storøyde tilskuere til slipsteinsvalsen, på trygg avstand, og det samme forholdet har jeg til havet. Jeg takker for alt det blå, samtidig som jeg respekterer dønningenes iboende kraft.

Havet tar, og havet gir. Slik har det alltid vært. Farfar mistet begge sine foreldre på havet da han var liten gutt. Som voksen rodde han sjøen, og drev eget notbøteri, sikkert både på trass og med kjærlighet.

 

Sånn er livet. Det er nådeløst vakkert, og av og til bare nådeløst.

 

Fra diktet Hjemkomst til havet:

” Hvis jorden har sjel

svømmer den i deg. “

– Kolbein Falkeid –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til Ellen

 

GLIMT AV SOL

 

Tett i tett 

på kjøkkentrammen,

knisende og

fredfullt sammen.

 

Frydes over sol

og sommer,

smake på en høst

som kommer.

 

Trøste sakte

dele sorgen,

hviske om en

bedre morgen.

 

Finne glede i

det nære,

alt det trygge, kjente

kjære.

 

 

Samle minner på

et strå,

finne veien du

må gå.

 

Døtre er et lys

i livet,

dagen er et pust

i sivet.

 

Tenk på dine

skjønne tre,

Vilde er for alltid

med.

 

Når hun hvisker deg

i øret,

er det fint å kunne

høre.

 

Glimt av sol og streif

av glede,

løft ditt blikk 

så vil du se det.

 

Sikt mot rosa

Vildesky,

vent på neste

morgengry.

 

Sukkerspinn og

skyfri himmel,

regn på kinn og

stjernevrimmel.

 

Se slik vakre

Vilde så,

se det store i

det små.
 

 

 

Klem fra Tove

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har visst ikke tatt ferie likevel, for det sitter en sykepleier på skuldra mi, og hun hvisker inn i mitt venstre øre. Denne sykepleieren er meg selv, og da skylder jeg henne å ha alle sanser åpne.

Ferien starter ikke før mandag, og været innbyr til å skrive.

 

Hva er optimal livskvalitet for ei eller en som vet at det snart er slutt? Et krevende spørsmål, som rommer millioner av svar.

To ganger har jeg vært så heldig å få delta på på kurs der Marie Aakre har vært foreleser. Hun er et forbilde for meg, fordi hun er glødende opptatt av palliasjon, etikk og omsorg.

Hun er sykepleier, og har vært med og bygget opp Seksjon Lindrende Behandling ( SLB ) ved St Olavs Hospital, som den gang het Regionsykehuset i Trondheim.

Hun har vært leder i Faglig Etisk Råd, og hun har mye å gi til andre sykepleiere, fordi hun hele tiden er så helhjertet tilstede. Det er sånn at jeg glemmer både tid og sted når hun snakker. Det kommer innenifra.

Hun snakker til og om og med på en sånn måte, at jeg priser meg lykkelig over å få være sykepleier.

 

Jeg leste nettopp et sitat av Bent Falk: “Slik vi betrakter et menneske, slik behandler vi det også.”

 

Når den setningen fikk synke inn, så innså jeg hvilken enorm makt jeg egentlig er i besittelse av som sykepleier. Det betyr at mine holdninger og mitt verdigrunnlag er avgjørende for hvordan jeg ser på andre, og hvordan jeg behandler dem. 

Har noen rett på bedre behandling enn andre, basert på hvilken hudfarge de har, eller etter hvordan de ter seg og kler seg?  Har et menneske som kommer skjevt ut i livet mindre rett til å bli behandlet med respekt, mer enn hun som har fulgt den smale sti? Hva handler forresten den smale sti om?

Ikke om meg, iallefall. Jeg har gjort mine tabber, og jeg har garantert mine svakheter, men jeg trøster meg med Per Fugelli sine ord: Vi er alle medfødt feilvare. Vi må godta oss selv og hverandre som det mennesket vi er, og som det mennesket vi har blitt. Ikke strebe etter det perfekte, for det perfekte finnes ikke. 

Jo, det perfekte finnes, og for meg betyr det at jeg finner øyeblikk av lykke. Små streif som forsvinner like fort som de kommer, og som er det gode liv akkurat der og da. Akkurat den kvelden, og akkurat den solnedgangen. I morgen er det kanskje regn, og regn behøver vi.

 

 

 

Vi kan alltid strebe etter å bli et bedre menneske. Et menneske som behandler andre med respekt, og som ser gjennom og forbi det som i våre øyne ikke er livskvalitet. Jeg har ingen rett til å bestemme hva som er livskvalitet for andre enn meg selv. 

Livskvalitet for meg er ikke det samme som livskvalitet for deg. Mens jeg velger å lukte på tang og tare, eller sitte på bryggekanten en sensommerkveld, så velger kanskje du å ta en joggetur i Hyde Park, eller nyte en øl på engelsk pub. Det som er så deilig er at det ene ikke utelukker det andre, og at vi i bunn og grunn har de samme grunnleggende verdier.

Det aller fineste er at vi gjør det som er best for oss selv, akkurat der og da. Jeg har kloke og erfarne kollegaer som jeg søker veiledning og bekreftelse hos. Ei av dem sier alltid, både til meg og til den som er syk eller pårørende, at det valget som du tar akkurat nå, er det valget som er riktig for deg akkurat nå. Om du tenker eller tror noe annet i ettertid, så var det riktig valg på et gitt tidspunkt i livet.

Det er mye visdom i sånne ord, og jeg bærer dem alltid med meg.

 

Når et menneske legger sitt liv i mine hender, så forplikter jeg meg til å ta i mot dette mennesket med omsorg. Jeg stiller ingen diagnoser, for det er det heldigvis legen som gjør. Jeg ordinerer ikke medisiner, for det er det også legen som gjør. Omsorg er det viktigste ordet for meg, og det er ikke et lettvint ord akkurat. 

Det er et ord som rommer alt, egentlig. Jeg pleier alltid å tenke, når jeg går bort til ei seng; hvordan vil jeg selv bli møtt når jeg har behov for hjelp? Hvordan vil jeg at mine nære og kjære skal ha det om de en dag behøver oss hvitkledde?

Det er et godt utgangspunkt for omsorg, iallefall i mine øyne.

Moral, etikk og gode holdninger er like viktig som hygiene. Det går hånd i hanske, og er det første jeg lærer bort når jeg er veileder for andre. Hils, og se folk i øynene. Ta deg tid til den gode samtalen, som sjelden kommer av seg selv. For først og fremst så handler det om tillit.

Aldri i livet om jeg gir av mitt innerste til den som ikke har tid. Aldri i livet om jeg klamrer meg til hånda på noen som helst vil flykte. Jeg vil ikke bli stelt av noen som ikke vasker hendene før og etter, eller som slenger av meg dyna, og blottstiller både kroppen min og sjela mi. Jeg kommer aldri til å få tillit til den som snakker over mitt hode, eller over mitt lik. Det er et ord som jeg egentlig ikke liker, for det er så upersonlig. 

Heldigvis så har døden blitt mer personlig igjen nå. En stund så var den ikke det. Da jeg var lita, så var døden avstand. Ingen snakket om døden, og ingen viste sine følelser. Jeg tror at de gjemte sorgen under dyna. De både elsket og sørget under dyna. Heldigvis har det endret seg, sånn at alle som vil det kan gå ved siden av og sammen med, hele veien fram. Til hvor vet jeg ikke, for det er det ingen som vet.

 

 

Når jeg er med og steller ei eller en som er død, så hender det at øynene mine renner over. Jeg steller med respekt, og jeg dekker til kroppen som den naturligste sak av verden. Jeg prater med den døde, selv om jeg ikke får svar. Jeg pynter rommet og tenner lys på nattbordet. 

Det er viktig med sykepleiefaglig veiledning og debriefing. Dette med å få konstruktive tilbakemeldinger fra noen jeg stoler på, og som alltid er 100 % ærlig.

Sykepleieren på skuldra mi hvisker, og stryker meg på kinnet. Det er Wenche sin hånd; den sykepleieren som alltid hjelper meg med å plassere tanker etter sterke og krevende hendelser. Hun som gir meg styrke og støtte til nye møter, og som alltid er med meg, til og med når hun ikke er der.

Jeg vet at hun alltid sitter på min høyre skulder, og hvisker forløsende ord. Sånn at jeg våger å se andre i øynene, og slik at jeg kan gi rom for den gode samtalen. 

Jeg skylder den andre å respektere at det er greit å ha dobøtta på kjøkkenet, for ingen dør av det. Det er greit å ha senga på stua, for da kan den syke leve et helt liv, helt til han ikke lever mer. Hvis husets hjerte er kjøkkenet, så er det selvfølgelig der vi skal være.

Noe av det som er vanskelig, er å akseptere at det ikke er mer vi kan gjøre. En like viktig del av jobben er å si fra om at nok er nok .Å si stopp når vi ser stopp-skiltet forut, men aldri før. Jeg tror at vi sykepleiere og helsefagarbeidere er god på dette, fordi vi jobber så tett opp mot brukeren. Det er ofte sånn at den gamle dama bruker alle sine krefter på å ta seg sammen når hun skal møte legen. Hun må skifte klær fra innerst til ytterst, selv om det koster henne alt hun har spart opp av krefter.

 Det er vi som ser henne når hun faller sammen.

 

Heldigvis har vi kloke og dyktige samarbeidspartnere i legene våre. De er dyktige og nødvendige støttespillere, og både dem og vi er vant til å ta selvstendige avgjørelser, ofte sammen. Noen av dem er spesielt ærlige, og det setter jeg pris på. Jeg ser at brukerne verdsetter denne ærligheten, også. Det går an å si ting på en direkte og fin måte, selv om budskapet er brutalt. Og vi setter veldig pris på hjemmebesøk, for det er der livet leves.

Jeg håper at ingen pakker inn sannheten for meg, om det blir min tur til å ta i mot. Og jeg håper at jeg får leve livet på min måte, helt til jeg dør.

 

Jeg vet at Marie Aakre har brukt dette verset på etikkseminar:

 

Det finnes en ro

og den beror på

at vi er tro

mot det vi tror på.

– Piet Hein –

 

 

 

 

 

Ferie.

Jeg smaker på ordet, og ordet smaker jordbær med vaniljesaus. Det skal jeg servere i kveld, når jeg får besøk av ei god venninne.

Ann Iren har gitt meg mange fine tilbakemeldinger på at bloggen min betyr noe for henne, så det er klart hun skal få jordbær.

Det skulle hun ha fått uansett, for ris og ros er noe jeg lærer av, så lenge den er konstruktiv. 

 

Etter at jeg begynte å skrive ned det jeg tenker på, så merker jeg at det har gjort noe med meg. Det er litt skummelt å vite at andre kan lese tankene mine, men det glemmer jeg fort. Det jeg derimot husker, er alle de fine tilbakemeldingene som jeg får.

Det jeg husker, er at mange kommer bort og forteller at de tenker de samme tankene som meg. Det jeg vet, er at jeg synes det er lettere å prate med folk enn det var før. Nå er jeg til og med den som begynner å prate først noen ganger. Det er slutt på å smyge seg usett mellom reolene på butikken, i håp om å slippe akkurat den praten, med akkurat ham eller henne. For tidligere var det mest prat, bare enveis, og sjelden en samtale.

Da var jeg litt sånn som Gene Dalby beskriver:

 

Nerver

jeg har ikke så mye å tilby

stort sett bare nerver

skal det være en bunt?

 

Kanskje var det like mye sjenanse som nerver. Jeg har alltid vært sjenert, dessverre, og det kan være skikkelig plagsomt. Nå har jeg knyttet et stikk rundt sjenansen, puttet på en diger stein, og senket den i havet. Der kan den bare ligge, for min del. Jeg kommer aldri til å savne den, selv om den også var meg.

Det hender fremdeles at jeg prøver å gjøre meg minst mulig synlig på butikken, men det er av andre grunner. Det skjer når jeg har brukt opp hodet på jobb, eller når jeg har grublet så mye at hjerte og føtter tar rennfart med handlevogna. Det finnes faktisk noen som jeg ikke har lyst til å prate med, også, men da slenger jeg bare på meg usynlighetskappen. 

Nå roper jeg ofte et friskt ” HEI! “, og smiler litt på kjøpet, men hemningsløs blir jeg garantert aldri. Det er helt greit å ha vogna mellom meg og den jeg prater med, selv om det gjør seg med en klem i ny og ne. 

 

Jeg skal forresten slutte med å si aldri eller alltid, for det finnes ingen garantier.

 

Jeg skal heller ha døra på gløtt for nye samtaler og nye bekjentskaper. Jeg skal ta i mot de sjansene som byr seg, og jeg skal skape sjanser selv, for sjansene kommer ikke alltid rekende på ei fjøl.

Det er ikke sånn at jeg kan plukke sjanser som jeg plukker rakved i fjæra.

 

Neste helg reiser vi til Vega. Der er det både padledestinasjoner og rakved nok for en hel sommer. Jeg vil til Ylvingen, bare for å se skiltet som heter Himmelblå.

Jeg vil bestige Dønnamannen, det hender jeg drømmer om Trænstaven, og den ordlyden ble kanskje litt feil, for jeg har med min egen kjæreste.

De heter det de heter, og jeg har tenkt meg opp. Jeg tror at det går fint med Dønnamannen, men Trænstaven blir sikkert litt for drøy for meg. Skal jeg opp på den så må jeg i tilfelle klatre, og det er ikke alltid så enkelt når man bor på ei øy der det høyeste punktet rager bare 76 meter over havet. Besselvassheia blir jo bare ei lita tue i denne sammenhengen; ei sånn ei som du bare snubler over.

Der oppe i Nord rager fjellene mot himmelen, og de stuper like elegant ned i havet. Det aller fineste synet er likevel De Syv Søstre, som rammer inn hele Himmelblålandet.

De er sterke kvinner som står han av, disse søstrene. Det er fint med søstre, og jeg har heldigvis noen venninner som jeg deler søsterkjærlighet med.

 

 

Ikke syv, men mange nok til å holde balansen. Mange nok til å fylle opp en sofa, og ikke flere enn at jeg fint klarer å sette pris på dem jeg har. Ikke en to-seter, altså, men en litt større en. En stor myk sofa full av puter og pledd; en sofa som er like lun og varm som et ærfuglreir.

 

 

Etter Vega så skal vi til Herøy. Der skal vi bo i verdens minste stue, og den stua har ikke så mye som innlagt vann en gang. Jeg trøster meg med at det er sjarmerende og veldig sjønært. Jeg som alltid gnåler om at jeg vil bo i et hus ved havet; nå får jeg det som jeg vil for en stund. Da kan stillheten senke seg.

 Det gjør forresten ingenting om det ikke er vann i krana, når eventyret venter utenfor stuedøra, og det er dusjanlegg ved siden av. Jeg kan til og med ta et morgenbad, for det er morgenfugl jeg er.

Morgenfugl, og fri som fuglen.

 

 

Jeg skal sitte på bryggekanten og vifte med tærne, i takknemlighet over å være til. Jeg skal lete etter gode grunner, og jeg skal sanke verdifulle stunder.

De gode grunnene og de verdifulle stundene skal jeg samle mellom to permer, for jeg elsker å lese.

Jeg elsker å padle, og det var sånn jeg egentlig traff kjæresten min. Det er godt å se havet med det samme blikket. Jeg vet at det var noen som trodde at vi kanskje hadde det alt for stille og kjedelig sammen, fordi at ingen av oss prater hele tiden. 

Takk for denne stillheten. Da får vi pusterom til å tenke, og stillhet nok til å fange inntrykkene. Vi prater mye nok, og vi ler enda mer, så lenge jeg ikke er sur for et eller annet. Vi gir hverandre avstand nok til å savne, og nærhet nok til å leve det gode liv.

Det er godt å være stille når man har noe å snakke om.

 

 

Mona og Jan Erik ligger foran oss i løypa, og har allerede vært oppe på toppen av Dønnamannen. Vi traff hverandre i fjor, også, ute på Husvær. Husvær ligger bortenfor og utenfor Herøy, og jeg kjenner at jeg kanskje må tilbake dit igjen. En padler kan ikke ha det bedre enn vi hadde det disse fire dagene i fjor.

Vi hadde flere dager, men disse fire dagene var selve meningen med livet. 

 

 

Velsigna du dag over fjordan,

velsigna du lys over land.

Velsigna de evige ordan,

om håp og ei utrakt hand.

Verg dette lille du gav oss,

den dagen du fløtta oss hit.

Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme

i armod og slit.

– Trygve Hoff –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Venninna mi Linn, som jeg er veldig glad i, er så flink til å se det store i det små. Hun likte teksten min, og så at dette nydelige bildet fortalte det som ordene mine gjerne ville si. Jeg fikk det av henne i dag.

 Jeg tror at vi to har et felles grunnleggende syn, selv om vi egentlig er veldig forskjellige. Hun må bare innse at det er vi i sør som er ekte trøndere.

Bildet er samhørighet og nærhet, og steinene ligger på bakken. De er ikke i ryggsekken, for på barn sitt vis så vet de hvordan de skal være tilstede i øyeblikket. Når et barn har lomma eller sekken full av stein, så er det fordi hun bærer på en skatt. 

Hver eneste stein er en skatt, og hver eneste kongle er dyrebar. 

De steinene som vi voksne bærer rundt på, veier mye mer. De er bekymringer for morgendagen, og uro for hva som kan skje. De er tunge tak og strie tørner. Tyngden av denne børa gjør at vi strammer musklene, og stenger ordene inne.

Sånn var det med meg. Kroppen ble et panser mot resten av verden.

Linn er en av dem som har stått på den andre siden og revet i døra, slik at lyset skulle slippe inn, og sånn at jeg skulle våge meg ut av skapet.

Ikke  DET skapet da, selv om det også er helt greit. Jeg mener det rommet som det er alt for trygt å være i, og der jeg krøller meg sammen i tryggheten innenfor. Jeg har ikke en sjanse til å gjemme meg under dyna når Linn er i nærheten. 

Jeg vet at det er godt ment, og at det ligger masse omsorg bak. Hun er god på å lese mennesker, og hun har gjennomskuet meg for lenge siden.Jeg tror at hun er klarsynt. Hun er både sylskarp og pågående, men jeg kjenner en annen side. Det var helt nødvendig at hun satte meg på plass, og at hun fortalte meg hvor skapet skulle stå.

Og at jeg ikke skulle være inni.

Hun har hatt trua på meg hele tiden, og hun har sett det jeg ikke så, men som jeg ser nå. Hun kan skremme hvem som helst, men hun skremmer ikke meg, ( selv om jeg har klart å skremme HENNE). Hun er flink til å gi meg følelsen av å ikke være hvem som helst.

Jeg har blitt litt mer klarsynt selv, også.

Hun har fått opp øynene mine, sånn at jeg våger å ta noen dansetrinn. Hun visste at jeg kunne skrive, og hun visste at jeg tør å si fra. 

Jeg har mange sånne venner. Uten dem var jeg ingenting. De har brukt enormt med tid og hjertevarme for å stable meg på føttene. Jeg sammenligner det med ei stri elv. Når steinene ligger plassert litt her og der, med akkurat passe avstand seg i mellom, så er det ganske lett å gå tørrskodd over til den andre siden, om det er dit jeg vil. Da kommer steinene til nytte, og er ikke lenger ei bør. Det hender jeg strever litt med balansen, og kanskje plumper jeg uti. Det gjør ingenting, for der framme venter nye steiner og nye eventyr. Der venter nye gleder og nye sorger.

Da kan jeg danse over elva, så lett som ingenting, selv om jeg blir våt på beina.

 

Dette diktet deler jeg gjerne med dere en gang til.

 

 

 

– Bente Bratlund Mæland –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har fått den ære å være gjesteblogger hos Kreftforeningen. Først ble jeg himmelfallen, og etter en liten stund kom godfølelsen. Det er jo stas at ordene mine blir lagt merke til, og at de kan ha betydning for andre. Jeg fikk mail om at de skulle publisere det over helga, og jeg måtte lese den mailen opptil flere ganger.

Det er lett å glede en landsens jente.

 

Kreftforeningen gjør en fantastisk jobb hver eneste dag. Det er også mange andre som gjør en fantastisk innsats, sånn mer i det stille. Som i Marits Hjertesak. Marit har sin egen historie, og nå går hun fra Trondheim til Oslo for å samle inn penger som skal gå til tre ulike og gode saker:

– Forskning på barnekreft

– Vilde Wedø Jektviks Minnefond

– Sykehusklovnene

Jeg vet ikke om det er lov, men jeg tar meg den frihet å reklamere litt for hennes innsats her på bloggen. Kontonummeret er 4212 14 95052,  for den som ønsker å gi sin støtte.

 Dette er ikke en kjøpt og betalt blogg. Dette er bloggen min, og det betyr vel at jeg kan gjøre som jeg vil? Jeg gjør alltid som jeg vil, og det gjorde jeg aldri før.

I går gikk Vildes mamma og Vildes tante en etappe sammen med Marit, og det varmer et hjerte å se deres styrke midt i sorgen. Det varmer også hjertet mitt å se at mennesker som Marit bidrar på denne måten. Gnagsår får være gnagsår; for gnagsår gror. Hun SKAL gå hele veien. 

Dette bildet fikk jeg låne av mamma Ellen, som sitter i midten.

 

Jeg blir rørt når jeg ser bildet av Vilde på ryggsekkene deres. Hun er med dem hele veien, og jeg tipper at hun er stolt. Jeg har lest at Vildes pappa og Vildes onkel møtte dem ved enden av etappen, og at de blåste såpebobler til ære for både jentene og minstejenta.

Det er nydelig og omsorgsfullt.

 

Det er mange sterke historier, og varme møter der ute. Det er mye sorg og mye glede. Jeg er så evig takknemlig for hver dag jeg kan strekke på lemmene, og vite at jeg er frisk, og at de jeg er glad i også er friske. Vi vet jo egentlig aldri hva som venter rundt neste sving, men det blir feil å bruke dagene på å være redd. 

Jeg tillater meg å sitere Vilde her, for hun sa at det er viktig å sette de positive tankene på repeat.

Så klokt og fint sagt.

Når hun klarte det, og når andre som blir rammet av sykdom kan klare å tenke så positivt, da skylder vi dem å vende nesa mot lyset. Jeg vil ikke at det skal være sånn at jeg må bli syk før jeg kan verdsette det jeg har.

Selvfølgelig har vi dårlige dager, og dager som er mer enn bare grå. Selvfølgelig irriterer vi oss over småting, og er altfor kritiske både til oss selv og andre. 

Det er ingenting å ha skyldfølelse for, for sånn er det å være menneske. Vi favner hele spekteret av farger og følelser, selv når vi har det bra. Det jeg mener, er at vi kan være litt mer takknemlig for hver ny dag vi får tildelt, selv om jeg er uskker på hvem som deler dem ut.

Vi kan være tilstede for dem som behøver støtte, og det skal ofte så lite til. Det er mye omsorg i de nære ting, som når en pappa blåser såpebobler og farger himmelen rosa.

Vilde er en av grunnene til at jeg brenner spesielt for kreftsaken. Håvard er en av grunnene. Det er også mange andre grunner til mitt engasjement.

Alt for mange, dessverre. 

Jeg har en drøm om å gjøre en forskjell. Den drømmen skal få modne i sommer, og bli til en realitet i høst. For høsten er min årstid, og den må jeg utnytte. Da tenker jeg like klart som den lufta jeg puster inn.

Jeg kjenner et annet høstmenneske som mer enn gjerne hjelper meg. Nemlig Anette. Organisatoren som jeg er helt avhengig av hvis jeg skal realisere mine positive tanker.

Det er viktig å bære på en drøm, og det er viktig å sette ord på drømmen, for da kan den bli virkelighet.

Det er også viktig å ha gode venninner. Nå har våre veier møttes, og vi går videre sammen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Du vet, en sånn vakker dag, det alt er sol for en stund. En dag for å se framover og opp, og en dag for nye vennskap. Barndomsvenninna mi, Renathe, spurte om jeg hadde fri i dag, og det hadde jeg. 

Heldigvis.

Hun ventet besøk av et vennepar, og lurte på om jeg ville ta dem med ut på havet. Selvfølgelig ville jeg det. Og selvfølgelig ble Anette fristet til å være med.

Heldigvis for det, også. 

Vi ble ganske snart enige om å vise fram det beste vi har å by på. Vi visste det med en gang. Det måtte bli Titran, og Sletringen Fyr. Sletringen Fyr er Nord-Europas høyeste, og vil for alltid ha en spesiell plass i hjertet til meg og Anette. Det er liksom vårt, på en måte. 

 

 

 

– et landemerke før håp og drøm

helst sku vi la d bemanne

dær skarven flyg og dær seien svøm

ute på kanten av landet

et hus i havet som står han av

og gjør en seilar så glad, så glad

og rope så sjøen skvett

æ vil bli sett –

– Hekla stålstrenga –

 

 

Det er så fint å padle. Vi opplever en nærhet og en stillhet som det er vanskelig å sette ord på. Og vi møter nye mennesker som berører hjertet vårt. Renathe sa til meg, da jeg sa ja til å være guide for venninna hennes: Jeg vet at du kommer til å bli glad i henne.

Hun hadde rett.

 

 

 

En sånn tur krever planlegging. Det er ikke så langt dit ut, men vi må ha utstyret i orden, og da er Anette god å ha. Hun er den fødte organisator. Hun lånte utstyr av padleklubben, og hun rygget med tilhenger som om hun aldri skulle ha gjort annet. 

Jeg er dårlig på å organisere. Jeg er ryddig og organisert på jobb, men når det kommer til å planlegge tur, så flyter jeg bare med. Jeg satset på at Anette hadde kontroll, og det hadde hun selvfølgelig. Jeg er glad for at den dama kom inn i livet mitt.

For å bøte på manglende organisering så serverte jeg jordbær med vaniljesaus. Tenk å sitte ute ved fyret og spise jordbær. Det er et eventyr.

Egentlig så skulle jeg gjerne ha byttet ut vaniljesausen med champagne, men det harmonerer ikke med sikkerhet til sjøs, og aldri har jordbær med vaniljesaus smakt bedre.

 

Jeg har nettopp bestått båtførerprøven, og jeg vet at man skal være varsom i forhold til sjøfugl som ligger på egg. Da vi gikk fra fyret og ned mot havet igjen, så gikk jeg min egen vei. og litt bortenfor de andre. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gikk i egne tanker.

Se hva jeg så.

Jeg ble myk om hjertet da jeg så duna som omfavnet eggene, og tenkte at så fin kan verden være.

Jeg listet meg stille bort.

 

 

Det glitret på Titran i dag, og jeg tror at havet glitret for gjestene våre. Frøya ville nok vise seg fra sin beste side.

 

 

Åpen, åpen står havets grind.

Hjerte, måtte det vare.
Måtte du vugge for vær og vind
og la dine sorger fare.
Måtte du bare duve av sted
fra blåne til blåne av sommerfred
mens glitrende måkeskrik slår ned
som sølv over berg og tare.

– Inger Hagerup –

 

 

Etter Sletringen Fyr ventet nystekte vafler med løvetannsirup, og den løvetannsirupen var nydelig.  Her er oppskriften, og den skal jeg prøve:

 

2 store håndfuller løvetannblomster og 1 l. kaldt vann settes over varmen og oppvarmes langsomt til kokepunktet. Trekk den så av varmen, og la den stå natten over.

Tilberedning:

Hell blomstene i et dørslag og la dem få dryppe av seg. Presses godt med begge hender.
Saften blandes med 1 kg råsukker og en halv sitron i skiver. Settes på kokeplaten uten lokk ( på laveste styrke så ikke vitaminene blir ødelagt ) Slik fordamper væsken uten koking. Konsistensen skal ikke være for tynn, for da kan den surne. Det skal være en passe tyktflytende sirup som smaker godt på brødskiver.

 

 

NAM!

Titran Kafe har i tillegg ei vertinne som har skjønt det. Hun er gjestfri, og hun lager verdens beste vafler.

 

 

Hun sa det med rene ord, hun jeg var så heldig å bli kjent med:

Tenk at en dag kan inneholde så mye. Tenk å få fylle dagen med så mange fine opplevelser.

Takket være oss så fikk de oppleve Frøya på sitt beste. Takket være dem så fikk Anette og jeg en drømmedag. Vi fikk oppleve havdønninger og bårer som bryter land. Vi fikk oppleve ærfugl på veldig nært hold. Vi padlet oss bort, og oppdaget nytt land i vårt eget rike. Jeg er håpløs med kart, selv om jeg burde visst bedre. Jeg vet at jeg er håpløs, for jeg blånektet da Anette prøvde å vise til kartet.

Så er det ikke håpløst likevel, når jeg oppdager nye steder.

I dag fikk jeg gleden av å bli kjent med ei dame som gjorde inntrykk. Mannen også, men akkurat i dag så var det henne. Vi hadde en hjertevarm samtale midt ute på havet, og jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle si. Hun har opplevd så mye, og jeg lar det bli mellom oss. Det er forresten lettere å prate når man sitter like over vannskorpa. Det er lettere å være stille, også. 

 

Takk til barndomsvenninna mi, Renathe, som førte oss sammen. Anette og jeg stjal ikke venninna hennes; vi bare lånte henne en stund.

Renathe, jeg er glad i deg, og Bjørn Eidsvåg har treffende tekster:

 

Me har delt mer enn de fleste 
me har lekt og me har sloss 
og me målte oss med de beste 
det va’kje månge sånne som oss 
me bar kverandres bører 
me ga kverandre mot 
me åpna månge stengte dører 
og gjor me urett, gjor me bot

Du sa me ville ses igjen 
en vakker dag 
då sko me ha det lika fint 
som før i lag 
då sko me le og mimra 
øve gamle slag 
den dagen sko eg ønska va i dag 
for i dag e det en veldig vakker dag.