Eller den får meg ut på havet, dit fisken biter. Jeg fikk ingen fisk, men det gjorde ingenting. Jeg plages litt med nattesøvnen i perioder, men når jeg sitter i en båt eller i kajakken min, og lukker øynene samtidig, så kan jeg sovne om jeg vil. Når kajakken dupper som en liten barkebåt, da finner jeg sjelefreden min, som også er en del av meg.
Jeg kan ikke bo på sjøen, men jeg burde vært der ute hele tiden, for akkurat nå er jeg urolig og litt fjern. Kanskje jeg burde skaffe meg en husbåt?
Den båten skulle jeg i så fall ankret opp på Titran. Det skulle jeg ha flintret alle uroligheter langt til havs, så båra fikk sluke dem. Suset fra havbåra skulle ha overdøvd alt det som er negativt, og lyden skulle ha lagt seg som ei kappe rundt skuldrene mine.
Denne måken ventet på fisk, men fikk ingenting denne gangen. Det er ikke alltid vi får det vi drømmer om, og det er ikke bestandig alt går etter planen, hverken for måke eller menneske.
Her er Garnvika i bakgrunnen. Her har kjæresten vært guttunge. Her er det fint å være.
Det er også fint å få være sammen med ham, for han er temmelig tålmodig med meg og min måte å være på. Det hender jeg er nebbete, og jeg er noen ganger innesluttet, men jeg er også det motsatte.
Alle har sterke og svake sider, fine og mindre pene egenskaper, eller gode og dårlige dager. Det handler om å tilpasse seg, sånn at to forskjellige planeter kan gå i samme bane rundt jorda.
Jeg vedder på at alle kjenner seg igjen. Krasjlandinger er ikke til å unngå, liksom, men heldigvis lander vi mjukt de fleste av oss, gang etter gang.
Det er slitsomt, lærerikt og berikende.
Jeg kommer aldri til å sykle tandem, og jeg vil heller aldri ro dobbeltsculler, for jeg vil bestemme farten og takta selv. Jeg kjenner meg selv så godt, at jeg vet vi ville endt i grøfta, eller til og med på havets bunn. Jeg er god til å samarbeide, og jeg tenner like gjerne på alle plugger. Jeg trøster meg med at en motor er helt avhengig av tennpluggen, skal den komme noen vei.
Å padle side ved side er fint, selv om vi sjelden gjør det, for Kjell ligger alltid en sjølengde foran. Å sykle rett bak ham for å spare krefter er også fint, men jeg bytter gjerne plass.
I stedet for å be ham dra dit pepper`n gror, så kan jeg dra lasset en stund. Og jeg kan være sjeleglad for å ha en sjelevenn.
Av motsatt kjønn. Er det mulig?
Ja, men ikke alltid. Det finnes utfordringer og betroelser som en stakkars mann bare blåser av, eller himler med øynene over, så takk Gud for venninnene.
Det er de som alltid vet mest og best.
Jeg er følsom, og samtidig redd for å vise følelser. Merkelig kombinasjon, egentlig. Jeg lever meg inn i alt, og har masse omsorg innabords. Jeg deler det jeg har, men likevel holder jeg noen ganger noe tilbake. Jeg er reservert, og vet ikke om det er for å beskytte meg selv. Dette tenker jeg mye på, og heldigvis vet jeg at det er lett å kakke hull på skallet, for den som vet hvem jeg er.
Jeg er ikke ei hånd i hånd-jente ( og ikke blir jeg det, heller ), da må jeg være hundre prosent sikker på at vi er alene, men jeg liker tanken, og varmen som det sikkert gir.
Vi to er veldig glad for at vi i aller høyeste grad er i live, og vi er veldig glad for at vi fikk oppleve Bruce Springsteen LIVE. I går var vi høye både på livet og på sprudlevann. Akkurat passe dose med sprudlevann, ja, for vi var der for å være hundre prosent tilstede.
Noe annet var heller ikke mulig, for vi hadde verdens kjekkeste mann på storskjerm foran oss. Blodet bruc(t)e på ekte vis.
For en mann, og for et band!
Han klarte til og med å stoppe regnet, eller var det bare det at vi ikke brydde oss om at det høljet ned? Jeg har aldri vært virkelig nesegrus fan av Springsteen, ei sånn ei som telter foran inngangen i flere døgn på forhånd, men jeg kjenner likevel de fleste av låtene hans. Vi hørte mye på hans musikk da vi var ungdommer, og i går var vi ungdommer igjen.
Iallefall jeg.
Det sto en kar sammen med oss, som mente at de som var kortest burde stå foran de som var høyere. ” Æ e eisækstisju “, sa Mona. Hun prater veldig fort.
” 67? “, sa han. ” Du ser ikke en dag eldre ut enn 67.” Honnørbillett neste, mens venninna lo høyt og lenge.
Hun er på alder med Bruce, da, og de holder seg godt begge to.
Vi er, eller blir, 49 år begge to i løpet av året, men i går var alle menneskene i Granåsen akkurat like unge. Alle 37 000 av oss. Vi klarte å snike oss langt fram, og vi var alltid sammen, fordi vi liker å være sammen.
Dette var en stjernestund for minneboka.
Det var fantastiske låter på rekke og rad, det var utmerket lydkvalitet, og det var en innlevelse som får hjerter til å smelte. Det var ingen som sleit med innlevelsen i går. Jeg fikk gåsehud, jeg slapp løs rockefoten som jeg hadde glemt at jeg hadde, jeg veivet med armene, jeg gliste bredt ( noe jeg sjelden gjør, selv om jeg har all grunn til å glise ), og jeg tørket tårer.
Eller var det regndråper?
Jeg er sikker på at han ga alt for oss. Jeg tror han likte trøndere og granskau, og jeg leste et sted at han gjerne vil tilbake. Han har god kontakt med publikum, og det er sjarmerende. Uten publikum, ingen artist, og omvendt. Det er snakk om gjensidig kjærlighet, og en dyp og ekte kjærlighet til det han driver med. Jeg oppdaget Bruce Springsteen på nytt i går.
Kveldens sterkeste øyeblikk? INDEPENDENCE DAY
The River er fin, og det har den alltid vært.
Dagen derpå var også fin, for dager sammen med Mona er alltid fine. Vi lekte turister i egen by, og toppet opplevelsen med en utepils i finværet.
” Kjærleik er å vilja vel.” Vi lever etter dette ordspråket.
Vi prøver alltid å skape nye øyeblikk sammen, og nå har det blitt en årlig tradisjon å dra på konsert. Vi vil hverandre vel, og vi ler mye sammen. Vi snakker om alt som ligger oss på hjertet, og det kommer ikke lenger enn dit. Det er fint å ha noen man kan stole helt og holdent på, for det er ikke mange som behøver å vite alt om oss.
Crescendo i gågata.
Vi landa i Nordre, og sammenlignet alle vi møtte med Bruce. Veldig urettferdig for denne karen å bli sammenlignet med The Boss, men det han ikke vet har han heldigvis ikke vondt av. Han var en fargeklatt i bybildet, selv om klærne hans var grå, og jeg håper han tilgir meg at jeg poster dette bildet.
Det sto en fargerik klovn ved siden av, og han så ikke lystig ut i det hele tatt. Han så lei seg ut, for det var ingen barn som stoppet. Kanskje de heller ville jakte Pokemon?
Stakkars klovn.
Vi satt på en benk og spiste jordbær, mens vi betraktet alle som gikk forbi. Det er fryktelig artig å betrakte folk i smug. Vi trampet takten til trekkspillmusikk, helt til mannen kastet lange blikk i vår retning.
Han hadde sjarm i blikket sitt, mer sjarm enn klovnen, tydeligvis.
Jeg tror at sjarmøren er enig med Sjefen:
” The best music is essentially there to provide you something to face the world with. “
Jeg vet ikke om jeg kan være hjemme alle steder fordi om jeg bærer gleden med meg, for hjemme er alltid best, men jeg tror at ved å ha gleden med på reisen, så finner jeg perler der jeg er. Det handler om å bruke sansene sine. Det handler om å løfte blikket, så jeg kan se at verden noen ganger er et vakkert og rosa sted.
Det handler om å ta et skikkelig magadrag, og la sjølufta fylle både kropp og sinn. Det betyr å legge handa på en stein eller et svaberg som fortsatt har varmen i seg, fordi de har ligget i sola hele dagen.
I går kveld var Bogøya som et digert fugleberg, bare at fuglene var mennesker. Det var blikkstille hav, og det var båttur ut til denne nydelige pletten på jord.
Supen Pøbb ligger ved bryggekanten, og oser sjarm og service. Det er en grunn til at stedet er tettpakket med båter når det er sommer, og det er en grunn til at vi ønsker oss tilbake flere ganger, for de har sprellfersk mat. Jeg tipper den er henta rett opp av sjøen rett før gjestene kommer, så vi kan dingle med beina og spise verdens beste fish&chips. Nam!
Det ble en festaften av de sjeldne, ikke minst med tanke på været og folket og maten og havet og kjærligheten. Sju timer gikk som en røyk, og jeg har ikke snakket så mye med så mange noen gang før, tror jeg.
Jeg er egentlig ikke særlig flink med småprat, men det glemte jeg i går, heldigvis.
Vi tok en avstikker opp til varden, for det må være en av verdens fineste plasser. Jeg merket at det er et sted for tankespinn, så der kunne jeg sikkert ha sittet en hel natt og skrevet dikt, eller begynt på en roman.
Noen ganger er det fint å lukke øynene mens man tenker, men ikke der oppe. Der oppe må gluggene være åpne, sånn at jeg kan se, virkelig SE.
Og da fikk jeg se dette:
Det er ikke så dumt å nærme seg femti år, for jeg liker min nyvunne trygghet, selv om jeg fremdeles er pissredd noen ganger. Jeg tør det jeg aldri våget, og jeg sier det jeg aldri sa. Jeg drømmer ikke om fjerne land, for jeg elsker utsikten hjemme. Jeg må ikke bort for å se hva jeg har hjemme, for jeg vet allerede hva jeg har.
Det er fint å reise, som til Helgelandskysten, fordi det ligner på litt på hjemme. Det var tøft med stupbratte fjell ( som vi ikke har ), fordi havet var rett nedenfor fjellet. Jeg kan aldri bo et sted der havet ikke finnes.
Jeg har nettopp oppdaget hvor mye det gir meg å prate med andre, og det hender jeg får høre at mine ord betyr noe for andre. Jeg gjorde denne oppdagelsen litt seint i livet, så det er sikkert derfor jeg har det så travelt nå. Jeg har ikke tid til å bare gå forbi, for da går jeg kanskje glipp av en mulighet til å lære noe nytt, eller jeg mister sjansen til å bli invitert med på båttur.
Mulighetene er uante, bare jeg ser dem, og griper fatt i sjansene som byr seg. Jeg har blitt verdensmester i å ta sjanser nå, etter å ha ligget i hardtrening en stund.
Der jeg før gikk forbi, stanser jeg nå opp, og det er sunt for meg. Jeg blir hundre ganger sterkere av det, og det behøver jeg. Jeg behøver det på sånne dager der jeg helst vil krype inn i skallet mitt. Jeg har fremdeles dager som er omveier, sånne dager som jeg helst vil gå i en stor bue utenom, fordi jeg ikke orker å snakke særlig mye.
Jeg er avhengig av alene-tid, det er ikke den tiden jeg ikke vil ha. Jeg elsker å være alene med stillheten og tankene, når tankene er friske, men det er de ikke alltid. Det er de dagene jeg går omvei fordi hjertet slår saltomortale på innsiden, eller dagene som er tåkelagte, sånn at jeg ikke ser.
Sånn som i går, for hvem skulle tro at en sånn vakker kveld skulle tåkelegges? Plutselig drev tåka inn fra havet, og alt det rosa ble borte. Akkurat i natt la det ingen demper på stemningen, for jeg svevde høyt over tåkelandet, men noen ganger skjer det like brått som dette i tankene mine.
Jeg har tatt båtførerprøven, men kan ikke å kjøre båt. Jeg vet hvordan hodet mitt fungerer, men noen dager mister jeg styringa. Jeg skal lære meg å kjøre båt, og jeg jobber vettet av meg for å tenke positivt. Det er derfor jeg blir så sliten noen ganger, for det hender de er uregjerlige som en flokk med ville hester, der ingen vil følge flokken. Noen av dem blir til og med sittende fast i gjørma, og da tar det lang tid å sette dem fri, så de kan blåse på havet.
Ikke hestene, men tankene. Hester hører til på land
I går var idyll, bortsett fra millioner med knott. De jaget oss ned fra varden, men jeg var der lenge nok til å jage slitne tanker på flukt. Jeg skal tilbake hit en vakker dag.
Jeg elsker å være sykepleier, men drømmer om å bli forfatter. Tenk om det hadde ramlet hundre dikt ned i hodet mitt mens jeg sov, eller en hel roman, kanskje. Jeg tenker på dem som får antatt ordene sine, og som får samlet dem mellom to flunkende nye permer.
Duften av ei uåpna bok, men som ingen klarer å legge fra seg før det er slutt. Jeg savner alltid ei bok etter at jeg har lest den ferdig. Jeg gruer meg nesten til å lese slutten, når jeg ikke vil at det skal ta slutt. Det er nesten som en kjærlighetssorg, en slags liten sorgprosess, der jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å møte noen som er bedre enn den jeg hadde.
Det finnes bøker som ikke gir meg noen ting. Jeg føler at boka fortjener at jeg gir den en sjanse, men det nytter ikke. Jeg henter den fram gang etter gang, men legger den tilbake etter å ha lest to sider.
Det er sånn med mennesker, også, selv om det er stygt sagt. Noen er som ei åpen bok, mens andre er lukket. Noen gir meg massevis, og andre ingenting.
Noen trykker jeg til brystet, sånn at de alltid finnes nær hjertet mitt. De blir bare bedre og bedre, for etterhvert så lærer jeg å lese mellom linjene.
Andre prøveleser jeg litt i, men boka gjør meg bare opprørt.
Jeg vet at livet ikke kan leves gjennom å velge seg bare søte dikt. Livet er også harde ord og nådeløse krav. Livet kan være beinhardt, og det kan være tungt og trist.
Ordene kan stokke seg, og ikke finne mening i det hele tatt. Det finnes blanke ark, som jeg kan fylle med det jeg vil.
Mulighetene er uante, og jeg vet hvilke bøker jeg vil lese. Jeg vil lese dem som gir meg noe, og de som jeg kan stjele varme fra. Jeg vil lese dem som utfordrer meg, de som stiller spørsmål, og som noen ganger har et svar.
Jeg tror at jeg må forfølge drømmen. Drømmen min er en fargerik drage, som flyr med vinden. Jeg prøver å styre den, men vinden fører den dit jeg ikke hadde tenkt at den skulle, eller nettopp dit jeg ønsker at den skal fly.
Jeg liker at det er sånn, og jeg vet ikke om andre klarer å følge med på tankene mine. De er som vinden, de også.
Jeg vil gi ut en diktsamling, eller en bok med betraktninger.
-Hvis du oversetter vinden til menneskelig tale og setter musikk og derefter farge til, da er du så nær du kan komme mitt morsmål.
I dag har jeg bevist overfor meg selv at det nytter å følge en drøm, og at ingen drømmer er for små. Jeg opplever at folk er veldig hjelpsomme og hyggelige, og jeg har blitt kjent med nye mennesker.
Kanskje fordi jeg er mer åpen og nysgjerrig enn jeg pleide å være.
I dag gikk jeg til oppgaven med dødsforakt og kvinnelist. Jeg SKULLE til moloen bak fyret på Halten, og jeg snakket så varmt om drømmen min at båtføreren – som egentlig hadde direkterute til fyret – tok en sving innom moloen først. Han ble så smittet av min iver at han ble ivrig selv.
Og der satt de, mange flere enn jeg hadde drømt om, og mange flere enn båtføreren hadde sett på veldig lenge. Jeg smilte søtt til ham, og sa: De visste at jeg skulle komme akkurat i dag.
Stakkars fyr, han hadde ikke sjanse til å motstå meg.
Jeg har aldri sett en lundefugl før, og da jeg var på Herøy i sommer så kastet jeg laaaaange blikk over til Lovund, for der vet jeg at de bor på denne tiden av året.
Jeg tenkte, og tenkte høyt, at dit må jeg neste sommer, for jeg vil se den med egne øyne.
Vår egen papegøye.
Sist helg fikk jeg tilfeldigvis se bilder av lundefuglen ( selv om jeg ikke tror at det var en tilfeldighet ), og bildene var tatt ved havet, bortenfor det som er hjemme. Jeg tok kontakt med ei som jeg vet er så heldig å ha hus der ute. Bente og mannen hennes møtte oss på kaia, og sendte samtidig med oss ei bøtte full av krabbeklør hjem. Så snille de er, og så synd det er at jeg ikke liker krabbe. Mamma og mora til Kjell slo kloa i klørne, og Bente fortalte meg hvor lundefuglen bor når det er sommer på Halten.
Ved moloen bak fyret, om jeg er så heldig å få øye på dem, for de er visstnok ganske sky av seg. Akkurat i dag hadde de møtt opp for å hilse på.
De poserte til og med.
Det hjalp veldig at kjæresten hadde kamera med skikkelig zoom, for det er han som har tatt disse flotte bildene. Stakkars fyr, det er bare å henge på når jeg får nye ideer. Jeg tror han liker det, for vi deler mange av de samme drømmene. Neste sommer tar vi med telt og kajakk, sånn at vi kan padle lydløst ut til moloen, og være der så lenge vi vil. Det var hans forslag.
Se, så vakre disse fuglene er.
Skarven var mindre sky, og behøvde ingen zoom.Tøff fugl, som hører til ved havet, akkurat som det jeg gjør.
Krykkja bygger rede oppetter veggen, i mangel på en fjellskrent, og er et ganske merkelig og sjarmerende syn. Hun trives visst bedre i høyden enn det jeg gjør.
Jeg var så lykkelig over å treffe lundefuglen at jeg nesten glemte fyret. Jeg hørte ikke på hva fyrvokteren sa, for egentlig var jeg ved moloen ennå.
Stakkars fyr.
Jeg hadde planer om å løpe over til moloen mens de andre var inne i fyret, men oppdaget at jeg måtte legge på svøm hvis jeg skulle dit, for den ligger på en egen holme. Det rakk jeg ikke, for Frøyfart kunne ikke vente på meg. Egentlig kunne de bare ha ventet, for vi måtte vente da vi skulle motsatt vei. Båten var en halv time forsinket før start, og vi fløy som røyskatter rundt på øya for å rekke over alt. Heldigvis rakk vi det viktigste.
Nydelig utsikt over fiskeværet, til tross for stiv kuling. Sånn er det å bo ved havet, det glitrer ikke alltid.
Jeg gikk ut på eget ansvar, noe fyr-guiden understreket mange ganger, så mange ganger at jeg fikk latterkrampe.
Sånn så det ut på innsiden, mange trappetrinn over havet.
Og jeg fant et vindu mot verden, for jeg trives best ute.
Jeg fant også en venn jeg kunne betro meg til, stakkars fyr. Ordene fløy med vinden, men jeg håper at han hørte hva jeg sa likevel. Jeg fortalte ham at denne dagen ble fin, og at jeg hadde sett lundefugl. Jeg hvisket ham i øret at jeg elsker havet, og at jeg setter pris på små og enkle gleder, sånne gleder som er mye nærmere enn jeg enkelte ganger er klar over.
Jeg fortalte ham at jeg ikke rakk å spise rømmegrøt og spekemat på Fiskarheimen, men at jeg kommer tilbake neste sommer, og at jeg blir en stund.
Lenge nok til å oppleve at sola går ned i havet, og tidlig nok til å hilse en ny dag velkommen, sånn at jeg kan rusle barbeint og stille på moloen, der lundefuglen bor.
Jeg har sluttet å løpe fra meg selv; drive med intervalltrening for å løpe raskere enn harehjertet mitt, for jeg har innsett at dette er en del av det å være meg. Ingen klarer vel å løpe raskere enn hjertet sitt likevel, og jeg dør ikke av det. Det finnes ikke farlig, og jeg er aldri redd. Det er bare ubehagelig.
Jeg må spille på lag med pulsslagene mine, sånn at jeg har pust nok til å bevare roen.
Denne roen er ikke et bredt banner som det står MÅL på, men et forsøk på å bekjempe ti ville hester som løper løpsk innvendig. Det hender at jeg har rastløse bein også, men da er det tusen maur i stedet for ti ville hester. Det er greit at blodet bruser som ei flomstor elv, men ikke når jeg ikke vil. Jeg vil ikke ha et kappløp med meg selv når jeg minst venter det, for da er jeg ikke forberedt.
Det er da det begynner å suse i hodet, og det er da at føttene dovner bort og blir til visne spaghettibein. De kraftige leggene mister krafta, men de holder meg heldigvis på beina, merkelig nok. Det er som når jeg slenger spaghetti i en varm kjele. Når vannet når kokepunktet så skjer det noe mystisk med spaghettien. Den har liksom ikke noe den skulle ha sagt når det koker som verst.
Å skrive kjøler ned beina, det er rene spa-behandlingen for kropp og sjel. Å skrive gir meg utsikt over livet.
Det er ikke sikkert at andre merker hva som skjer, men jeg tipper at det er mange som kjenner seg igjen.
På jobb så har jeg stål i ben og armer. Ikke på en sånn måte at jeg er kald, heller tvert om. Jeg mobiliserer alt, og kjemper som en løvinne for den som ikke makter å kjempe selv. Med den hvite uniformen på så er alt mulig, selv på mørke dager. Når jeg tar de hvite klærne av, så er jeg meg igjen.
Jeg er meg hele tiden, men det er godt å ha et skille, selv om det hviskes ut noen ganger.
Det er godt å kjenne på sin egen sårbarhet, også, for bare da kan jeg få et innblikk i et annet menneske sin verden. Jeg kan lese meg til kunnskap, men jeg kan aldri lese meg til alt det andre som kanskje forventes av meg. Eller som jeg forventer av meg selv.
Jeg kan ikke lese tanker, og jeg kan aldri vite hva noen føler, for den følelsen er bare deres. Det er her jeg sier takk for det kliniske blikk. Det høres kanskje ikke så varmt ut – å ha et klinisk blikk – men det bor mye varme i disse ordene.
Det betyr at jeg lærer over tid. Det betyr at jeg trår feil, og lærer av det. Det betyr at jeg er lyttende, og at jeg vet hva omsorg og empati er.
Det betyr også at trygghet opparbeides ved hvert møte. Ikke første gang, ikke andre gang, og heller ikke den tredje. Kanskje går jeg to skritt fram, og fire tilbake.
Heldigvis har jeg kollegaer i begge ender av skalaen. Jeg har dem som er der jeg har vært, og som jeg kan overføre kunnskap til, og jeg har dem som har vist meg vei.
Nå merker jeg at sykepleieren er i ferd med å våkne igjen, etter en lang og velfortjent ferie.
Sett i lys av den verden vi lever i, så er min lille verden lys. Dette innlegget skal ikke handle om terror, men om den lykkelige erkjennelse av at jeg bor på en fredelig plett. Og den lykkelige erkjennelse av at jeg er glad i fugler, med ett unntak. Gransangeren. Den terroriserer meg dag ut og dag inn med verdens mest monotone lyd, stakkars lille fugl.
Stakkars de som gikk langs promenaden i Nice, også, sikkert med en is i handa. Akkurat da skjedde det, det som vi aldri kan vite når skjer, og som sikkert kommer til å skje igjen, og ingen vet hvor.
Vi må aldri gi slipp på det gode, for det gode sprer også ringer i vann, slik som heimplassen min, og da er det naturen jeg tenker på.
Det hender at jeg går forbi et sted, og kjenner lukta av akkurat den blomsten eller det strået, for stråene har også sin egen duft. Da er jeg lita jente igjen, med miniskjørt og musefletter, og alltid med sommerknær. Sånne knær som har ramlet av ei huske i vill fart.
Hvis jeg lukker øynene, og kjenner etter.
Før så brukte jeg naturen uten å virkelig verdsette den. Den bare var der, som en trygg ramme rundt barndommen min. Vi tredde markjordbær på strå, eller fikk småsøsken til å gjøre det for oss. Sånn var rangordningen, de måtte jobbe for å få være sammen med oss.
Lukter som minner meg spesielt om en lykkelig barndom, er lukta av tjære. Jeg burde sagt sjø, men jeg kan ikke huske at jeg la spesielt merke til sjølukta.
Tjærelukta kom fra notbøteriet, eller fra kjøkkenet til farmor, der farfar satt og bøtte garn. Jeg sier kjøkkenet til farmor, for der var det hun som regjerte, selv om han fikk lov å sitte der med arbeidet sitt.
Nå er jeg tilbake her igjen, og tråkker de samme stiene, for de har alltid ventet på meg. De har ventet trofast, for de visste det nok sikkert, at jeg ville vende tilbake.
Holmer og skjær ligger som en perlerad rundt meg, og glitrer ekstra fint i solgangsbris. Her er det ingen høye fjell som jeg kan klatre opp på for å få overblikk, og det behøver jeg heller ikke. Jeg vet allerede at det er her jeg hører til, selv om jeg gjerne kunne bodd et år på Vega.
Jeg mener det.
Jeg vet, og har opplevd, at det finnes vakrere steder enn Frøya, for jeg tapte nettopp hjertet mitt til Vega. Jeg har blitt en mini-eventyrer, og jeg skaper meg stadig nye eventyr. Skal tro om de har bruk for en sykepleier der? En sykepleier som kan bruke fritiden sin til å klatre, sykle eller padle i paradiset.
Det er lov å drømme seg bort.
Jeg vet ikke helt hva det var, men den øya snakket til meg. Den lokket meg med sitt hav, sin frodighet, sine fjell og sine trygge sykkelveier. Her var det ikke nødvendig for en syklist å vise finger til en bilfører, for de var hensynsfulle og imøtekommende. Det motsatte av hva jeg opplevde i går, da en bilfører presset seg forbi en syklist. En idiot med vikeplikt, men som ikke overholdt den, til fare for andre.
Det er en form for terror det, også, uten sammenligning forøvrig. Det finnes alltid noen som leker med andres liv.
Jeg er så glad i ærfugler. De rammes også av terror og lystmordere, og da mener jeg spesielt minken. Den hører ikke til i vår fauna, og jeg håper at ingen tolker dette utsagnet på en rasistisk måte. Mink er mink, menneske er menneske.
Det ramlet et dikt ned i hodet mitt, så jeg må skrive det ned i full fart:
Nei redd at mi sjel tek skade ?
Venner, d’er meir enn ho kan.
Eg fekk ho slik skapt og laga,
beinast frå Herrens hand,
at slepp det de kallar skade
innom mi sjele-dør,
så takk og velsign og ver glade
– mi sjel er betre enn før!
På Vega fant jeg et sted der naturen var formet som bokstaven T.
T for Tove og T for tur. T for tankespinn og tusen tanker. Ferien var en himmel full av såpebobler, og bildene var idyll. Jeg har hatt verdens beste reise, og når reisen er slutt så sprekker boblene, en etter en. Heldigvis går det an å blåse mange nye.
Og heldigvis kan jeg blåse liv i minner.
Jeg må visst bare leve med at jeg bruker mye energi på tankene mine, og at nedstemtheten ligger på lur, ofte helt uten grunn. Jeg har jo mange flere grunner til å være glad, for jeg vet at jeg er heldig.
Det er vanskelig å forklare sånne tanker, og sikkert enda mer vanskelig å forstå for den som står utenfor. Jeg kan ikke forvente at andre skjønner, når jeg ikke blir klok på mine egen bisverm av tanker. Det er jeg som er dronninga, og biene mine undersåtter, men det hender altfor ofte at de ikke er samarbeidsvillige og lojale. Jeg ønsker ikke at de skal fly uten mål og mening, for de har en jobb å gjøre.
Det er jeg som skal styre dem, men det er ikke alltid de lar seg lede, disse gule og svarte rakkerne.
Jeg lærer mye underveis. Mest om meg selv, men også om andre. Jeg klatrer i fjell, og raser utfor stup. Jeg padler på blikkstille sjø, eller kjemper i motvind.
Alt dette er jo meg, og skal jeg nyte utsikten, så må jeg jobbe for den. Ikke alltid da, for når det svirrer en bie i lufta på jakt etter blomstene som jeg ikke har, så er det et hverdagsøyeblikk. Et øyeblikk like friskt som nypresset appelsinjuice.
Den er like forvirret som meg, stakkar, men den gir ikke opp, for den finner garantert en blomst et annet sted, hos noen som har grønne fingre. Eller hos ei løvetann.
Bien kan se på letingen etter nektar som en jobb, eller den kan nyte at vingene bærer den framover, mot nye steder og bedre tider. Biene tenker kanskje ikke i det hele tatt, hva vet jeg?
For oss mennesker har tanken enorm kraft. Tanken kan brukes til å røske av seg vingene med, eller den kan gi vingene den oppdriften som bien behøver for å fly.
Jeg har selv vært inne i negative tankespiraler. Det begynner forsiktig, når en tanke blir sådd, enten av meg selv eller andre. Da baller det bare på seg, så jeg kan like gjerne sammenligne tankene med en snøball. Det blir bare større og større, tettere og tyngre, og selv er jeg inni der et sted.
I kjernen; for kjernen det er meg, selv om ingen ser den inni det tykke laget av snø.
En kjerne er også et midtpunkt, og det har jeg aldri likt å være. Jeg har aldri vært glad i oppmerksomhet egentlig, og se på meg nå. Jeg skreller det ytterste laget av appelsinen, og under skallet er jeg både sur og søt og sarkastisk. En sånn ukontrollert stråle som treffer midt i øyet, når du minst venter det.
Blir det for surt, så gjør jeg som jeg gjorde da jeg var lita, for det fungerte alltid. Jeg fikk en sukkerbit som jeg stappa inn i kjernen, og da ble appelsinen forvandlet til en solskinnsdag.
Sola kaster skygger, og fjell og hav er medisin, særlig i kombinasjon med hverandre.
Jeg fant igjen sjela mi da snøen smeltet, for den har jo innerst inne vært der hele tiden. Snøballen smeltet av varme og omsorg, og ble til en sølepytt på en regnværsdag. En sånn pytt som man blir glad av å hoppe i, med røde eller gule gummistøvler på føttene.
Jeg er hoppende glad for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg,sånne som virkelig bryr seg, men den største jobben har jeg gjort selv, ved å tenke i andre baner. Sånne tanker begynner også veldig forsiktig. Jeg sår en positiv tanke i mitt eget hode, og prøver å være flinkere til å stelle med den enn jeg er til å ta vare på blomster. Ellers dør den med en gang.
Den må få næring og gode vekstvilkår, og akkurat passe doser med sol og skygge. Den er helt avhengig av luft og vann, og aller helst sjøluft.
Da vil frøet sprekke, slik at spiren kan finne dagslys og duggfriske regndråper. Etterhvert så kan hvem som helst stjele avleggere, for jeg har lært at avleggere skal stjeles. En her og en der, slik at de gode tankene kan spre seg med vær og vind, akkurat som fallskjermene til løvetanna.
Det hjelper ikke å sitte klar med fluesmekkeren.
Bzzzzzzzzz…..BANG!
Når de kommer i sverm, så blir de som en tropp med soldater, og det betyr at de er nærmest uovervinnelige. Ikke tar jeg på hatt med slør heller, for å beskytte meg mot stormtroppen, for jeg kan ikke fordra hodeplagg. Da er det bedre å lokke dem i riktig retning, mot blomsterlandet, sånn at de kan gjøre nytte for seg.
Og slik at Dronninga kan nippe til gyllen honning.
Gi meg ikke din styrke,
men vær sterk
så jeg kan finne min.
Gi meg ikke din visdom,
men fortell hvor den har kilden sin.
Gi meg ikke ditt liv,
men lev
så jeg kan leve mitt.
Gi meg ikke din kjærlighet,
men elsk mitt hjerte fritt
Gi meg ikke din glede,
men vær glad
så jeg kan finne min.
Ta gjerne fra meg min smerte,
men gjør den ikke helt til din.
– Bjørn Eidsvåg –
( Alt dette på grunn av en bil. Jeg liker ikke sånne forstyrrelser i hverdagen, spesielt ikke når jeg har ferie. Kjell, bilmekanikereren, har bombardert meg med bilannonser det siste døgnet, og han har peiling. Jeg tror ikke han skjønner et dugg av dette blogginnlegget, men det er indirekte hans skyld at jeg skriver.
Jeg MÅ ha ny bil, men vegrer i det lengste. Sånt blir det kaos av, så bisvermen i hodet mitt skyldes en bil som jeg ennå ikke har kjøpt, og som jeg kanskje skal kjøpe i dag eller i morgen eller neste uke. Aller helst burde jeg kjøpt den i går. Jeg må la meg lede, og få det overstått.
Jeg må tenke positivt, og jeg må være glad for at jeg har en ekspert med på laget, for i hodet mitt så er alle bilselgere sleipinger som er ute etter å lure meg.
Jeg forelsket meg i Vega, selv om det ikke var kjærlighet ved første blikk. Da vi kjørte av ferga, og startet reisen mot Vega Kystgård, så fikk jeg litt kalde føtter.
Det var jeg som hadde funnet dette stedet, og da følte jeg på ansvaret. Det virket da unektelig litt øde og jordbruksaktig her. Det er fint det, også, men landskapet måtte da åpne seg for oss snart?
Selvfølgelig var det hav på alle kanter, og jeg kunne puste lettet ut, og dermed puste fritt.
Den første dagen hadde vi ikke annet valg enn å hekte kajakken av bilen, for havet var blikkstille. Det er da det er best å padle, for jeg liker ikke ekstremsport.
Jeg er en godværspadler, og været sviktet oss ikke i det hele tatt mens vi var der.
Idyllisk bilde som oser hvilepuls, men like før så spratt den ene av oss fra stein til stein for å teste selvutløseren på mitt nye kamera. Kameraet har ligget i eska si i over et år, fordi jeg bare har gått i en stor sirkel rundt. Jeg liker ikke ny teknologi, selv om det er enklere enn jeg tror, å lære noe nytt.
Sånn har jeg alltid tenkt.
På dette bildet er det både høye fjell, hvite strender, blikkstille hav og en kjekk kar. Det var helt riktig å ta ham med til Vega, selv om det var han som tok med meg. Jeg lente meg tilbake, og overlot til Kjell å vise vei.
I vinter har jeg et mål om å bli en skikkelig god kartleser.
Her er strandhogg nummer to, for det var hvite strender både her og der. Når det finnes så mange fine strandperler, så er det lett å finne ei strand som ikke kryr av folk. Min egen strandpromenade, der jeg slapp å snuble i solstoler og andre mennesker.
Nesten alene i verden, for noen ganger må jeg ha det sånn. Særlig når jeg er så heldig å kunne velge stillheten selv, og samtidig vite at jeg har mange rundt meg, om ikke akkurat der og da.
Jeg hadde glemt bikinien på Frøya, så da måtte jeg ty til undertøyet, og tørke i sola etterpå. Det går ikke an å være på ei sånn strand uten å hoppe i havet, og det var ingen som så meg likevel, for vi var jo alene i verden.
Her er brygga som vi bodde i. Den røde brygga som jeg hadde drømt om siden i fjor, selv om jeg aldri hadde møtt henne. Egen leilighet oppe, og med dusj og toalett nede. Til og med et ekstra soverom, som vi kunne gjemme alt medbrakt utstyr i.
Rett ved siden av den røde brygga så lå verdens eneste ærfuglmuseum. Jeg liker ærfugler, så vi måtte selvfølgelig dit. Det var en kortreist og fin opplevelse.
Ærfuglduna er verdens letteste og mykeste dun. Jeg ønsker meg ei sånn dyne, men da må jeg hente fram mellom 40 og 50 tusen kroner fra under madrassen, så det får bli en annen gang. En annen gang skal jeg også besøke Lånan, for det gjorde vi ikke denne gangen.
Det er fint å ha noe å glede seg til
På dunværet Lånan holdes ærfugldriften fortsatt i hevd, og det er mulig å besøke ærfuglene der ute på visse tider. Der ute blir man møtt av fuglevoktere, som tar med gjestene rundt.
For det er gjester vi er, i ærfuglenes rike.
Minken er en ubuden gjest, som fremstår som rene lystmorderen. Da er det fint å ha fuglevoktere.
Vegaøyan er et paradis, for den som liker nærhet til hav og himmel.
På Vega var det fine veier og lite trafikk, akkurat som på Herøy, så vi syklet avgårde nesten uten mål og mening. Vi møtte en mann som syntes vi var modige når vi syklet her, for det var så mye trafikk. Jeg trodde først at det var ironi, men hann var visst dønn seriøs.
Da skulle du vært på Frøya, tenkte jeg, og så syklet vi til en endestasjon med utsikt mot Søla.
Sjå Søla, høgreist, bratt og blå,
de ville geiters fjell,
som huldreslott med sølvtårn på,
i avdags-glans mot kveld.
Og i nordvest eit hildreland
av øyer og av skjær,
med hav og himmel som i brand,
før natta skuggar bær.
– Oskar Næss –
Jeg sa at vi hadde fint vær hele tiden, og det hadde vi. Det er en kjensgjerning at det blåser på toppene, så dette var også Vega. Det var solskinn på brygga, og tykk skodde i fjellet. Vi skulle 725 meter opp for å se på utsikten, men den så vi ikke komme.
Halvveis oppe så funderte jeg over hvorfor de hadde satt løypepinner tette som hagl, og hvorfor var pinnene så høye at de nesten rakk inn i himmelen? Sånn snakker ei som ikke har peiling, og som bor på ei øy der det høyeste punktet er 76 meter over havet.
Det var full vinter i fjellet, og null sikt.
Jeg tenkte på Ellen, ei av mine venninner, da jeg gikk i tåkelandet. Plutselig lyste det i ei lita og Vilderosa tue midt i alt det grå. Jeg tok med en flik av det rosa opp til toppen, for som frøyværing så har jeg aldri vært så nær himmelen som 725 meter over havet.
Jeg plantet den ved varden, og sendte en klem til Ellen.
Endelig oppe,
og endelig på tur ned.
Utsikten fra høye fjell er storslagen, men jeg liker meg best på brygger og svaberg.
Denne båten tror jeg lå der bare til pynt. Den lå der hele tiden, og det synes jeg var en fin gest. Den kommer til heder og verdighet etter at den har gjort jobben sin, og får være der den trives best, selv om den er for gammel til å være produktiv. Den får blomstre i sitt vante miljø, og den gir meg noe å tenke på.
Nå kommer det bilder og øyeblikk på løpende bånd, fra den beste kvelden av dem alle.
Kveldspadling er noe helt spesielt, og særlig under midnattssola. Det stilner som regel av til kvelds, og da går hav og himmel nærmest i ett. Fargene endrer seg i takt med lyset, og verden er et vakkert sted.
Ute ved denne lykta så rislet det litt nedover ryggtavla mi ei stund, for det er en grunn til at lykta står der. Den varsler om utrygt farvann, og jeg tittet rett ned i noe jeg ikke helt visste hva var, fordi jeg ble litt redd. Nøkken, kanskje?
Det var lyst og mørkt, og fryktelig spennende.
Midt i alt det blikkstille ved lykta, mens det kriblet langs ryggraden, så prustet det et stykke unna meg. Ei nise!
Ikke et spor i sjøen, annet enn en finne som regelmessig stakk opp av havet. En eleganse som tok pusten fra meg. Jeg sendte en tanke til Anette, for Anette og jeg har en felles fascinasjon for niser. Vi har opplevd dem sammen før, på nært hold.
Hun skulle vært her.
Hils på Bryggas skrekk, og Bryggas store sjarmør, i en og samme fugl.
Vi ble venner ved første blikk, og begge elsker cheez doodles.
Hva har du i glasset i kveld?
Hvitvin, som vanlig. Egentlig er jeg mest glad i rødvin, men ikke når det er sommer.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned bare om måkene, og jeg kjente igjen kameraten min blant mange hundre. Disse måkene hadde helt andre lyder enn de jeg møter på Frøya. Jeg tolket det som goddemt-lyder, fordi de alltid er stappmette på fersk fisk og andre godsaker.
Brutus og en annen måke havnet i basketak mens vi satt der, fordi den ene prøvde å stjele mat fra langt nede i halsen på den andre. Det skulle ikke være nødvendig når det er mat overalt, men det var sikkert en slags maktkamp. Min bryggesjauer vant selvfølgelig overlegent, etter en kamp på liv og død.
En stund så trodde jeg at begge to druknet, for de barket sammen i sjøen.
De satt på bryggetakene og voktet hvert sitt territorium, det er jeg sikker på. De lever i et eldorado, for det er like mange tyske fisketuristene som måker på Nes. Fiskerne renset fisk, og måkene tok seg av resten(e).
Etterpå kom de til meg, for livets dessert. Måkene, altså.
Måken – det er bølgeslaget
som har skapt seg om til fugl.
– Andre Bjerke –
Jeg satt oppe nesten hele natta, for sola ville heller ikke legge seg. Det er ikke hver dag jeg har en sånn utsikt fra mitt vindu mot livet, så selvfølgelig måtte jeg nyte det.
De siste bildene er tatt den samme kvelden, og det er Kjell som har tatt dem. Fargespillet er vidunderlig vakkert, og måken er med.
Det er flere enn meg som nyter midnattssolas rike, og som kjenner forskjell på storm og stille, for dette er også en godværspadler på livets hav.
Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ,
bort fra mæ,
og at æ mått stå igjen.
Ha æ lært dæ nåkka godt,
va æ ærlig i stort og smått,
og kan æ sei æ gjor mitt beste,
lille venn.
– Åge Aleksandersen –
Da jeg så dette bildet, så sendte jeg en tanke til mine to kjære barn, som ikke lenger er barn, selv om de alltid vil være barna mine. Hjelpe meg, så glad jeg er i dem, og så dyrebare de er.
De er jo det beste jeg har.
Tenk å få avslutte ei sånn natt, og ha en ny dag i vente, med ei sol som aldri går ned, og sammen med den jeg er glad i.
På gjensyn, lille venn. Jeg håper at vi møtes neste sommer, på den samme brygga, selv om jeg også drømmer om Lovund, Træna og Lofoten.
Det er luksus å ha sin egen brygge i ferien. Strekke på beina, og la leggene få litt farge. De er veldig hvite, og jeg fikk nettopp høre at noen trodde at jeg hadde flystrømper på. Da sønnen min var liten så var han skikkelig imponert over dem. Han synes de var så kraftige at de hadde fortjent en plass i Guinness rekordbok.
Jeg er glad i disse sterke leggene, som hjalp meg å nå toppen av det høyeste fjellet i bakgrunnen.
Jeg følte til tider at dette måtte være verdens minste hus. Det var idyllisk og kjempekoselig, og det var rotete og trangt. Når vi har med utstyr for både fjellturer, sykkelturer og padleturer så blir det kaos, selv om man er aldri så ryddig. Vi liker å ha orden begge to, men noen ganger gikk det helt over styr.
Vi prøvde å ha et slags system, men det var umulig. Kjell minnet meg om en eller annen ( Mister Bean, kanskje ) der han flakset rundt i stua på leting etter klær og ladere og tannkost og våtdrakt og joggesko og så videre. Det eneste vi visste, var at maten og drikke sto i kjøleskapet.
Og vi hadde alt på ett plan.
Kjæresten hadde lyst på litt fart og spenning, og jeg sa gladelig ja til det. Vi inviterte oss med på RIBsafari, og det var andre boller enn kajakk. Seløy Kystferie kjørte en to-timers tur langt ut i havet. Vi skrenset mellom holmer og skjær, og vi sakket farten om det fløy fugler foran båten.
Fuglene på Helgelandskysten har forkjørsrett, og det liker jeg.
Det er veldig spesielt å se disse gamle fiskeværene. Holmer som yret av liv før i tiden. Det minner meg om hjemme.
For oss var det ikke en sensasjon å se ørn på nært hold, for på Frøya er havørna et flott og vanlig syn. Heldigvis blir jeg aldri vant til å se den, for jeg blir like glad hver gang. Disse hadde vært kreative i valg av bosted, og hadde holdt til der i flere år.
Her suser vi avgårde mot nye eventyr og sterke fortellinger.
” De vældige bølger veltede sig med tordenlignende brag mod de smaa holmer og overskyllede dem. “
De var ikke så heldige med været som oss, altså.
SANDSUNDVÆRULYKKA
22. Januar 1901 rammet ulykken det det flate fiskeværet Sandsundvær i Herøy. Kombinasjonen av voldsom springflo og forrykende uvær gjorde at en tragedie utspant seg på holmene. Over 250 mennesker kjempet for livet på det overflødde landet. I løpet av noen få timer mistet 34 mennesker livet.
Det er en voldsom ulykke som rammer, og vi får høre mange historier fra denne dagen. Det får meg til å tenke på Titranulykka, men her på Sandsundvær så døde mennene mens de var på land.
Skjebnen er den samme, også for dem som ble igjen.
Uansett hvor vi var på Herøy og Dønna så kom jeg ikke unna Dønnamannen. Han var høy og mørk og overalt. Jeg tror jeg må innrømme at han kledde best å være i kulissene. Jeg kan være førstedame, så kan han gå tre skritt bak.
Ikke Kjell da, for han må gjerne gå foran i løypa om han vil.
Like før dette bildet ble tatt så satt han og humret over at noen satt under en paraply på stranda, like bak oss. Paraply og strålende sol?
Pipa fikk snart en annen lyd, for det kom et jagerfly med oransje nebb helt ut av det blå .Måsen var smart, for han lot oss slappe av lenge nok mellom angrepene til at vi glemte den bort. En stund etterpå satt mannen med padleåra i stram givakt, og ønsket at han hadde en paraply.
På Herøy finnes en blomsterbutikk som har blitt en turistattraksjon, og jeg skjønner hvorfor.
Den er en oase.
Flere steder rundt om i lokalet står det myke stoler som man kan synke ned i, og helst med en kopp kaffe til. Blomster og rariteter overalt, så mye at vi måtte dit to ganger, selv om jeg ikke er spesielt glad i blomster. Duftlys og behagelig musikk, som gjør hele butikken til et spa-opphold.
Butikken heter ETCETERA, og må oppleves. Åpningstiden er også spesiell. De åpner tidlig og stenger seint.
Åkvikfjellet var en smal sak etter å ha beseiret Dønnamannen. Jeg likte Åkvikfjellet best, egentlig, for da slapp jeg å kjenne frykt. Utsikten var nesten like storslått, kanskje fordi jeg hadde skuldrene der de er ment å skulle være, under ørene et sted.
Vi nyter livet og naturen.
Hjemme hos mormor og morfar på Frosta, så hang det et stort stamtre i gangen. Midt på det treet bodde Petter Dass. Han satt på ei grein, og har kanskje gitt meg ordene uten å vite det.
Jeg traff ham på Helgeland Museum. Vi dro dit en dag, mest fordi det regnet, men det ble en positiv opplevelse.
Det er alltid stas å treffe tjukkaste slekta.
Denne har sikkert mange danset til, mens gulvplankene knirket.
Sandsundværulykka har en sentral plass i Herøys historie.
Denne tøydokka har sikkert ei lita jente vært veldig glad i, hjemmesydd og dyrebar.
I denne medisinkofferten var det mye rart. Takk for at jeg ikke er lege.
I sjøhuset luktet det fisk og oljehyrer, og det satt mange historier i veggene.
Denne kvinna har helt sikkert brukt årene mer enn det jeg har gjort. Det blåste opp den ene kvelden vi var ute på sjøen, og da jeg skulle under ei bru så fikk jeg kjenne litt på kreftene. Jeg kom ikke av flekken, selv om jeg padlet som besatt. Jeg ble nesten litt redd, for jeg visste fra før at armene mine ikke er like bærekraftige som leggene. Jeg var mest glad for at mamma ikke så meg akkurat da, for hun er mye sterkere enn meg, selv om hun ikke er sjøsterk.
Mødre har ikke godt av å vite alt, for da blir de bare engstelige, selv om hun sikkert leser dette i morgen.
Vi kjørte til enden av Dønna, og fant fram til Dønnes Fjellstue. Magisk utsikt og et spennende sagn. Hestmannen skjøt pila si etter Lekamøya,som akkurat skulle ta seg et bad. Typisk at mannfolk dukker opp da. Hun kastet staven sin tilbake, men bommet, og traff Træna ( Trænstaven ). Da kongen fikk se dette så kasten han hatten sin i været, og pila gikk rett gjennom Torghatten.
Til slutt så måtte nostalgiske Tove absolutt ta en kveldspadletur over til Husvær, der vi bodde i fire magiske dager i fjor.
Blikkstille.
De syv søstre holder øye med oss.
Jeg fant masse blåskjell i fjæra, og ville nesten ikke dra derifra. Jeg spiser ikke blåskjell, men de er så fine å se på.
Å padle er noe av det beste jeg vet. Det er litt ståk og styr før vi kommer oss utpå, men siden er allting glemt.
Bare minnene er tilbake. Det er såvisst ikke bare, bare, for dem skal jeg nyte godt av i vinter, mens jeg planlegger nye eventyr.
Da vil jeg helt sikkert til Træna.
Siste kvelden syklet jeg en lang tur for å ta farvel med Herøy, for dette er virkelig en perfekt sykkel-øy, med fine veier og lite trafikk. Jeg fant igjen sykkelgleden i løpet av disse sommerdagene.
