Jeg ville skape ord med vinger.

Lyse, klare vinger

kantet med rødt, som hos

Aurorasommerfuglen.

 

Og ordene skulle sette seg på hjertet ditt.

Vippe sakte med vingene av morgenrøde.

– Hans Børli –

 

Tenk å kunne skape sånne ord. Ord som rører ved hjertet til andre. Noe så fint som ord som vipper sakte med vinger av morgenrøde.  Jeg vet ikke om det går an å si det så mye finere enn dette.

Jeg blir satt ut av sånne dikt, men bare en stund. Etter en stund, når ordene får synke inn, så kommer tankene, som sommerfugler i lett bris.

De lander på nesetippen min, og søker tilflukt og tankeflukt der.

 

Jeg er livredd for å bruke feil ord, for å snakke for mye eller for lite. Hva er rett og hva er feil? Det er det som er så fint med å skrive. Jeg rekker nesten ikke å skrive like fort som jeg tenker, men jeg kan lese gjennom det etterpå, og hviske ut det jeg angrer på, før andre får lese det.

Det er veldig trygt og godt, selv om det er skummelt på sin egen måte. Når ordene står der, svart på hvitt, så har de kommet for å bli. Når jeg er min egen korrekturleser så styres ordene av følelser, mer enn fornuft, noen ganger. De blir så tydelige på min himmel.

Jeg har vært fornuftig nok for mange liv, så det får briste eller bære. Åpenheten har gjort meg sterkere.

Den har gjort meg modigere, selv om jeg er pissredd noen ganger. For hver gang jeg mestrer noe, så legger jeg en ny stein til byggverket mitt. Jeg legger ikke steiner i ryggsekken, nei, for da blir det så tungt å gå. Jeg bygger heller en plattform av dem, som er sterk nok til å bære meg, og til å bære den som behøver meg.

Jeg må stå støtt om jeg skal hjelpe andre, eller må jeg egentlig det? Jeg tror ikke det. Jeg må stå støtt i visse situasjoner, men jeg blir nok aldri en klippe. 

Jeg tror at tillit skapes gjennom god og ekte kommunikasjon, selv om ordene vakler innimellom. Selv om jeg feilberegner litt, og ramler av den ene steinen i bekken, så gjør det ingenting. Jeg er glad i å bade, og det finnes mange flere steiner. Jeg kan finne den neste.

Jeg vil ikke beskytte meg med vadestøvler. Jeg velger å gå barfot, sånn at jeg vet hvilket landskap jeg tråkker i, og slik at jeg kan vite hvor mange grader vannet holder akkurat denne dagen.

Akkurat sånn føles det å være mamma, venninne, kjæreste, datter og sykepleier.

 

Har du vært der?

Der ordene bor,

og dit ordene kommer fra?

Skjøre som sommerfuglvinger,

eller harde som flint.

Sterkere sammen enn

hver for seg,

likevel er du alene.

– Tove –

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg liker ikke å plassere folk i bås, men noen ganger må jeg plassere meg selv inni ei boble. Jeg kjenner meg igjen i dette med å være høysensitiv. Det er ikke en diagnose, for meg er det mer en følelse.

Jeg har alltid vært sånn, men mer nå enn før. Jeg tar inn veldig mange inntrykk, og har lett for å fange opp andre sin sinnsstemning. Jeg funderer i overkant mye over det aller meste. Jeg tenker hundre ganger så mange tanker som jeg behøver å tenke, og har mange ganger blitt kalt sjenert, tander, forsiktig, overfølsom, festbrems, daff, giddesløs, pinglete, innesluttet, stille og så videre. 

 Noen av karakteristikkene er det jeg selv som har gitt meg, og det er faktisk dem jeg har hatt størst problemer med å bli kvitt. Nå har jeg bundet dem til en stor stein, og sluppet dem i havet, for de er ikke sanne lenger. Det meste er fremdeles sant, men ikke det med at jeg er pinglete og sånn.

Nå er jeg sensitiv og steintøff.

Jeg kan være på hyttetur med en gjeng gode venninner, og selv om stemningen står i taket og jeg egentlig vil få med meg mest mulig, så får jeg plutselig behov for å krype under dyna. Helst på et eget rom, så kan de andre dele. Jeg skylder på at jeg er A-menneske. 

Det som er så rart, er at de som er mest opplagt neste dag, er de som var oppe hele natta. 

Noen ganger styrer jeg så mye med alt mulig at jeg til slutt ikke orker annet enn å sløve i sofaen min. Jeg rydder og vasker, noen ganger litt tvangspreget,  for når det er orden på utsiden så blir det orden i hodet, så lenge det varer, for støvet bare letter og lander. Det går an å være hyperaktiv og hypersensitiv samtidig, en stund.

Jeg holder meg i aktivitet for å slippe unna tankene. Den beste plassen å gjøre det på, er å være ute i naturen. Naturen gjør bare godt. Veldig godt.

 

Selv om jeg har kjæreste, så har jeg et sterkt behov for å trekke meg tilbake, og bare være alene. Grubler jeg for mye rundt dette, så blir jeg i tvil om jeg er i stand til å gi det som skal til. Har jeg det best alene, liksom, uten forventninger og “krav” om å gi av overskuddet.

Heldigvis flyr disse tankene bort med vinden, for jeg er veldig heldig som har ham. 

Jeg er så reflektert og trygg på meg selv nå, at jeg tør å tenke alle disse tankene, men jeg har ikke godt av å grave meg ned i dem.

Dette gjelder ikke bare i forhold til kjæresteri. Det gjelder for alt. Jeg kryper ut av hiet og henter inn gode opplevelser, og så må jeg finne hula mi igjen.

Det er en hårfin balansegang. Det kan ikke bli så behagelig inni den hula at jeg glemmer hvordan det er på utsiden. Mange ganger må jeg sparke meg selv i ræva. Hardt!

Det er utenfor at livet skjer.

Noen tror kanskje at det ikke er lurt å være sykepleier når jeg mangler filter for stemninger og sanseinntrykk. Jeg tror at det er veldig lurt, for jeg blir en bedre sykepleier av det. Med tanke på at jeg er høysensitiv, så mestrer jeg faktisk godt å liste meg tett på mennesker som er i krise.

Jeg har lært, og etterhvert skjønt, at det er helt nødvendig å stenge en bitteliten luke i hjertet, der bare jeg bor. Jeg må det, for den neste jeg møter fortjener at jeg er tilstede.

Klarer jeg ikke å tenke sånn, så er jeg heller ikke i stand til å gi alt neste dag ( alt, unntatt det som er innenfor den bittelille luka ). Det betyr ikke at jeg er ufølsom, det er bare tvingende nødvendig.

Jeg klarer det nesten alltid, men ikke alltid.

Jeg kan velge å se på sensitiviteten som en gave. Jeg er ikke et persilleblad, for jeg er sterk, også. Jeg har en sterk intuisjon, eller magefølelse. Jeg er kreativ på mine områder, og det er ikke foran symaskina.

Jeg forstår at det kan være vanskelig for andre å forholde seg til disse innlagte pausene mine, selvfølgelig forstår jeg det, for jeg er en mester i å analysere.

Jeg MÅ ha dem ( pausene, altså ) for å kunne hente meg inn igjen, sånn at jeg kan fly over hav og land på nye eventyr. Jeg har lært meg å tenke som Pippi nå, selv om jeg aldri blir som henne. Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.

Jeg liker den blandingen av sukker og salt som jeg er sånn midtveis i livet. Jeg har lært meg å leve med den jeg har blitt, og det er jeg jaggu stolt over. Jeg er krevende på mange måter, og givende på mitt vis.

Det er tøft å være følsom. Nemlig!

 

Les dette fine diktet av Gro Dahle. Hun får sagt det:

 

Det er denne tyngden i lufta, denne tyngden i nakken,

dette presset over skuldrene. Det er disse svarte

svalene som flyr gjennom meg helt fra morgenen av,

sneier hjertet med vingespissene.

 

Det er slitsomt å være menneske. Det er vanskelig. Det

er alle disse ordene. Alle disse knutene du knyter på

setningene mine. Alle disse setningene som floker seg

i nøster under senga mi om kvelden.

Alle disse nøstene som snører seg inn i hodet mitt

hele natta gjennom.

 

Det er derfor jeg misunner trærne som bare kan la

fuglene fly denne vidstrakte himmelen som kan

favne om alt sammen uten et eneste ord.

– Gro Dahle –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
kom tilbake når du vil –

– Åse Marie Nesse –

 

Dette verset oppsummerer hvilke tanker jeg tenker om jobben min. Jeg kan ikke trylle, det er ikke det jeg mener. Jeg ser ikke for meg en pjuskete pasient som blir flyvedyktig takket være meg, og det jeg sier eller gjør. Det handler ikke om å overvurdere sin egen betydning, det handler om å IKKE gjøre det. Det handler om å se den som behøver å bli sett, og det er ikke meg, men henne.

Eller ham.

 

Dette verset er omsorg, respekt, tillit, kunnskap, håp, drømmer, og jeg blir aldri lei av å skrive om det. Sikkert aldri. Dette verset er også utrygghet, redsel, smerter, håpløshet og sorg.

Dette verset er deg eller meg. Det er enkeltmennesket, som har en plass i hjertet, hjemmet, i verden, i et system og i et vesen.

Helsevesenet. Man kan bli pjuskete av mindre.

Varsomhet er et ord jeg liker. Sette døra på gløtt mot livet, eller lette litt på gardinene, så lyset slipper inn. Ikke sånn at det blender, men bare litt om gangen. La øynene venne seg til dagen, så sola kan legge et lett dryss av fregner over nesa.

Fregner er nydelig.

Lytt, snu dyna, fyll friskt vann i glasset som står på nattbordet, le, gråt, løp, sitt ned, spøk, tål alvoret, gi, ta imot, kam hår, klipp negler, og alt det andre som handler om velvære.

Det er ikke lett, dette. Det er ikke lett å smile når jeg har mest lyst til å smelle igjen døra. Det er ikke lett å smile når jeg helst vil gråte. Det er ikke lett å gråte når jeg helst vil rømme. Det er ikke lett å helle vann i glasset når jeg er så sliten av å bli kommandert at jeg helst vil helle vannet i hodet på han eller henne ( 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10, det hjelper å telle ). For det finnes mange slags pasienter og pårørende, og det hender at jeg er tappet for energi og omsorg, men det varer heldigvis ikke lenge. Det finnes sikkert noen som vil tømme et glass vannet i hodet mitt, også. 

Dette går begge veier, akkurat sånn som omsorg og respekt gjør.

Heldigvis utgjør dette bare en mikroskopisk del av min arbeidshverdag, en bitte-bitte-liten promille. Promille er forresten noe vi merker mer og mer av i jobben vår, så det å jobbe i hjemmetjenesten er både utfordrende, lærerikt og av og til smertefullt, fordi vi får innblikk i så mange skjebner.

Det er mye rus, og rus er ikke bare dem vi ser på gata.

Vi må kunne litt om alt, i motsetning til på sykehus, der de ofte er eksperter på SITT område. Vi har for det meste et godt samarbeid med sykehusene, og for min egen del så har jeg mye kontakt med kreftpoliklinikk på Orkanger, Seksjon lindrende behandling og kreftavdelingen ved St Olavs Hospital. Jeg behøver dem ( og berømmer dem, for de er veldig dyktige i det de gjør ) og de behøver meg, og oss. Vi er helt avhengige av å spille hverandre gode. Jeg er et menneske som jobber best i team med andre. Uten pasienten er vi uansett ingenting, selv om jeg skulle ønske at alle var friske.

Verden er ikke sånn.

 

Jeg er flink til å tenke helhet, og flink til å skjønne hvorfor mennesker reagerer som de gjør. Når jeg finner en reell grunn til reaksjonen deres, så tåler jeg det meste, men jeg har også en plass i dette.

Når respekten går begge veier så skapes musikk. Når tilliten er gjensidig så tåler vi alt, for vi har ikke alltid et valg, og det er det omsorgen handler om. Jeg er bare hjelperen. Det er den andre som må tåle, og som kjenner seg selv best.

Jeg er brikken oppe i det venstre hjørnet. Det er pasienten sitt puslespill. Hun må legge brikke for brikke, og brikkene er familie, venner, mat, drikke, håp, glede, medisiner, trygghet, styrke, svakhet, nedturer, oppturer, håpløshet, sorg, forventning, ei trygg arm rundt nakken eller ei hand som stryker mildt over kinnet.

Noen ganger blir hun frisk, og andre ganger dør hun. Puslespillet blir likevel helt. Hvem har sagt at puslespillet bare skal ha pastellfarger? Puslespillet har også gylne farger. Det er svart og det er hvitt, men tilsammen så blir det helt.

Helt henne.

Noen ganger er isen så mange centimeter tykk at jeg kan ta på skøytene og seile trygt avsted. Jeg seiler ikke da, men vakler, akkurat som en liten kalv som prøver å stable beina under seg for aller første gang. Stoltheten i blikket når den mestrer kalvedansen i duggvått gress. 

Det er ikke ofte isen legger seg så trygg at jeg kan øve inn en fin teknikk, men det er veldig moro å prøve, og prøve, og feile, og prøve igjen, helt til jeg klarer det.

 Det er pur lykke en godværsdag i januar, eller noe sånt.

Andre ganger er livet en sølepytt i desember, når frosten hilser på. En blank vinterdag som legger ei tynne hinne på vannet. Ei sånn hinne som det er fristende å trå på, selv om jeg vet at den ikke holder vekta av tankene mine. Den knaser under føttene, men det er deilig likevel. Jeg klarer ikke å la det være, for jeg vil høre lyden av isen som brister.

Jeg synes at lufta er mye bedre å puste inn når den er frisk og kald og klar. Fargene er mye finere, og den lukter mye bedre enn sommervarmen gjør.

 

Sommerlufta har lovnader, drømmer og gjøremål.

Våren har håp, knopper og forventning i navnet sitt.

Vinteren er sørpe, snøkrystaller og julehjerter.

Høsten, da,

den har plommer, lyng og vakre blader,

hvile, hav og fjell,

strikketøy, kakao og lys,

ro, mørke og trygghet,

kjærlighet, ullsokker, Lindmo, Stjernekamp, taco, knasende grus, røsslyng, tyttebærsyltetøy ( som mamma har laget ), verdens beste plommechutney ( som Ellen har kokt ), venninner, stjernestunder på kalenderen, rødvin, hjertevenn-kveld den 21. Oktober, turer uten båndtvang, venninner en gang til. varme ord, logrende hund, nystekte boller, mislykket vannbakkelse ( jeg får det aldri til, men gir aldri opp ), forfatterdrømmer, dikt, hjemmets lune rede, fotturer, bjørkeved

og masse tanker, 

året rundt.

I kveld var det så stille da jeg gikk kveldstur at jeg hørte vingeslagene fra en havørn. Det var så stille langs løypa at jeg var alene i verden. Ingen å se, ingen å høre. Noen ganger er det noe av det beste som finnes, og helt nødvendig. Jeg var ør i hodet, og nesten på gråten uten grunn, da jeg begynte å gå.

Milla slo seg vrang, slik som jeg gjør noen ganger, og nektet å ta på sele. Hun ville visst ikke føle seg bundet akkurat i dag, så da måtte hun bli hjemme. Hun angret sikkert med en gang, slik som jeg ofte gjør, men da var det for seint.

Fuglen var fløyet.

Jeg hadde det fint alene, selv om jeg følte et stikk av dårlig samvittighet. Jeg vet jo at hun elsker å være med. 

Jeg er sliten akkurat nå, og da behøver jeg fysisk aktivitet. Jeg er trøtt, og da behøver jeg tid for meg selv, men det holder med små stunder. Jeg passer på å plotte inn venninneprat ( ikke på telefonen, for jeg kan ikke fordra å småprate i telefon ), et dikt, en vennlig tanke, et smil, en iskaffe,eller ei venninnehelg på noen sin hytte, for jeg har ikke hytte selv.

Nå har jeg skrevet inn flere stjernestunder på kalenderen min, og det betyr så mye. Det betyr at jeg er rik, selv om jeg ikke har egen hytte. Det betyr at jeg i går var invitert på taco i fjæresteinene, selv om jeg ikke eier et naust. Det betyr at jeg skal på inspirasjonskveld med Bjørg Thorhallsdottir og Therese Ulvan, selv om jeg ikke kjenner dem personlig.

Det betyr at jeg har nære og kjære venninner som ikke bryr seg et dugg om hvem som har mest eller minst. Mest eller minst av hva?

Vi bryr oss om hverandre, og kjenner hverandres historie. Vi har alle en historie å fortelle, og vi kan le og gråte sammen.

Dette er de gode tankene.

Det er ikke derfor jeg er sliten. Jeg er sliten fordi jeg får tilbakefall. Nå har jeg vært superflink veldig lenge, men så spenner jeg føtter for meg selv. Jeg tenker på jobb, hjem, plenklipping, bilkjøp, rundvask, julegaver, kjærlighetsforhold i voksen alder, varmepumpa, vaskemaskina som nettopp klikka, kjøkkenet som er så fint, men som ble til mens samboerskapet gikk mot slutten.

Jeg tenker på uforutsette regninger, hundehår overalt, hvem skal passe henne om jeg skal bort?, hvorfor skaffet jeg hund? ( fordi hun er min hjertemedisin og mitt hodebry),  arbeidshelg som krasjer med fornøyelser, huset som kanskje må males om tre år, og hvordan skal jeg klare meg?  Det blir som å snuble i et gresstrå. Jeg snubler ikke i gresstrå til vanlig.

Jeg får veldig god hjelp med det jeg behøver hjelp til, så problemene finnes mest i tankene mine; på forhånd, tidvis underveis, og noen ganger etterpå. Jeg har en kjæreste som er bilmekaniker, foreldre som ikke lar meg glemme å få veden under tak, en snill hundepasser, venner som bryr seg, og ungdom som tar i et tak ( etter litt om og men, men det er sikkert vanlig ).

 

Jeg har også mine positive sider. Jeg går aldri rundt og bekymrer meg for å bli syk, selv om jeg av og til vasser i sykdom. Jeg er ikke livende redd for hvordan ungene mine skal klare seg i livet, selv om jeg innerst inne er det. Så lenge jeg ikke hører noe, så har de det fint, er min tanke. Det er sånn jeg må tenke, for de er like dårlige på å gi lyd som det jeg er. Jeg finnes ikke mørkredd eller husredd. Jeg møter det jeg gruer meg for å møte, og blir fra da av mye sterkere. 

Jeg har med tiden blitt brutalt ærlig overfor meg selv. Det koster så mye at jeg av og til må huske å gå en tur alene. Jeg tror at det var det havørna ville fortelle meg i kveld, med vingeslagene:

 

Pust dypt, fly fritt,

skaff deg overblikk,

lille venn.

Sett avtrykk, svev,

vær deg selv,

lille venn.

 

Det ble lettere å puste etterpå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg var på jobb i går kveld, så jeg fikk ikke med meg kåringen av Norges beste dikt gjennom tidene.  Jeg vet likevel hvilket dikt som vant. Det er den draumen, av Olav H Hauge. Det er et nydelig dikt, som jeg er glad i.

De fineste diktene gjennom min tid er disse:

Ord over grind Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di. Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli. Aldri trenge seg lenger fram,  var lova som gjalt oss to.  Anten vi møttest tidt eller sjeldan  var møtet tillit og ro. Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu  når eg har stått litt og sett mot huset  og tenkt på at der bur du. Så lenge eg veit du vil koma i blant  som no over knastande grus  og smile glad når du ser meg stå her,  skal eg ha ein heim i mitt hus. – Haldis Moren Vesaas –   Jeg har veldig mange dikt gjemt i hjertet, og som betyr noe spesielt, men ingen som dette. Jeg tror det er fordi jeg kjenner meg så godt igjen i Haldis Moren Vesaas sine ord. Jeg har også et hvitt stakittgjerde rundt huset mitt, der ingen slipper inn. Noen er født kjærlige og varme, og elsker nærhet og kos. De sitter på ei rosa sky, og drømmer om drømmekjolen og drømmebryllupet helt fra de er småjenter. Det har jeg aldri gjort. Jeg elsker å se på TV-programmer der kvinner jakter på drømmekjolen, men vil ikke bytte plass med dem. Jeg elsker å se Masterchef Australia, men kan ikke fordra å lage middag.  Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg bærer på en reserverthet, og den slipper aldri taket. Jeg har visst ikke evnen til å slippe opp, og bare være eller bare nyte. Kanskje jeg gjør det for å beskytte meg selv mot noe, jeg vet ikke hva. Jeg elsker livet, og jeg nyter et glass rødvin, så jeg mangler ikke evnen til å elske eller nyte, men jeg har en egen verden som bare er min.  Kanskje alle har et rom som ingen slipper inn i, men jeg har visst i tillegg kastet nøkkelen.  Jeg er glad i mennesker, glad i jobben min og glad i naturen. Jeg er lettrørt og snarsint og til tider vanskelig å leve sammen med. Jeg er snill og omsorgsfull og glødende engasjert i det som berører hjertet mitt. Jeg er vrang og uvillig, og trassig som et barn.  Jeg vet hva jeg vil, og noen ganger er jeg i villrede, og vet ingenting. Jeg tenker dobbelt så mange tanker som jeg behøver å tenke. Ikke fordi jeg er spesielt klok, men fordi tankene er en ustoppelig bisverm. Jeg er ikke lett å bli klok på. Ole Brumm elsker bier, fordi bier betyr honning. For meg går det mest i surr. Jeg elsker poesi, og leser dikt hver eneste dag, til og med før jeg går på jobb. Jeg står opp ekstra tidlig for å få tid til å lese ord som andre har gitt meg. Det er ingen sak for en morgenfugl. Dette er nummer to av mine favorittdikt:   Det er langt mellom venner, mellom venner står mange bekjentskaper og mye snakk. Venner ligger som små lysende stuer langt borte i fjellmørket. Du kan ikke ta feil av dem. – Kolbein Falkeid –   Heldigvis behøves ingen nøkkel for å åpne ei grind. Grinda går det dessuten an å krype under ( hvis du graver et hull ) eller klatre over, om du absolutt vil inn. Jeg er meg selv nærmest, men av og til så lurer jeg på om andre kjenner meg bedre enn det jeg selv gjør. Jeg liker ikke den tanken. Det er viktig å slippe folk inn i livet sitt. Like viktig som evnen til å gi, er å lære seg å ta i mot. Det er viktig å være pliktoppfyllende, men like betydningsfullt er det å vugge med vinden. Ikke på den måten at man bare lar seg lede, men fordi alle mennesker behøver å være vektløs i blant. Bare være til, og dette er vakre ord:   Åpen,åpen står havets grind. Hjerte, måtte det vare! Måtte du vugge for vær og vind og la dine sorger fare. Måtte du bare duve av sted  fra blåne til blåne av sommerfred, mens glitrende måkeskrik slår ned som sølv over berg og tare. – Inger Hagerup –

 

Rett i bakken

kjærleik
gjer som han vil

kjærleik er som
ei fuglefjør mot kinnet

men like etter
eit piskeslag over handa

kjærleik får meg til
å stige opp opp opp

berre for å falle
ned ned ned

treffe bakken som
ball mot grus

– Ruth Lillegraven –

 

Kjærligheten er som en sprettball. Like uberegnelig, men samtidig trygg og god. Jeg har gode minner om sprettballen, fordi den minner meg om lykkelig barndom. Fuglefjæra er også uberegnelig, fordi den danser med vindens retning. Den seiler dit vinden fører den, forhåpentligvis mot ei lun havn.

Ei havn som verner for storm, og for piskeslag fra bølgene. Noen ganger er jeg midt ute på havet, og driver avsted som en bitteliten barkebåt. En barkebåt som ikke vet hvor ferden ender. Den kan like gjerne gå under.

Eller den kan treffe myk og hvit sand, og lande i et hav av blåskjell. En sånn strand der vannet er like klart som dagen, et sted der det er lett å lese havets bunn. 

Akkurat der, og akkurat da, er havets bunn ei åpen bok. Ei bok der ordene renner ut som sand mellom tærne. Boka er et timeglass full av sandkorn, der hvert sandkorn er et sekund, eller et lite pust.

Hvert minste pust er viktig, og hvert eneste ord blir til sammen en sandstorm av lykke. Hvis jeg graver meg ned i sanda, så blir det tungt å puste, og om jeg går gjennom ørkenen, så tørster jeg etter vann.

 

 

Jeg er så glad i Ruth Lillegraven sine dikt, fordi de handler om mitt hjerte. Den eneste forskjellen er at mitt hjerte ikke klatrer i trær, men svømmer i blått hav. I stedet for å stupe kråke mellom røttene, så danser jeg på svaberget. 

Jeg tror det gir den samme følelsen, for mennesker er forskjellige, og natur er natur.

 

Hjartet mitt

berre vent

langt inni skogen
den mørkaste grøne

der finn du
mitt vesle hjarte

det som klyv i trea

stuper kråke mellom
røtene

legg seg til
å symje i mosehav
og skogstjernesjø

eg er eg er eg er
syng det vesle
hjartet

– Ruth Lillegraven –

 

 

Jeg er varm i trøya og varm i hjertet etter å ha vært i begravelse. Det kan være en merkelig blanding av tristhet og glede over sånne stunder. 

Og ufrivillig humor.

Som når vi står utenfor det vi tror er riktig lokale, og ikke drar kjensel på noen. Har slekta forandret seg sååå mye siden sist? Så mye at vi ikke ser et eneste kjent ansikt? Vi lister oss forsiktig inn i kirkerommet, snur på flisa, og nærmest løper ut igjen. 

Feil mann.

Ei av tantene mine hadde også virret seg inn i feil selskap, og til og med lagt ned en blomst inne i kirka, som hun måtte snike seg inn og hente, for den blomsten skulle jo ikke dit. Tenk om noen så det, og trodde at den avdøde hadde en hemmelig elskerinne eller noe sånt.

Sånn kan det gå.

Litt lenger borte finner vi endelig våre. Det er en trist anledning, men gjensynsgleden er stor. Akkurat da kjenner jeg hvor godt det er å ha tilhørighet. Jeg deler ut klemmer i øst og vest, og synes det er godt å være omgitt av mine egne, selv om vi nesten aldri treffes hverandre ellers. Det skulle man forresten ikke tro, for skravla går, og smilet sitter løst, under minnesamværet etterpå. Jeg er sikker på at Ingar ser og hører oss, og at han bifaller stemningen, for han var alltid festens midtpunkt, akkurat sånn som i dag. Det eneste som manglet var en låt av Roland Cedermark. Da hadde han garantert trampet takten.

For ungene mine var han bare Kong Ingar, intet mindre.

Jeg tenker på slekters gang når jeg sitter i seremonirommet. På mamma som er på Frosta denne dagen, fordi hennes bror begraves på samme dag, og til samme tid. Jeg skulle gjerne vært der, også. Jeg tenker på foreldre, barn og barnebarn, og på hvor godt det er å ha hverandre i sånne stunder. 

Jeg sitter ved vinduet. Mitt høyre øye smiler, og det venstre, som er nærmest vinduet, gråter en tåre. Vemod og takknemlighet hand i hand.

 

Jeg skulle liksom lese versene som jeg hadde skrevet, tenkte jeg, men i frykt for at jeg ikke skulle klare det på en sånn dag, så hadde presten lovet å lese dem for meg. Det var en skikkelig feilvurdering. Jeg kjente det i magen med en gang, at dette hadde jeg fint klart selv, og mye bedre enn han gjorde det ( unnskyld, men det er faktisk sant ). Jeg har som kjent blitt mer vågsom enn før, men ikke så dristig at jeg våget å rope til den geistlige at  ” Hei! Jeg vil gjerne lese diktet mitt selv! “

Så der satt jeg, med skjegget i postkassen.

Jeg bare visste, med 100% sikkerhet, at noe måtte gjøres, så under minnesamværet klinket jeg i glasset, og leste diktet slik det var ment å være:

 

Glimt i øyet, kjapp replikk,
ord med snert vi alltid fikk.
Kvikk i hodet, morsomt svar,
slagferdig og artig kar.

Engasjert og glad i livet,
fikk oss alle til å smile.
Hei til alle på din vei,
derfor savner mange deg.

Du var liten gutt på Frøya,
livsglad ungdom her på øya.
Rampestreker, fart og fest,
det var da du trivdes best.

Høyrøstet og veldig sta,
viljen din du ville ha.
Glad i dem som du var nær,
omsorgsfull og barnekjær.

Brydde deg om alle andre,
ba oss tenke på hverandre.
Buldrende og lettrørt mann,
dette som går hand i hand.

Ingen er vel bare glad,
ingen heller bare sta.
Det er sånn det er å leve,
mer av oss kan ingen kreve.

Du var alltid litt av alt,
du var sukker, du var salt.
Helt og ekte menneske,

vi vil alltid huske det.

 

 

Takk for en fin og varm og vemodig dag.

 

 

 

 

ROMMET

Vi tror vi kjenner hverandre

Men plutselig og uforvarende

gjennom en dør på klem, får jeg se deg

slik du bare kjenner deg selv

Du sitter bakoverlent, sliten

med lukkede øyne, i ditt eget rom

Mens lyset siver ut av deg

– Stein Mehren –

 

Og det er lys vi vil skape. Et lys i hverdagen for ungdom som behøver det. Ungdom som ikke har tid til å være bare ung, fordi de er har fått en kreftdiagnose, og fordi de har så mye annet å tenke på. Tanker jeg skulle ønske at de hadde sluppet å tenke.

Det er derfor friminutter er viktig, akkurat som da vi gikk på skolen. Vi levde for disse friminuttene, iallefall så lenge de var lekne og sorgløse.

Jeg har fått med meg ei vidunderlig venninne på dette høstprosjektet mitt. Hun heter Anette, og har et hjerte av gull. Vi har begge spesielle grunner for å gløde for dette lille prosjektet vårt, spesielt fordi vi er så glad i Ellen, og særlig fordi hun har en varm og flott familie.

Denne saken har blitt vårt lille hjertebarn.

Vilde lærte oss hva Vildestyrke er, og da vil vi gjerne ordne en varm og rosa kveld for å samle inn penger til hennes Minnekonto. Jeg tipper at hun skåler sammen med oss, og holder et funklende stettglass med rødbrus i handa si. 

Hun ville likt planene våre, og disse planene er fortsatt en hemmelighet.

Vi har gitt oss selv munnkurv.

Det som ikke er hemmelig, er at dere gjerne kan sette av noen timer den 21. Oktober, for det er kvelden verd. Vi kan ikke fortelle mer akkurat nå, men forteller mer så snart vi kan. Kanskje vil det meste forbli en overraskelse, og da kan dere glede dere ekstra mye, for overraskelser er spennende.

Jeg tror at vi kommer til å gjøre det sånn at vi selger billetter, der vi kan love en fin stund for pengene. Jeg bruker bloggen min til å reklamere for dette, og det synes jeg er helt greit. Det er ikke sykepleieren som snakker nå, men venninna. Alle pengene skal selvfølgelig gå uavkortet til ungdommen.

Vil du være vår gjest denne kvelden?

 

Du rusler gjennom skogen 
med sol på hendene dine
som varmer av blyge kjærtegn.
Du trår på en kongle på stien,
kjenner det myke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting. 
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
for det hender deg på jorden dette.

Du lever. Lever.

– Hans Børli –

 

Jeg er heldig, jeg lever, og jeg kan gi av meg selv, og gi noe tilbake til dem som behøver det akkurat nå. Det er det som er drivkraften min, og det er det som er ønsket mitt.

Kanskje deler vi de samme ønskene, så la oss gjøre dette sammen <3

 

Å forlate eller bli forlatt.

Jeg tror at det er to sider av samme sak. Det er vondt uansett. Til og med når man blir enig om å gå hver til sitt. Jeg vil ikke bruke viskelær på livet mitt, for det har formet meg til den jeg er. Alle opplevelser, alle gleder og alle sorger, det er MEG.

Sterke meg og lille, svake meg.

Du blir forlatt når noen dør, og du kan bli forlatt om andre fortsatt lever. Og du kan velge å forlate. 

Det eneste jeg vet, er at livet leves her og nå, og at det er jeg som gjør mine valg. Valg som påvirker meg, og valg som påfører andre gleder og sorger. 

Jeg ble født med navlestrengen rundt halsen, men ellers har jeg det bra. Ingen varige men, bortsett fra at jeg har lett for å bekymre meg. Kanskje det er derfor jeg har vondt for å puste av og til, fordi kroppen husker?

Jeg vet ikke.

Jeg er bare så uendelig glad for at jeg finner ord som lindrer. Ordene treffer de ømme punktene, kanskje litt som akupunktur. Jeg stikker ei nål inn i det området som er vondt, og så løser det vonde seg opp. 

Takk og pris for at jeg våger å sette ord til tankene mine. Det er en gave. En gave som alltid har vært der, men som aldri har blitt forløst.

Før nå. 

Tirsdag denne uka døde broren til pappa, og neste morgen døde broren til mamma. Det er mest vemodig. Vemodig fordi det er trist å miste, og rart, fordi min generasjon rykker nærmere.

Broren til pappa er vel den onkelen som jeg kjenner best, for han var en sosial skøyer. En brumlebass med stort hjerte. Den andre var traust bonde, ikke så synlig, men like fullt et verdifullt menneske, stillferdig og lun.

Det ramlet et dikt ned i hodet mitt da Ingar, broren til pappa, døde:

 

Glimt i øyet, kjapp replikk,
ord med snert vi alltid fikk.
Kvikk i hodet, morsomt svar,
slagferdig og artig kar.

Engasjert og glad i livet,
fikk oss alle til å smile.
Hei til alle på din vei,
derfor savner mange deg.

Du var liten gutt på Frøya,
livsglad ungdom her på øya.
Rampestreker, fart og fest,
det var da du trivdes best.

Høyrøstet og veldig sta,
viljen din du ville ha.
Glad i dem som du var nær,
omsorgsfull og barnekjær.

Brydde deg om alle andre,
ba oss tenke på hverandre.
Buldrende og lettrørt mann,
dette som går hand i hand.

Ingen er vel bare glad,
ingen heller bare sta.
Det er sånn det er å leve,
mer av oss kan ingen kreve.

Du var alltid litt av alt,
du var sukker, du var salt.
Helt og ekte menneske,

vi vil alltid huske det.

 

Hvil i fred, begge to <3

 

Sånn er det med kjærlighet, også. Kan kjærlighet ta slutt? Kan et samliv ta slutt? Ja, dessverre. De gode følelsene, og fellesskapet man har gjennom et levd samliv, vil alltid være der. Kjærligheten til barna, og til det livet som er levd under samme tak, det forsvinner aldri. 

Heldigvis har vi minner.

Heldigvis, for jeg ville aldri vært det foruten. Likevel så er det noen ganger riktig å velge hver sin vei videre.