I helga er det duket for bryllupsfest, men ikke min egen. Lillebror og svigerinne tok innersvingen på både meg og alle andre, og giftet seg i Sjømannskirka i San Fransisco i vår.

Slå den!

Nei, det er for seint, for krølltoppen som har fulgt hakk i hæl på meg helt fra vi var små, han tok plutselig kråkefot på søstra. Krøllene er borte, eller i alle fall klippet inn til skinnet, men før levde de sitt eget liv. Hver morgen sto han foran speilet på badet, i ren fortvilelse, og vannkjemmet hår. Han tvinnet krøllene, og tvang dem inntil hodet, men da han etterpå la seg foran vedovnen for å lese Donaldblad – selv om han hadde dårlig tid – så tørket håret, og DA, da ble han seg selv igjen, med lokker i vilden sky.

Same procedure, hver morgen.

Jeg studerte sammen med søstra til June i Levanger. Vi ble raskt enige om at hennes søster og min bror burde få øynene opp for hverandre. Det gikk troll i ord, men han har ikke fått ei troll til kjerring, for hun er verdens snilleste. Hun er også verdens flinkeste til å skrive lapper, særlig når hun skal være borte fra hjemmet en dag. Da skriver hun små gule lapper til min bror, som hun klistrer overalt.  Ikke sånne glad i deg-lapper i matboksen ( tror jeg ), men mer på dette nivået:

Gjør ditt, husk datt, ta ut av oppvaskmaskina, puss tenner, skift boxer, kjøp sjokolade, hent Johan klokka 18, stå opp med riktig fot, spis kveldsmat, ikke sovne på sofaen, ja, du vet….

Det er godt ment, men han er mer selvstendig enn hun tror.

Tror jeg da.

Nå ble jeg plutselig litt usikker.

Da vi var yngre, og det var vinter, så surret jeg Arild fast i sparken og tok ham med overalt. Jeg husker ikke om han skrek seg med, om mamma forlangte at jeg skulle ta ham med, eller om det var jeg som absolutt ville – av egeninteresse. Jeg tipper at han ikke hadde et valg, for er du tre år yngre, så er du det.

Derfor kommanderte jeg ham ut i sitkagranskogen for å tre blåbær på strå. Han fikk aldri smake, og skjønte ikke bæra stakkar. Når jeg tenker på det nå, så går det opp et lys for meg. Det var sikkert derfor han sprang inn og sladret da jeg satt bak en stor stein og smugrøyket. Venninna mi hadde rappet en sneip fra tobakkspungen til mora, og den delte vi på. Vi ble avslørt, for jeg fikk røyk i lungene og måtte hoste – og spy.

Hevnen er søt som blåbær, tenkte han sikkert.

Jeg har massevis av gode minner, og i morgen blir det bryllupsfest. Det er nesten ikke til å tro, men jeg er glad for at begge sa YES, og valgte hverandre. Begge to har gjort et godt valg.

Jeg satt i sofaen en morgen i mai, da det plutselig tikket inn ei melding:

–  E du våken?

– Selvfølgelig e æ våken, klokka e jo halv sju.

– Ta telefonen når den ringe da!

– OK.   

Hva skjer??….rakk jeg å tenke, og ble nesten litt redd. Det er noen timers tidsforskjell, så det var kveld der og morgen her.

 

– Nei altså, vi ha no gifta oss i dag vo no da.

– What???

 

Det er lenge siden jeg har blitt så overrasket og glad. Jeg følte meg ikke engang snytt for et bryllup, for dette var som om jeg skulle ha gjort det selv, men ikke i USA. Jeg hadde heller valgt en øde øy.

De to eldste var forlovere, og den yngste var ringbærer. Tre staute, dresskledde gutter, som til forveksling lignet bodyguards. Kevin Costner kan gå hjem og vogge.

Jeg gleder meg til i morgen, og kanskje har jeg en overraskelse på lur jeg også.

Who knows?

 

 

I går hadde jeg en veldig fin dag og kveld.

I går hadde jeg sikkert mye jeg burde gjort hjemme, for jeg hadde fri før arbeidshelg, men vi pakket heller tursekken. Det er ingen bombe at valget falt på Svalbalen og Titran, for der går det an å løpe fritt nå som det ikke er båndtvang. 

Ingen sauer i sikte, men fugler, derimot…..

Jeg må smile.

 

 

Så kommer jeg til tannlegeskrekken.

Da jeg var lita så var jeg vettskremt bare jeg hørte ordet tannlege. Selv om det er et stykke fra A til Mathisen, så gikk det alt for fort å bla gjennom alfabetet. Akkurat da så ønsket jeg at jeg hadde et etternavn som begynte med bokstaven Å, og at de kanskje benyttet seg av det engelske alfabetet, for der finnes hverken Æ, Ø eller Å. 

Det kalles ønsketenkning, for jeg ville være usynlig.

Jeg ville ikke finnes.

De fant alltid hull i tennene mine, selv om jeg pusset dem både morgen og kveld. Ikke spiste vi godteri heller, annet enn ei lita skål med potetgull hver lørdag, presis klokka 18. Ett glass brus, for jeg kan ikke huske at vi fikk påfyll.

Og nå kommer jeg til poenget.

I går kveld var jeg på kaffedate sammen med de to som var redningen min i barndommen, nemlig tannlegesekretærene. Eva og Anita er to damer som jeg setter veldig stor pris på. To flotte, livlige damer som prater meg i senk. To damer som har opplevd tøffe tak i livet sitt, men som likevel står han av.

Vi har masse å prate om, og mye å le av, for spesielt den ene av dem er et unikum når det gjelder å fortelle historier. Hun forteller ikke historien, men formidler den så levende at vi må gi oss ende over.

Hun ER historien.

Det to gir seg aldri ende over, for de er har en tilnærming til livet som jeg beundrer, og som jeg kan lære mye av. Derfor suger jeg til meg lærdommen deres som en svamp.

Den andre er så gjestfri at det ikke er til å tro, selv om hun beklaget at Napoleonskaka ikke var hjemmebakt. Hva gjør vel det, når kaka er god, og atmosfæren enda bedre?

Hun ER selve gjestfriheten.

Begge to tenner et lys for andre, og snapper opp det gode som livet har å gi, selv om sorgen ligger under overflaten. Det vil den nok alltid gjøre.

Livene våre veves sammen, og jeg er evig takknemlig for at de holdt meg i hånda da jeg lå i tannlegestolen, stiv som en pinne. Sånn ligger jeg fortsatt, selv om skrekken har sluppet taket, for det kan jo plutselig gjøre vondt, og da er det best å være forberedt på det verste.

Det verste jeg visste var tannpine, men jeg vet jo nå at det er mye som er verre.

Jeg er alltid ute i god tid, samme hva jeg skal gjøre her i livet, bortsett når jeg skal til tannlegen. Både lukt og lyd får meg til å grøsse – det henger igjen fra barndommen – så jeg ankommer i siste liten, og håper at de ikke er forsinket. Det hjelper ikke at det ligger en stabel med Se og Hør på bordet, eller at det henger fine bilder på veggen. Jeg ser det ikke, så det kunne de godt ha spart seg.

Det er forresten en ting som har blitt bedre med årene:

NULL HULL, og penger spart.

Jeg kjøpte heller garn for pengene og strikket sitteunderlag til de to damene, for de er nemlig sporty begge to. Selvfølgelig fikk de et dikt på kjøpet, og om jeg ikke husker feil så var det cirka sånn:

 

Du som går på tur nesten hver eneste dag,

det er klart at du må ha ditt eget sitteunderlag.

Dette kommer til å varme bakenden din, det kan jeg love,

jeg setter stor pris på deg

– hilsen Tove

 

 Jeg hadde aldri i livet drømt om at det skulle komme noe positivt ut av å gå til tannlegen, men der tok jeg feil. De er positive begge to, og det er godt å kunne gi noe tilbake.

Synd jeg ikke tok bilde av dem, men Milla er også positiv, særlig når jeg spør henne om vi skal på TUR. Du kødder ikke med ordet TUR når du har hund.

Da er det ramme alvor, som livet alltid er, men heldigvis er det mye som er fint, og mangt som er til å le av.

 

 

Det er visst noe som heter grønn resept på ordentlig, altså en sånn resept som leger skriver ut. Det gjøres en avtale mellom lege og pasient, der det blir dosert fysisk aktivitet i stedet for medisiner, hvis mulig.

Genialt!

VI har ei hel blokk med sånne resepter i lomma, og signerer dem selv.

 

Jeg, som aldri skulle ha hund, har nå min egen lykkepille, nesten uten bivirkninger. Som regel er det oppramset så mange bivirkninger for et gitt preparat at det fyller ei hel A4-side, men med hund i hus kommer jeg på bare tre stykker:

– røyting

-fotefar

– dårlig ånde ( selv om griseører aldri står på menyen – Gud forby! )

 

Jeg tror hun er født i feil kropp, for hun oppfører seg som en fuglehund. Hun leter opp fugler overalt, og er spesielt ivrig på ryper. Hun løper med elegansen til en fuglehund, iblandet en god dose trekkhund, og er en Alaska Husky.

 

 

Vi stiller hverandre et enkelt spørsmål hver eneste dag:

Hvorfor sitte inne når alt håp er ute?

 

 

Grønn, grønnere, grønneste,

Milla, du er den skjønneste,

klokeste, lille, snille

vandrende lykkepille.

 

 

 

 

 

DEKKSPESIALISTEN ( VOL 2 ):

Han Per er visst en av disse som tåler en knekk,
for nå skal han jamen meg begynne å selge dekk.
Han peiser på, og det synes jeg er digg,
hvorfor har ikke JEG tenkt på å selge pigg?

Han satser stort og tjener garantert rått,
mye mer enn jeg som sykepleier ville fått.
Vi jobber nemlig ræva av oss som bare det,
mens Per la gullegget og kapret Bahareh.

Nå har han også tenkt å jobbe som en gal
med dekk, kultur og bok og festival.
Alt det der, jeg fatter ikke at han greier,
kanskje han har bruk for en dyktig sykepleier?

For vi er ganske vant til å jobbe innmari hardt,
og, JA, jeg tar selvfølgelig telefonen hvis han ringer snart.
Jeg kan hjelpe ham med å holde journalistene vekk,
så kan han heller konsentrere seg om å eksportere dekk.

 

 

 

Hjerter tåler mye.

Ofte så hører jeg folk si at om det hadde vært meg, da hadde jeg aldri i verden klart det.

Jo, det hadde du, for vi har ikke alltid et valg, annet enn å stupe inn i situasjonen med både hode og bein først. Alt blir til  en eneste stor floke, som det tar tid å løse opp i, for hvor er enden, og hvor begynner nøstet?

Noe av det beste jeg vet er å ha en pose full av nye garnnøster, for jeg liker ikke floker. Før jeg begynner på et nytt strikkeprosjekt så er nøstene hele, og enkle å håndtere, men så skjer det noe underveis. Noen ganger går det knirkefritt, men så plutselig, uten at jeg skjønner hvorfor, så har alt ballet seg sammen til en uregjerlig, stram knute. 

Noen ganger har jeg en sånn knute i mellomgolvet – i solar plexus – og den skal jeg hilse og si at det er vanskelig å løse opp i. Der samles de til fest, alle nervene som jeg har i kroppen. De gir meg fylleangst uten at jeg har drukket en dråpe vin. 

Da jeg var lita så husket jeg at farfar satt og bøtte garn  på kjøkkenet, som var husets hjerte. De fisket med noe som heter Trollgarn, og en gang hadde garnet floket seg så grundig sammen at han utbrøt: Her har trollene moret seg!!

Han hadde i alle fall ikke ei troll til kjerring, for farmor var verdens snilleste dame.

Jeg fascineres av hva livet gjør med oss mennesker, og hvilke små og store hendelser som former oss til den vi har blitt. Å bli glad i er å legge grunnsteinen til et savn, er det noen som har sagt. Tenk om vi skulle reservert oss mot å bli glad i noen, i tilfelle at vi en dag skulle miste dem. Da hadde livet blitt stusselig.

Selv om det er vondt å savne, og vondt å sørge, så har vi minner som ingen kan viske ut. Lars Saabye Christensen sier det så fint:

Det er min eneste trøst i dag. At sorgen ikke har tilbakevirkende kraft. At sorgen i dag ikke kan viske ut fargene fra i går.

Kloke ord.

Men det er ikke alltid vi gjør kloke valg. Jeg har tatt noen feil valg i stort og smått, men heldigvis flest riktige. Jeg er spesielt glad for at jeg har valgt åpenhet, for innesluttethet har jeg prøvd, og det valgte jeg å velge bort.

Jeg byttet det mot noe mye bedre.

Jeg har valgt å se på flokene med nye øyne, og sier som farfar: Her har trollene moret seg. Han var helt sikkert oppgitt, men valgte en humoristisk snert, og fant noe positivt midt oppi all elendigheten.

Hvis du har opplevd noe selv, smått eller stort, gledelig eller smertefullt, så hjelper det ofte å dele. Du kan drysse glede over andre sånn at den dobler seg, eller ti-dobles, og hvis du setter ord på det som gjør vondt, så blir kanskje smerten halvert.  Og når alt er hulter til bulter, så kan du glede deg over et lite dikt:

 

Tallene og bokstavene
møttes en dag
og ville slåss.
Vi vinner alltid,
sa tallene.
Vi gir oss aldri,
sa bokstavene.
Dermed lå de der
hulter til bulter.

– Inger Hagerup –

 

Det finnes ikke et tall i verden som har hjulpet meg mer enn det bokstavene gjør, for jeg liker ikke å telle. Jeg setter bokstavene sammen til ord, og da glemmer jeg at jeg egentlig skulle gjøre andre ting i dag.

En, to tre, på det fjerde skal det skje, på det femte gjelder det, på det sjette smeller det, så nå må jeg begynne å vaske huset 🙂

 

 

 

 

Dette er favorittbildet mitt, selv om de har forandret seg ganske mye siden den gang. Dette er også ett av de få bildene som jeg har fått lov til å dele, så da gjør jeg det gjerne igjen, for jeg er så stolt av dem, og så veldig glad i dem.

Det ble ganske stille etter at de dro.

En hit og en dit.

Derfor måtte Milla og jeg ut på tur i dag, for vi var rastløse, og nå er båndtvangen opphevet. Det er båndtvang hele året når situasjonen tilsier det, men enkelte ganger, og enkelte steder, kan hun løpe fritt omkring en stakket stund.

Det nyter vi begge to.

Hun nyter å løpe, mens jeg nyter å se henne løpe, Hun er atletisk til tusen denne dama, og hun vet selvfølgelig at jeg har godbiter i lomma.

Se, hun smiler, eller rekker hun bare tunge?

 

 

Dumme menneske, tenker hun kanskje, for det er jeg som serverer henne mat, klør henne på magen hundre ganger pr dag, plukker opp dritten, vasker matskålene hennes og henger etter i svingene.

Er det rart hun elsker meg?

For å kunne være glad i andre så må man først bli glad i seg selv. Det har jeg tidligere hatt  problemer med, å akseptere meg selv som den jeg er, men sånne tanker er heldigvis en saga blott. Nå hender det til og med at jeg digger den jeg har blitt.

Når jeg møter kjente, og noen ganger ukjente, som takker meg for det jeg skriver, og ber meg om å fortsette å skrive, da hender det at blodet bruser.

Kanskje jeg er en ganske kul dame, after all?

I går måtte jeg forresten snakke engelsk, og det er ikke alltid lett å ta på sparket. Jeg svarte så feil som det går an å svare, men sjåføren fant heldigvis fram til Salmar, selv om han ble villedet. Min engelsk var like dårlig som dette. minst:

Det var en norsk mann som tok drosje i New York, og da han skulle betale, oppdaget han at han ikke hadde mer penger. Han sa til den mørkhudede drosjesjåføren:
“Oh no, I’m blakk!” 

Det var rene ord for pengene, og de var heldigvis ikke mine – men litt i samme gate.

You know.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det blir masse skriving og mange tanker for tiden. Hopp over et innlegg om du vil 🙂

Kroppen har sin egen måte å si fra på, for nå kjennes det ut som om jeg har fått krystallsyke eller noe. Alt går trill rundt, men jeg har etterhvert blitt ganske god på å tolke signaler.

Det har skjedd mye det siste halvåret, og nå som alt holder på å falle til ro, da kommer reaksjonene. Kanskje jeg skal sette opp en vepsefelle, sånn at de uregjerlige tankene kan drukne i en blanding av sukker og gjær?

Gid det var så enkelt, men så enkelt er det ikke.

Jeg må ta grep, og det er det bare jeg som kan gjøre. Egentlig hadde det vært fint å hoppe av karusellen, og brukt all ledig tid på å skrive, for når jeg er i skrivebobla, da glemmer jeg til og med å vaske golv og bære ved.

Apropos ved, nå kom jeg på at det er på tide å bestille ny forsyning til vinteren. Hvis jeg mot formodning skulle glemme det så kan jeg bare spørre pappa, for hjemme hos dem er det så mye ved at uthuset hadde brunnet en uke – minst – om det hadde tatt fyr.

Ørene burde fungert som ventiler. Da kunne jeg ha sluppet ut trykket sidelengs, det hadde vært praktisk, men også upraktisk, for da hadde jeg garantert blitt en dårlig lytter. Det går ikke an å lytte når hodet er en trykkoker ( det ordet så rart ut, men jeg velger å ikke dele det i to ).

Ord delinger er vondt å se på, særlig når bokstavene hører sammen. Visse ting hører sammen, sånn er det bare.

Milla og jeg hører sammen. Da jeg kom ut fra badet i dag så hadde jeg allerede tenkt tanken om å sette henne i hundegården en stund. Den tanken hadde hun lest, til tross for at hun var på den andre siden av døra, så hun sprang like godt og gjemte seg. Hun får være med overalt, men ikke på badet., og helst ikke i senga, selv om det hender at hun sniker seg dit i et ubevoktet øyeblikk. Jeg mener selv at jeg er ganske god på å lese tanker og kroppsspråk, men jeg rekker henne ikke til knærne engang.

Hun visste det.

Hun visste at ungene skulle flytte også, uten at de hadde sagt noe, så hun fotfulgte dem den siste dagen.

 

 

Heldigvis er tankene vektløse, for hvis ikke så hadde jeg veid minst hundre kilo. Min erfaring er at tankene hjelper meg å holde vekta i sjakk, for når jeg tenker mye så må jeg ut å lufte dem. Derfor har fem kilo forsvunnet i løse lufta i løpet av vinter og vår, og jeg tror at to av dem er på Ørnberget, mens en av dem druknet under et isbad. De to andre ligger igjen på toppen av Romsdalseggen, for den dagen var det så varmt at kiloene bokstavelig talt rant av.

Aldri så galt, og så videre, for jeg ble sprek som ei fjellgeit.

 

….men akkurat nå er det ikke greit

  for  jeg er alt annet en ei spretten geit

    kroppen er gele

   den henger ikke med

   beina dirrer

   tankene svirrer

jeg må fikse ei vepsefelle,

så jeg slipper å telle

  tanker og slikt

og plutselig ble det et dikt 🙂

 

Tankene mine er like rotete som dette diktet. Er det rart jeg kjører karusell, og kanskje hopper av i svingen?

  

  

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag kombinerte jeg søndagsfrokosten med å se dokumentaren om St Halvardshjemmet, sykehjemmet som ble nedlagt i Oslo fordi fasilitetene var for dårlige etter dagens standard.

Tårene skvatt.

Jeg skjønner at det finnes standarder, og på Frøya skal det også bygges nytt sykehjem nå, men det var prosessen jeg reagerte på. Og jeg reagerte på omsorgen, varmen, menneskene, og hver enkelt sin historie.

Jeg måtte le, for det var spesielt ei dame der som var proppfull av humør. Hun er nok den søteste lille dama jeg noen gang har sett. Hun satt midt i flyttesjauen, med skråblikk, jeg tror hun var dement – og spurte seg selv:

Hva er det som skjer? – før hun lo en trillende latter.

 

Grunntanken i all sykepleie må være omsorg. Det var rørende god kjemi mellom beboere og ansatte, på grensa til personlig, takk og pris. I min jobb, hjemmetjenesten, spenner brukergruppen fra pur ung til eldgammel, men hovedsaklig er det gruppen eldre vi bistår med pleie og omsorg.

Jeg liker å tenke på hvert enkelt menneske som en del av en historie. Han som såvidt kreker seg over golvet, og som ikke kjenner igjen sitt eget speilbilde – for på innsiden er han tjue år – har danset fletta av jentene i et tidligere liv. Nei, vent litt,  ikke i et tidligere liv, men i sin ungdom, for han er snart hundre.

Han blir i hundre hvis jeg tar meg tid til å høre hvordan festen var, og om de ble kjærester. 

Jeg har sagt det før, at det hender jeg må telle til ti før jeg går inn i et hus, for det er ikke alltid at kjemien stemmer. Det har faktisk hendt at jeg har fått beskjed om å pelle meg ut. Sånn er livet,men jeg prøver alltid å være til fingerspissene profesjonell, selv om alt stritter i mot.

Heldigvis kan jeg telle dem på en hånd.

 

Jeg har forresten også vært pur ung, og det er jeg fortsatt, i alle fall i mine egne øyne.

 

 

Jeg har vært med i turngruppa, jeg har deltatt i friidrett og langrenn, og jeg har spydd av nervøsitet  før hvert eneste løp. Jeg har hatt favorittlærere, særlig en, og noen av lærerne hatet jeg som pesten – særlig en. Jeg har vært rødruss, jeg har gått grunnkurs i sosial- og helsefag, og jeg har gått Hjelpepleien på KVT. 

Heldigvis kom jeg inn på sykepleierstudiet i Levanger. Det ble et lykketreff, for da havnet jeg endelig på riktig hylle i livet.

Jeg har gått alle trinnene i omsorgstrappa, og kan med hånda på hjertet si at jeg har skjønt det, for nå er det slutt på å være beskjeden. Jeg vet hva jeg står for.

Vi festet til den lyse morgen, og gikk på skolen dagen etter. Jeg var så sjenert at jeg gikk glipp av mange gutter ( mmmm, faktisk ), hvis jeg regner over en tidsperiode på ti år, fra 15 til 25. Det angrer jeg på, men det er for for sent å snyte seg når nesen er borte. Jeg skulle gjerne ha vært noen erfaringer rikere.

Jeg anbefaler ingen å være så sjenert – basta bom!

Derfor har jeg sluttet med det. Nå er jeg utadvendt og uredd, bortsett fra innimellom. Hvis jeg havner på sykehjem en gang i framtiden så får ingen tre en hatt på hodet mitt, selv om det står Livsglede for eldre på den, for jeg liker ikke hatter. Jeg vil ikke sitte ved siden av en som snakker stygt, eller en som slurper i seg maten, for det liker jeg ikke. Jeg håper inderlig ikke at jeg bikker over til den andre siden, og ender opp som størst i griseprat, for det har jeg faktisk hørt med egne ører at noen kan gjøre. 

Når folk blir omvendt så blir de gjerne kristne, men det kan være omvendt også, sånn at de bytter ut bibelvers med bannskap. Den tanken er min store skrekk. 

Bare jeg ikke ender opp med en trang til å kaste klærne, for jeg har alltid vært bluferdig. Hvis det mot formodning skulle skje, så håper jeg at alarmen går:

VARSKO HER!!!

Jeg kommer til å være døden nær før noen får hjelpe meg med nedentilvask, for den tanken er også skrekkelig. Hvis den dagen likevel skulle komme så vil jeg ha hjelpere som legger en håndduk over hufsetufsa mens de vrir opp kluten. Og nåde den som triller meg gjennom korridoren, på vei til dusjen, forbi alle andre, kun iført nattskjorte.

Fordi det gjør livet enklere for DEM.

Det har jeg nemlig sett med egne øyne, og jeg angrer fortsatt på at jeg ikke stoppet kortesjen, og ga marsjordre tilbake til rommet. En staselig og velkledd mann til daglig, og nå var han redusert til en nattskjorte, mens understellet hang ut gjennom hullet i dusjstolen.

Ja, du kan le, men gråten tar meg, selv om det faktisk var et komisk skue.

Det handler om respekt, ikke sant?

Hvis jeg havner på sykehjem så håper jeg at jeg har egen dusj på rommet, og at jeg kan låse døra fra innsiden. Jeg vil stå opp tidlig, og jeg vil IKKE ha kaffe på senga. Jeg vil sitte i godstolen med kaffekoppen, og gomle på en brødskalk full av smør og Nugatti, for det er en god start på vakta, så fremt jeg ikke har diabetes.

Jeg har hørt at sykepleiere er de verste pasientene, så kanskje jeg kommer til å gå runder i avdelingen i den tro at jeg er Florence Nightingale? Tenk om jeg går inn på naborommet og stikker tempmålet opp i rompa på min beste venninne.

Vi som skulle drikke vin sammen, og prate om gamle dager.

Det MÅ bare ikke skje – men det vet man jo aldri, så Mona, du er herved advart:

 Skalk lukene!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

PER(FEKT)
Forelskelse – det er noe som skjer
enten du heter Pål eller Per
mannfolk flest, de blir nærmest blinde
når de møter den rette kvinde.

Jeg er en ekte, helstøpt mann
selvsagt ble jeg med til Iran
for jeg er tross alt den store stjerna
derfor varslet jeg aldri Erna.

Telefonen, klart jeg måtte ha den
hijaben? – nei, den la vi igjen
utslått hår er tingen for Per 
for burka er det ingen som kler.

Min Letnes er fin som den edleste vin
så hvorfor gjemme seg bak en gardin
i tillegg er hun dyktig og klok
gled dere folkens, for snart blir det bok.

Å by på seg selv har aldri vært lett
men nå må vi smi mens jernet er hett
dagen går med til å sysle i smia
jeg er nemlig arbeidsledig for tia.

Jeg er forelsket, så jeg tok risken
selv om jeg mistet grepet om fisken
denne jenta er virkelig drømmen
derfor svømmer jeg gjerne mot strømmen.

Jeg mistet min stolte ministerpost
men denne karen blir aldri lost
jeg gjør som Abdi, Mustafa og Hjalmar
og slenger inn en søknad til Salmar.

For når du er kjekk og heter Per 
da byr det gjerne seg sjanser fler
jeg kan alt om kvinner og fisk
er alltid på hugget, og tar en risk.

Journalistene med sine ufine stunt
ingen av dem har visst riktig skjønt
at jeg er Bahareh sin hjerterknekt
for hun har sagt at jeg er perfekt.

 

Jeg husker en av lærerne våre på skolen; han som ikke tålte at vi hadde spiralhefter, for da ble bunken skjev. Vi ble plassert etter høyde i klasserommet, sånn at de minste satt på fremste benk. Alt dette er jo forsåvidt praktisk, men kanskje det vitner om et snev av OCD.

Jeg husker også at mormor fikk besøk av ei dame da vi var små. Dama tørket av døhåndtaket før hun tok i det, og etter at hun hadde tatt i det, pluss når hun skulle gå igjen. Jeg ble rent forskrekket over denne tildragelsen.

Heldigvis er jeg ikke sånn som hun var, men jeg har i hele mitt liv hatt tendens til tellekanter i hodet. Jeg gikk på do hundre ganger etter at jeg hadde lagt meg for natta, selv om det ikke kom en dråpe. Jeg hadde masse ritualer som bare jeg selv visste om, og noen som drev resten av familien til vanvidd.

Hjernen er merkelig,

og hjernen er alene,

men heldigvis er vi flere i samme båt.

 

I går sa jeg til Vegard, min yngste, at jeg ikke klarer å huske alt som jeg leser eller hører. Han trøstet meg med at kapasiteten er sprengt, og sa i samme slengen at det er vanskelig å kvitte seg med gammelt rusk. Det ruster fast på et vis. Da blir det heller ikke plass til nye tanker.

Kan jeg prøve med rustfjerner?

Det hadde blitt romslig i hodet mitt om jeg hadde brukt rustfjerner på alle unødige bekymringer, og alle idiotiske tanker. Hvis jeg kunne viske bort svartelista mi, den lista som fortleller meg hvor mange rom jeg bør vaske rundt i høst, så hadde høsten blitt makelig.

 Rundvasken er som en god, gammeldags sirkeltrening. Rom etter rom etter rom, hvert eneste år, helt til i fjor, for da brøt jeg den onde sirkelen. Da ga jeg f**n i kjøkkenet og soverommet, så nå står DE for tur.

Det er ikke alt som går under betegnelsen OCD, for noe er uvaner. Jeg må ligge på høyre banehalvdel i senga, for der sover jeg best. Jeg må alltid sette i gang kaffetrakteren før jeg dusjer, for da er kaffen ferdig når jeg er ferdigdusjet. 

Det er mest praktisk sånn.

Jeg hater at folk lander på kulen når de skjærer ost, for da blir brunosten seende ut som skiflygningsbakken i Vikersund. 

Låste jeg døra? Trakk jeg ut kontakten etter at jeg brukte rettetanga? Hva med strykjernet? Tenk om huset brenner ned? Er forsikringene mine i orden?

Jeg dobbelsjekker hele tiden, og får tvangstanker om at jeg glemte det, selv om jeg vet at jeg alltid husker. Nå er det mange som nikker gjenkjennede, for dette er normalt for årstiden.

Alle har sånne tanker.

Mammaaaaaa, jeg får ikke sove!!!, sa jeg hver eneste kveld. Mammaaaa, det klør!!!, sa jeg hver eneste dag og til samme tid, for da fikk jeg utslett. Det ble et selvoppfyllende profeti, for jeg var så innstillt på at jeg ikke fikk sove, og jeg bare visste at det kom til å klø klokka fem på fem.

Jeg husker at jeg fikk reisesyketabletter mot kløen, for da ble jeg så trøtt at jeg glemte å tenke på det. Jeg sovnet til og med. Dermed kunne foreldrene mine håve inn to gevinster til prisen av en.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for den som sover slipper å gå på do.

Så alle gode ting er tre.

Jeg priser meg lykkelig over at jeg sover godt om natta, for jeg hadde en periode der jeg ikke fikk sove. Jo, jeg sovnet, men jeg våknet midt på natta og var hellig overbevist om at løpet var kjørt. Svetten rant, jeg stirret i taket, og tenkte vonde tanker samtidig. Jeg gikk til legen, og fikk sjekket hjerneaktiviteten. Det var da legen sa de forløsende ord:

It`s a beautiful brain, but it`s working too hard.

Fortell meg noe jeg ikke vet.