BLÅKLOKKETANKA

 

Tanka som søke omkring etter svar,

duggfriske ord som æ enda ittj har,

frø som e sådd og ska bli te nå grønt,

som slår ut i blomst ein dag har æ skjønt.

 

Æ håpe og trur at den blomsten e blå,

med omsorg og tålmod så ska du få sjå,

at blåklokka væks opp i frodige kår,

men æ trur ittj den sler ut i blomst no i år.

 

Først kjæm ei frostnatt og så bli det dag,

blåklokkan væks opp og står tett i lag,

dæm nikke te aill som går langs med vei`n,

og minne oss om at vi ittj e ilein.

 

Dæm låne bort farge så himmel`n bli blå,

men innerst i klokkan samle dæm på,

regnet og tåran som himmeln`n ha sendt,

men snart stråle sola æ må bære vent.

 

 

Jeg prøver å farge dagen blå med ord. Etterpå leser jeg det som står mellom linjene, og samler alt i en diktanalyse. En analyse av meg selv – med andre ord – og det er kompliserte saker å bryne seg på

– enkelt fortalt.

Det er nesten en umenneskelig oppgave. Blir jeg klok på dette diktet så fortjener jeg terningkast seks, selv om det som ligger mellom linjene kanskje står til stryk.

 

 

En analyse er en fortolkning; det vil si at en analyse nødvendigvis ikke er det du ser ved første øyekast. Det ligger et budskap gjemt som ennå ikke har sett dagens lys. Det blir nødvendig å skape distanse til ordene som står på trykk.

Selv om ordene er mine egne så må jeg ha avstand til dem for å kunne se klart.

Jeg elsket å analysere dikt på skolen. Andre sine dikt.

Nå skriver jeg mine egne.

 

Det er fint å lese andre sine tekster, og jeg er spesielt glad i Alf Prøysen sine jordnære ord. Han mestrer den kunsten å lete fram bittesmå, enkle ord som klarer å beskrive store hendelser i livet. Som i Blåklokkevikua:

 

” Den vi fekk som ei gave da vi var små,

Blåklokkevikua midt i æillt det grå,

Blåklokkevikua som je lengte mot deg. “

 

Det er ikke alltid vi behøver store, bevingede ord for å beskrive en følelse, for når sangsvanen blåser i trompeten er det alt annet enn vakkert. Jeg skjønner ikke at en så vakker fugl kan lage så stygge lyder.

Noen ganger er det nok at en sommerfuglvinge berører hjertet. Du merker det nesten ikke, men den gjør seg bemerket selv om den er lydløs. Det finnes til og med sommerfugler som har vært høyt oppe på himmelen og hentet ned litt blåfarge, for det har jeg sett med egne øyne.

Den var sjelden, men det visste jeg ikke før etterpå. For meg var den uansett spesiell, så det spiller ingen rolle.

Purple emperor. Jeg fant den i Sverige.

 

 

Heldigvis har den innslag av annet enn blått, for alle dager er ikke blå. Noen dager er lyse som sommernatta, og andre er svarte som kull. Det hender også at en og samme dag har alle regnbuens farger med seg.

Og i enden av regnbuen fins det gull.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Herregud, som jeg trives sammen med denne dama, enten vi er på jobb eller om vi skulle falle for fristelsen til å dele ei flaske vin.

Skravla går uansett, og latteren sitter løst.

Eller vi behøver ikke å si noe, for vi er hverandres tankelesere.

Hun er rett og slett kul, og hun har bidratt til at jeg selv har blitt friere – og ørlitegranne løsere i snippen.

Men jeg er fremdelse tilkneppet på enkelte områder.

Når jeg er ute av drift så sender jeg bare ei melding til driftsavdelingen, for Mona ( pluss noen til ) jobber der. De flikker og pusser på sjela mi når den får seg en trøkk. Når jeg er ute å kjøre så setter de meg på plass, og skrur fast den skruen som er løs.

Jeg har ikke tall på hvor mange overtidstimer hun har, men det er mange.

 

 

Likevel så gliser hun med hele seg, men det kan godt hende at hun skjærer tenner når jeg ikke ser henne, for hun er jo bare et menneske.

Et tålmodig menneske, i alle fall når det gjelder å ta vare på venninna si.

Hva skulle jeg ha gjort uten sånne som henne?

Hva skulle hun ha gjort uten meg?

 

 

Når dagen e slitsom og allting e trått,

så tyde du blikket, du kjenne mæ godt,

du veit ka æ tenke og ka æ behøve,

ferr da sei du: Tove, børst av dæ støvet!

 

Ta på dæ jakken og kom heim te mæ,

her står det vin klar å vente på dæ,

kom ska vi snakk litt og flister ilag,

den finaste dagen e dagen i dag.

 

 

Den skruen i hauet som ofte e løs,

den ska æ skru ått ferr alltid din snøs,

og om det sler feil og den løsne igjen,

da e du velkommen tebake min venn.

 

Omtrent sånn ville hun ha sagt det om hun hadde skrevet dette diktet selv. Jeg kjenner henne nemlig veldig godt. Og jeg kan føye til at omsorgen går begge veier, selv om det bare er ei av oss som har behov for skrujern.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er mye lettere å puste ute.

I dag er jeg ikke den samme som jeg var i går, og i morgen er jeg sikkert en annen. I dag høljer regnet ned, og i morgen har kanskje snøen lagt seg. Jeg er like uforutsigbar som værmeldinga, selv om været har vært ganske stabilt i det siste.

Det meldes nedbør.

Men det hender noen ganger at havet tar gullkappa på, som her på Titran. Alle vet at det er favorittplassen min, og alle vet at det er her jeg finner ro og sjelefred – aller helst på et svaberg som har ligget i sola hele dagen.

 

 

LØKTA

Ytterst i havet der vil æ bo,

sammen med feska og fuggel,

hit lengte sjela og her finn æ ro,

 her trivs ittj nips eller juggel.

 

Øya e ekte og havet gir svar,

svaberget legg der og friste,

kom mæ i møte når du e klar,

æ e din venn te det siste.

 

Havet det glitre og kviskre te mæ,

kom hit med alt du vil sei,

æ ska for alltid pass på dæ æ,

løkta mi vise dæ vei.

 

Tvile du på kårr hænn du ska ro,

lætt auan på løkta få kvil,

ho gir dæ kjærlighet, håp og tro,

da e det ailler nå tvil.

 

– Tove –  ( eller Havets datter om du vil )

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg vet ikke hvem som har skrevet disse ordene, men jeg låner dem – for de er så fine. Alle vet at jeg elsker fine ord og vendinger. i tillegg så velger jeg å poste et bilde med glimt i øyet, for jeg tror at glimtet kommer tilbake når det lir om en stund.

Det tar bare litt tid.

I mellomtiden kan jeg dikte ei regle som får meg i godt humør:

 

SNEGLE-REGLE

Har du noengang sett ei snegle som piler avsted,

nei, for snegla klarer ikke det,

det går treigt når hun skal drasse på skallet,

det blir så tungt, det vet vel alle,

og disse plagsomme følehornene,

akkurat som rosen, men hun har tornene,

de stikker ut til alle kanter,

som brysomme, flagrende gevanter,

og tar inn hele verden,

på den endeløse og langsomme ferden,

fra øst til vest,

er det her det er fest?

Fest? – nei, her er det ryddet og pent,

du kom for sent.

……………….

 

Hallo i luken, 

da vet jeg hvordan jeg skal rekke det i tide,

nå fikk jeg verdens aller, aller beste  i-i-i-i-i-de!!:

Neste lørdag ber jeg deg på fest hos meg,

for jeg har huset mitt på ryggen jeg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger føler jeg meg sart som en kunstnersjel.

Jeg har ikke den minste anelse om hvorfor Serotoninet, Dopaminet og Herr Kortisol danser ringdans inni hodet mitt. De burde heller gjøre jobben sin, som er å holde meg i vater. De burde ha reist med blodet dit de er ment å skulle være, og i passe doser.

Men neida, kupeen er overfylt, og Zoloft`n, som er innleid for å holde dem i ørene….hvorfor hjelper han ikke en kvinne i nød?

Hvorfor har han ikke holdt av et sete?

 

De driver ap med meg, hormonene, og da blir jeg presset til å sitte i den vogna som det står STILLE på. Det finnes nemlig stille-vogner på toget, og alle de andre kupeene, der man kan snakke fritt, er opptatt. Det passer i grunnen bra, for når depresjonen får (over)taket på meg så ser jeg verden gjennom en tåke. Stemmen blir grumsete, og ordene gjemmer seg bak et slør av noe som jeg ikke vet hva er.

Er det det som kalles tåkeprat?

Jeg er stille til vanlig også, men ikke taus. Jeg har hatt en depresjon tidligere, og jeg kjenner igjen symptomene, om enn ( så lenge ) ikke så ille som sist. Da lå jeg på sofaen et helt år – spiste lite, pratet enda mindre og sov nesten aldri. Jeg lå i vater, bokstavelig talt, men på innsiden hadde bobla søkt tilflukt nederst i venstre lilletå.

Jeg var i total ubalanse.

Jeg har kjempedårlig samvittighet for at jeg føler meg nedstemt, tom og deprimert nå, for jeg har ingen som helst grunn til å føle det sånn. Jeg bor i et fritt land, har eget hus, og mat nok på bordet. Jeg har friske, flotte barn som klarer seg godt, jeg er frisk selv ( fra halsen og ned ) og jeg har familie og venner som er gull verd. Jeg har verdens fineste hund, og hun er den som får alle klemmene som ikke blir andre til del. Jeg elsker jobben min, og når jeg skriver er jeg glimtvis lykkelig. Skrivinga er nok det som gir meg størst ro, om jeg skal velge noe, for i den bobla er det godt å være.

Da beveger bobla seg fra venstre lilletå og opp til Solar Plexus, der hvor alle nervene mine bor. Jeg skriver med magefølelsen mer enn med hjertet, nemlig. Jeg er alltid i balanse når jeg skriver.

Jeg kan ikke beskrive meg selv på en bedre måte enn det Sigvart Dagsland har klart å gjøre med denne sangen. Jeg har et rom i huset som er mitt, bare mitt, og som jeg aldri våger meg inn i.

Men kanskje en vakker dag.

 

 Det e et rom i huset
som eg aldri går te.
Det e et sted i hjerta
som eg aldri når te.
Det e ein sang i rommet
som eg sjelden hørre
– eg kan bara ana tonen bak ein dør.

Men eg kan trø frimodig videre omkring
og se mitt hus og hjerte røpe ingenting.
Eg kan ha grep om livet,
eller la alt drive,
fritt mot horisonten.

 

Det e et rom i huset
som eg aldri går te.
Det e et sted i hjerta
som eg aldri når te.
Det e ein sang i rommet
som eg sjelden hørre
– eg kan bara ana tonen bak ein dør

Men eg kan våga meg litt nærmere enn før.
Eg vett at dørå lar seg åpna om eg tør
å mista grep om livet,
eller la alt drive,

fritt mot horisonten.

– Sigvart Dagsland –

 

Jeg har bevisst valgt å være åpen om min psykiske helse, og jeg har valgt å skrive om dette temaet, for da har jeg trua på at jeg unnslipper sofaen. Dessuten har jeg oppdaget og erfart at jeg ikke er alene, og at andre føler lettelse over å lese det jeg skriver.

Det er normalt å bli rammet av depresjon og andre psykiske diagnoser selv om vi ikke er oppvokst med krig og elendighet. Jeg har lov til å være nedstemt og lei meg selv om jeg ikke har mistet et barn. Jeg tror ikke en bokstav på det jeg skriver nå, for mens jeg skriver så flommer den dårlige samvitttigheten innover meg.

Det bølger en tsunami av dårlig samvittighet over kropp og sjel.

Jeg drukner nesten.

Jeg klamrer meg fast til nærmeste stolpe, og har fighterinnstinkt til tusen. Jeg vil bruke mine egne erfaringer til noe nyttig, for de nevnte erfaringene har gitt meg verdifull innsikt. Jeg tror nemlig at jeg blir sterkere av å vise at til og med sykepleiere – vi som har gått tre år på høgskole for å lære å ta vare på andre –  kan være skjøre som glass.

Alle vet at det finnes skår i gleden.

Hadde det hjulpet å innta en annen holdning? Ganske enkelt gitt litt mer faen, i stedet for å analysere hver minste lille dritt? Jeg klarer ikke å ignorere noe som helst, ikke en gang dritt, bokstavelig talt – for her om dagen slapp måkemamma en dose rett i hodet på meg.

Shit happens!

 

 

 

 

Dette er et dikt til alle dem som har mistet noen ( selv om de forblir i hjertet ), til alle dem som savner, og til alle stjernene på himmelen  –

midt i vrimmelen.

 

Ei stjerne på himmel`n

 

Løft blikket og finn dæ ei stjerne,

ferr lyset e skapt for å verne,

mot alt som e mørkt og trist og litt kaldt,

sjå stjernan, dæm fins overalt.

 

Det finnes ei spesiell stjerne,

det e di som skin langt i det fjerne,

ho glitre og vise kårr hænn du ska gå,

ho lyse sånn at du kan sjå.

 

Ho skin alltid sterkast den stjerna,

ho sveve i sky sånn som terna,

ho e vakker og fri men aldri alein,

dæm e mang der som vise oss vei`n

 

 

 

Som sykepleiere og omsorgsarbeidere så skal vi ivareta hele mennesket, og det er ikke småtteri de ber om. Mennesket har mange behov, både på det både fysiske, psykiske, sosiale og åndelige plan.

Jeg har alltid tenkt at det svikter litt på det siste planet for oss som er hjelpere, for det er så lite håndfast, og så høytsvevende – bokstavelig talt, men åndelighet er mer enn religion.

Nå har jeg lest meg litt opp på dette og finner ut at vi trår til der også.

Det visste jeg ikke.

Åndelighet handler om det eksistensielle, og om våre grunnholdninger. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva er meningen med mitt liv? Hva skjer etter døden? Hvordan skal de andre klare å leve uten meg?

Det handler om vårt forhold til oss selv, til de som er rundt oss, og om vårt forhold til naturen og omgivelsene. Det handler om hva som betyr noe i livet.

Hvis jeg skal dø snart, hva skal jeg bruke den lille tiden som er igjen på?

 

For min egen del så ville jeg ha gapskrattet mer, og spist cheez doodles til alle (mål)tider. Nattmat er ikke aktuelt, for da har jeg lagt meg for lenge siden.

Cheez doodles x 3.

 

 

Dyptpløyende, eksistensielle samtaler har jeg mange av, og da kjenner jeg at det er viktig å avklare mitt eget forhold til liv og død. Jeg tror at jeg har det klart, men det er alldeles ikke sikkert, for jeg har ikke vært der.

Når vi pløyer mark så vet alle at det som ligger under kommer til overflaten. Jeg visste ikke at det fantes så mye stein.

Vi må snu hver eneste en – eller må vi det?

Jeg må i alle fall ha evnen til omsorg, empati og innlevelse, pluss at jeg må ha et helhetlig menneskesyn. Jeg må være følsom, ærlig og lyttende, og vi må begge ha mot til å leve med ubesvarte spørsmål.

Det er ikke alt man kan svare på.

Herregud, hva om noen ber meg lese fra Koranen? Skal jeg slå Bibelen i nattbordet da, og si at sånn gjør vi det hos oss? Tenk om noen ber meg synge en salme ved sykesenga – enstemmig. Jeg kan til nød folde hender og mime at jeg ber en bønn, men jeg er ikke så fri av meg at jeg synger alene, eller sprer røkelse og myrra rundt i rommet. 

Der er jeg ufri og full av hemninger.

Det handler ikke om hva jeg tror på eller ikke, men det blir så innmari personlig – mer personlig enn all verdens innfløkte spørsmål som ikke har et svar.

Den delen av åndeligheten får andre ta seg av, for eksempel Presten eller en annen sjelesørger, som kanskje kommer fra et fremmed trossamfunn. 

Takk Gud for at det finnes prester.

Jeg husker en gang vi skulle ta blodprøve av en urolig og redd bruker av tjenesten, en bruker som var veldig glad i sang og musikk. Verdens beste kollega og jeg skulle samarbeide om oppgaven, og sånn ble det: Wenche sang, jeg stakk, og reagensrøret ble fullt.

Vi spilte hverandre gode – bokstavelig talt – og brukeren merket ikke at jeg var under huden på henne.

Man blir litt hudløs av å være sykepleier, for vi kommer så nært de små ting, og de store, ubesvarte spørsmål. Det er lett å tro at vi blir tykkhudet av å vandre i dette landskapet mellom liv og død, men sånn er det ikke.

Jeg er skjør som det skjøreste porselen.

Og modig.

Jeg ER faktisk modig, tro det eller ei, for jeg våger meg inn i ukjent terreng selv om jeg er livredd for å reise. Jeg liker ikke flyplasser, og har ingen trang til å se hele verden før jeg dør. Likevel så føler jeg meg rik, for jeg opplever mer enn de fleste. Jeg blir med mange på reisen, selv om jeg står igjen på bakken.

Jeg aner ikke hvor det blir av dem.

 

 

 

 

 

 

 

 

( Har rappet bildet fra Dagbladet )

 

KJÆRE PETTER 

Dametilbud i øst og vest,
hver gang Petter tar seg en fest,
hver gang gutten viser seg frem,
spør ei dame: Blir du med hjem?

Hver gang han skal kjøpe litt snop,
blir han nedrent av damer på Coop.
Petter drar kunder, ikke no`tvil,
Coop sa: Skal vi inngå en deal?

Da kan du drikke Redbull og sånn,
hver gang formen er helt på bånn,
vi vinner kunder og du jakter gull,
landslagssamling er bare tull.

Hva skjedde?

Du våget å gå dine egne veier,
og sprang til skogs når det ikke ble seier,
du løp som en hjort, da var du snar,
for VG ønsket en kommentar.

Petter utviklet sosial angst,
borte var glis og medaljefangst,
logo`n til Coop ble skylt ned i dass,
han ba i stedet om landslagsplass.

Petter, langrenn ble aldri det samme,
det er klart, det er deg vi må ha med,
løft ditt hode du raske gutt,
da blir det garantert seier til slutt.

Jeg savner det spydige, småfrekke menn`ske,
som alltid terger på seg en svenske,
som slår seg på brystet og slenger litt dritt,
Jönsson (Treigson): DETTE GULLET ER MITT!

Kjære Petter, finn på mer tull,
vær deg selv, det er da det blir GULL,
svenskene, de er jo helt på jordet,
det er du som er verdens beste i sporet.

Ni små vers fra ei halvgammel tøtte,
som gir deg uforbeholden støtte,
og om du vil kan du bli med hjem,
for her i går`n blir det maks en klem.

#petternorthug

 

 

 

Hei, jeg heter Tove og er høysensitiv.

Det høres nesten ut som når en alkoholiker presenterer seg. Hei, jeg heter Tove og er……………( fyll inn det som passer).

Jeg har stor respekt for alkoholikere, og for folk som sliter med andre ting, for ingen vet hvorfor Jeppe drikker.

Har du spurt?

Jeg har skrevet om temaet før, og nå gjør jeg det igjen, for det angår meg. Det berører mitt innerste. Jeg har lest et sted at høysensitive mennesker er hjertemennesker, og det stemmer.

Å være høysensitiv er ikke en diagnose, men et personlighetstrekk. Det er heller ikke sånn at man automatisk er introvert, for det finnes høysensitive mennesker som har vært utadvendte i hele sitt liv.

Noen er A-mennesker og noen trives best med å være oppe til langt på natt. Det hører til personligheten det også. Jeg har prøvd å konvertere til B, men det gikk ikke. Hvis jeg snur døgnet så er jeg ute å kjøre, akkurat som AtB sine rutetabeller. Jeg er til å stole på, men ikke alltid.

Alle mennesker innehar en viss grad av sensitivitet, og har et rikt følelsesregister, men jeg har tatt personlighetstesten –  og besto med glans.

Jeg er HØYsensitiv.

Da hender det at jeg blir litt vanskelig å leve med, for jeg har et sterkt behov for å trekke meg tilbake, og inn i skallet mitt. Der inne hører jeg bare et svakt sus, akkurat som når du legger øret inntil en konkylie. Den lyden minner meg om havet, og havet har alltid gitt meg fred.

Det behøver jeg.

Misforstå meg rett;  jeg er ikke tilhenger av ensomhet, for ensomhet er ikke et valg. Det er mye enklere å være inni det skallet når noen venter tålmodig på utsiden. Likevel så hender det at jeg blir stressa av det, for jeg klarer ikke å leve opp til det som jeg tror at andre forventer av meg, og det er jo ikke sikkert at de venter til evig tid. Jeg vil bare være i fred med tankene mine, og akkurat da er det nytteløst å prøve å gi meg en klem – selv om jeg kanskje behøver en.

Når jeg har det sånn så blir fysisk kontakt en barriere som ingen klarer å forsere. Nå jeg har det sånn så blir jeg også fryktelig, pinlig, ubehagelig stille.

Du kan høre en knappenål falle.

Eller det blir som å lete etter nåla i høystakken, for ordene blir borte.

Hjertet mitt vil gjerne banke for alle, så jeg trekker meg ikke unna med overlegg, for å holde andre på avstand – eller på pinebenken. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ikke klarer å føle det jeg ønsker å føle, eller å gi det jeg gjerne vil gi. Det føles som om antennene mine spriker i alle himmelretninger både dag og natt, og tar inn ALT som skjer rundt omkring. 

Etterpå klarer jeg ikke mer.

Det snakkes om et lukningspunkt. Når jeg har nådd det punktet så går jeg fra å være lyttende, hjertevarm og empatisk til å bli selvopptatt og tung til sinns. Dette skjer særlig om jeg utsetter meg for stress, eller om alt av rutiner rakner.

Å ha det travelt er noe annet, for det takler jeg. men jeg tåler ikke rot og uorden. Rotete omgivelser gir et kaotisk indre, det er derfor jeg søker mot naturen. Naturopplevelser er balsam for sjelen, til og med i ruskevær.

Jeg elsker å se bårene bryte mot land, selv om jeg er en godværspadler.

 

 

Jeg tror det handler om at jeg må akseptere denne siden ved min personlighet, og jeg må lære meg å sette grenser. Jeg liker ikke folkemasser og støyende steder. Jeg har aldri lest ferdig ei krimbok, selv om jeg elsker å lese, og jeg velger bort voldsfilmer.

Det gjør bare vondt verre.

Med visse unntak så er jeg den som går først hjem fra fest. Plutselig får jeg nok, og forlater selskapet, akkurat sånn som Askepott gjorde. Sko-parken min består for det meste av joggesko – jeg er ei fornuftig dame som ikke drømmer om en ridder til hest – så jeg legger aldri igjen spor etter meg. 

Jeg fordufter.

 

Kjære hodeputa mi, tenker jeg da,

du er innmari god å ha,

du er min trygghet og mitt vern,

og selv om andre muligens mener at jeg er fjern,

så vet du sannheten,

om hva som foregår inni planeten,

du lokker: Kom nå Tove,

akkurat i natt har du best av å sove.

 

Noen ganger ligger sensitiviteten og nervene som et finmasket nett utenpå kroppen, og da er det vanskelig å sove. Hjernen jobber på spreng  selv om kroppen tilsynelatende er i vater.

Det er bare et spill for galleriet.

Jeg sammenligner hjernen med et vepsebol.Om høsten så blir vepsen sløv, men ingen må la seg lure. for den stikker når jeg minst venter det.

AUUUU!!! Noen ganger er det vondt og vanskelig å være høysensitiv, men for det meste så er det en berikelse.

Det er tross alt MEG. Det er sånn jeg er, og sånn kommer jeg alltid til å være. Og dere, selv om jeg er alene inni konkylien så er jeg sjelden alene, for det er av og til tusen brysomme veps der inne.

Og DU venter jo på utsiden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvor skal du gå
når alle veier fører til en vegg
og i den veggen er et lite søkk
fra gamle møter med ditt hode?
Hvem hører du på
når alle snakker sant og sier hør
og du har hørt det tusen ganger før?
og du lurer på
hvor skal du gå?
du trenger en ny vei nå.

– Siri Nilsen –

 

I dag markeres Verdensdagen for psykisk helse, og finnes det en bedre måte å møte en slik dag på enn med åpenhet?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stanget hodet mot den samme veggen, så her snakker vi ikke om et lite søkk. Veggen er av treverk, så vi snakker om et helt flisespikkeri. Jeg er verdensmester i å flisespikke, for jeg analyserer ALT opp og i mente.

Jeg vurderer å donere hjernen min til forskning (etter min død), så da skal forskerne få noe å bryne seg på. Det blir noe annet enn å forske på mus det, tenker jeg.

Jeg kjenner ingen som er så komplisert og vinglete som meg. 

Jeg sa til mamma i går:  Tror du jeg er manisk depressiv (altså bipolar)?  – Du er i alle fall manisk, pluss nogo attåt, jeg vet ikke hva.

Jeg tror hun ble litt overgitt over å høre at jeg har vasket rundt og endevendt huset i løpet av to uker, innimellom jobb og alt det andre. Jeg blir sånn når jeg grubler mye, for da kanaliserer jeg grublinga over i fysisk aktivitet.

Greit med alt som er unnagjort.

 

Jeg har gjort unna en depresjon også, men da ble det omvendt. Da mistet jeg alt av krefter og gjorde ingenting. Jeg hadde ikke engang krefter til å sove, spise eller prate. Det er helt sant.

Alle snakker sant, og alle ville meg vel, men jeg må gå min egen vei. Jeg er glad i mennesker men jeg er ikke spesielt glad i fysisk nærhet. Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, men sånn er jeg.

På det området er jeg som sneglen, som bærer huset sitt på ryggen. Da kan jeg krype inn i skallet mitt når som helst og hvor som helst. Noen ganger bærer jeg også med meg Styggen på ryggen. så da blir det tungt å gå i motbakker. Jeg tryner på flatmark, og sleper meg over gulvet. 

Selv om jeg går ned i vekt så er føttene blytunge.

Men en vakker dag vender det, og livet endevendes. Jeg ha i alle fall lært at jeg ikke skal være så kritisk til hva andre velger å gjøre med livet sitt, for jeg har ikke gått i deres sko.

Jeg trenger en ny vei nå.

Jeg trenger en vei uten reservasjon og tilbakeholdenhet. Jeg må være tro mot meg selv, for hvis ikke så kommer jeg aldri til å tro på andre.

Tro meg, for alle snakker sant.