Det nærmeste jeg kommer Plumbo i kveld, er at jeg heller det i sluka 🙂 For en drittjobb på en fredagskveld! Jeg takler det meste, bortsett fra akkurat dette, men heldigvis hjalp det å bruke munnbind.
Det er ikke så nøye heller, om jeg bare er hjemme, for jeg var jo på Mausen i går kveld. Dessuten er jeg ikke Plumbo-fan, annet enn når det forenkler jobben min.
Det er ikke alt her i livet som er like morsomt å gjøre, men da hjelper det å belønne seg selv, akkurat som jeg gjør med Milla, hunden min. Belønning, belønning, belønning, enten i form av godbiter eller ved hjelp av ros.
Belønningen i kveld var en boks øl, men bare denne ene, for jeg skal på jobb i morgen tidlig. Pluss potetgull, og der har jeg ingen restriksjoner. Jeg kjører på med Sørlandschips.
Sånn gjør jeg det i andre situasjoner også. Hvis jeg gruer meg for noe, aller helst på jobb, så tar jeg på det bittelille stjernesmykket mitt. Ikke noe prangende, men så lite at nesten ingen ser det. Det er det eneste jeg tillater meg på smykkefronten i jobbsammenheng. Jeg trives ikke med utsmykning da, men det gjør bakteriene, så valget er enkelt.
Inni den lille stjerna sitter motet mitt.
Jeg innbiller meg at jeg våger ALT når jeg legger stjerna i halsgropa, og det virker.
Så hvis dere ser meg med den stjerna, da vet dere at jeg er innstilt på å kaste meg ut på dypt vann.
Ikke er det gull, og ikke kostet den stort, men den er veldig effektiv i bruk, fordi jeg har bestemt at den skal være det. I jobben min som sykepleier så vet jeg at det kan være nyttig å bruke ulike hjelpemidler, eller verktøy, for å mestre hverdagen. Det gjelder i høyeste grad for meg også, ikke bare for dem som jeg skal hjelpe.
Det finnes doforhøyere, dusjkrakker, gripetenger, proteser, strømpepåtrekkere og masse annet rart på markedet. Og for min del, altså, et munnbind og ei stjerne.
Hils på Doffen:
Ser han ut som en strømpepåtrekker?
Nei, han gjør ikke det, men alle vet at skinnet kan bedra, og her kan dere lese mellom linjene så mye dere vil. Alle vet at ting ikke alltid er som vi tror at de er, sett ved første øyekast. Doffen er uunnværlig, for han kjører standup-show hver eneste dag. Han er det eneste mannlige innslaget i hjemmesykepleien, så vi sloss om å ta han med ut på ruta.
Sist jul så pyntet vi han med julekuler, og satte han midt på bordet, mens vi sang ” En stjerne skinner i natt “.
Det beste med ham, synes jeg, er at han holder kjeft mens vi kjører til og fra. Det er det jo ikke alle mannebein som gjør når de er passasjerer. Det nest beste er at strømpene glir på som en lek.
Tilbake til stjerna.
Nils Arne Eggen har sagt noe fint:
«Livet er heldigvis slik at hvis det alltid er lyst, så kan vi ikke se stjernene»
Glemt er Doffen, for nå ble jeg alvorlig igjen.
Jeg liker stjerner, og hvis jeg henfaller til grublerier, som jeg ofte gjør, så tar jeg på meg joggeskoene og går ut i mørket. På en stjerneklar kveld blir jeg bittelita, og det blir bekymringene mine også. De blir bittesmå og ingenting.
Iallefall for en stund.
Helt til det blir lyst igjen, for da går det ikke an å gjemme bort, eller glemme bort, noe. Men trollene sprekker i lyset, så lyset er også en velsignelse.
Lyset – av Halldis Moren Vesaas
Kjære, alt ditt som du viser meg no – så utenkt som mangt av det er – kan det vel hende eg ikkje forstod om du ikkje var meg så kjær.
Eg stansa vel uviss, utan svar, som framfor eit ukjent land, om ikkje min kjærleik til deg var for meg som ei lykt i mi hand.
Den lyser meg fram, så eg kan gå inn og gjere meg kjend i kvar krok. Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind. Kjærleik gjer klok.
Hvor var alle mausundværinger og havfiskere i kveld? Har de lagt seg på lading? De drømmer sikkert om en ny fisketur, en enda større fangst, nye rekorder og nye fiskehistorier,
Eller satt de bak gardina og lurkikket på havets datter?
Hva gjør hun her i kveld, for det er jo i morgen kveld og lørdag aften det skjer. Det er Utihavet-festival nesten hele uka, med liv og røre på kaia og alle steder, bare ikke akkurat da jeg var der.
De venter sikkert til Terje Tysland og Plumbo kommer, før de kryper ut av sneglehusene sine. Neida, forresten, mausundværinger er ikke sånn, for de er født sosiale og omgjengelige, helt til det er lokaloppgjør i fotball. Da glemmer de alt av manerer, da er de bare patrioter, og da koker det sikkert i hodet.
Det har visst haglet både stein og skjellsord på Varden Stadion opp gjennom årene, altså i tidligere tider, da våre fedre var helter.
Og nå håper jeg at ingen blir fornærmet,
for det er ikke jeg som har pepret motstanderne.
Apropos årer, jeg tror at alle øyværinger er født med årer i hendene i stedet for ski på beina. Det er liksom mer praktisk og nevenyttig når man har havet som nærmeste nabo.
Matnyttig, også.
Etter Mausund så sveipet vi innom Andstein. Der var det heller ingen å se, og godt var det, på en kveld som denne.
For i blåtimen er stillheten å foretrekke.
Det eneste som laget lyd ( etter at Kjell ba meg være stille ), var stimer av fisk som spratt synkront opp av havet, alle på en gang. Jeg så ikke en eneste etternøler, og ingen som tjuvstartet, heller.
Nå skjønner jeg hva folk mener med at sjøen koker.
Det hender det koker over for meg også, men ikke i kveld.
Ikke i en sådan stund.
HYSS
Hyss sier havet Hyss sier den lille bølgen ved stranden, hyss ikke så voldsomme, ikke så stolte ikke så bemerkelsesverdige. Hyss sier bølgekammene som flokker seg om forbergene strandbrenningene. Hyss sier de til menneskene det er vår jord Vår evighet.
Da jeg var en god del år yngre så dro jeg en hvit løgn, og tok en sjanse. Ettersom saken er foreldet så kan jeg fortelle det likevel. Jeg rappet likør fra skapet til pappa, og smugdrakk på rommet mitt. Plutselig banket det på døra, og der sto pappa gitt. Han ba meg om å kjøre til trygdeboligen på Nesset og hente tanta hans, som skulle komme på kaffe.
Innrømme at jeg hadde stjålet, og drukket, og ikke kunne kjøre, eller kjøre og hente henne?
Hva om de hadde planer om å by henne likør til kaffen?
Det var sikkert ikke snakk om skyhøy promille, for jeg tok sjelden noen sjanser. Jeg var ei pingle fra landet, som slo blikket ned for ingenting. Det nærmeste jeg kom gutter var lukta av cola og hjemmebrent. Den lukta kan man kjenne på flere hundre meters avstand, så det betyr ikke at jeg var intim med noen av dem, eller særlig EN.
Er du på styr?
Det var jo kjempeskummelt, som alt annet i livet mitt. Det ble et avstandsforhold, der jeg satt inne i hvert eneste friminutt, mens han ventet ute. Forgjeves, antagelig.
Ikke rart han ga opp.
I helga gjorde jeg noe som jeg aldri i livet hadde våget før. Jeg sa JA til å bli intervjuet av Tore ( på sporet ), for vår lokale nettavis frøya.no. Han fikk til og med ta bilde av meg, og det har jeg stjålet, for det har jeg visst gjort før.
Da tenker jeg på likøren.
Han utfordret meg til å fortelle hva skrivinga og bloggen betyr for meg, og det gikk mye lettere enn jeg hadde trodd på forhånd, for jeg er ikke så glad i å prate. Likevel pratet jeg med meg selv mens jeg ventet. Jeg sa; Skjerp deg Tove, han er jo “bare ” en frøyværing. Han har også vært sjenert en gang, selv om han har vært norgesmester i kappgang, og nå er han forresten programleder på TV, og reiser verden rundt, så det er håp for alle.
Tenk på det, du.
Det hadde vært noe annet om det var Snåsamannen jeg skulle møtt, for han hadde sikkert lest meg som ei åpen bok.
Han vil jeg møte!
Jeg fortalte villig vekk, og det gjorde jeg fordi jeg tror at det kan hjelpe andre. Jeg tror at både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker har de samme tankene, den dagen det virkelig røyner på.
Jeg tror at åpenhet og kommunikasjon er nøkkelen til så mye. Hvorfor skjønte jeg ikke det før? Hvorfor våget jeg aldri? Det er ikke sånn at jeg aldri har våget noe, altså, for jeg har da ikke bare sittet på jenterommet og pimpet likør i smug, men likevel.
Likevel er det mye lettere å være utadvendt enn innadvendt, for jeg har prøvd begge deler. Det ene var medfødt, tror jeg, og det andre måtte jeg lære.
Til og med navlestrengen hadde jeg surret noen ganger rundt halsen. De fikk meg ikke ut den vanlige veien, så det startet allerede ved fødselen. Kanskje det er derfor jeg trives så godt om høsten, når det er lunt og mørkt.
Det er det sikkert.
Jeg nektet å komme ut av magen til mamma, jeg nektet å spille en av hovedrollene i Kardemomme by, og jeg nektet noen ganger å lese høyt på skolen. Jeg som elsker å lese, men det er inni meg, ikke høytlesing, som alle kan høre. Tenk om jeg begynner å stotre midt i setningen, og det gjorde jeg selvfølgelig.
Det kalles selvoppfyllende profeti.
Jeg trodde så sterkt på det at det skjedde. De siste tre årene har jeg brukt på å lære meg å forstå at jeg kan bruke denne lærdommen til noe nyttig. Jeg forteller meg selv at jeg er bra nok, og nekter selvfølgelig å tro det. Så sier jeg det en gang til, og en gang til, og en gang til, og det var da et forferdelig mas på den dama!
Alle vet at Rom ikke ble bygd på èn dag.
Det blir som å bygge stein for stein. DET kan jeg, og DET vil jeg, og det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert. Pippi-power er den største og sterkeste supermakt i verden, for endringen må jo starte hos meg selv.
Det hjelper ikke hva andre sier eller gjør, eller vil at jeg skal si og gjøre. Det er jeg selv som må gjøre jobben, for det er en jobb. Det har vært steinhard jobbing i tre år, godt hjulpet av skrivinga.
En av mine store drømmer på skrivefronten er å skrive det ultimate dikt på nynorsk. Dere er vel enige med meg om at song er finere enn sang? Og at eg er finere enn jeg?
Nå er det sikkert mange som rister på hodet, fordi de hater nynorsk. Jeg vet ikke om jeg skjønner formålet med å ha to skriftspråk i skolen jeg heller, men jeg synes at ordene i et dikt klinger bedre på sidemål,
Endelig ble det padletur. Jeg har ikke vært på vannet med kajakken siden i fjor sommer en gang, og det er alt for lenge siden. I kveld ville jeg teste om min venstre skulder holdt, så vi padlet rundt Nord-Dyrøy.
Det er bra at kajakken er slank, for enkelte steder var det veldig smalt. Det er det som er så fascinerende og fint med padling, vi kommer liksom til overalt.
Jeg måtte brette opp ermene, og løfte både meg selv og skuta over noen steiner som lå midt i smalsundet, men det gikk heldigvis bra. Alternativet var ¨å gjøre vendereis, og det var aldri et alternativ.
Det var ikke blikkstille hele veien, og ikke var det blikkstille i båten min heller, for det kom noen gloser underveis. Heldigvis hørte ikke Kjell hva jeg sa, eller kanskje han gjorde det, for lyden bærer godt på vannet.
Du hvisker ikke hemmeligheter fra en kajakk.
Mannfolk!!….sa jeg, er fra Mars, og kvinner fra Venus.
Jeg lå en halv kilometer etter i løypa, og for hver gang han ventet meg inn så padlet han videre. Dermed ble det dårlig med pustepauser på denne dama.
Noen som kjenner seg igjen?
Etterpå fikk jeg brødskive med brunost, og kaffe, for han tenker på alt. Det er merkelig, men da jeg spiste en halv brødskive med brunost til frokost i dag tidlig så sa jeg at brunosten var kjedelig. Ute på skjæret var den samme osten alldeles nydelig.
Det er nok ikke så lett å være mann.
Vi var ikke alene på havet denne kvelden, for først i rekka padlet en ærfugl. Vi halte innpå, men plutselig dukket den og forsvant. Jeg så aldri at den kom opp igjen, så jeg håper at vi ikke skremte vannet av den.
Ærfulger er så fine. Da vi var på Helgelandskysten i fjor sommer så var vi på ærfuglmuseum. Vi fikk en neve dun i handa, og merket det ikke, for den veier ingenting.
Ei sånn dyne hver skulle vi hatt, men det har iallefall ikke JEG råd til. 100 000 kroner for to dyner; da snakker vi luksus og god nattesøvn. Eller, jeg vet ikke om jeg hadde sovet godt om jeg hadde brukt alle sparepengene mine på edderdun.
Det jeg vet,er at Harald og Sonja har hver sin sånn, for det sa de på Vega.
Et slikt reir skulle jeg gjerne ligget i.
Resten kan de beholde, for takke meg til kneippbrød med brunost på Teinnskjæret, i stedet for gallamiddager i stram givakt. Jeg tipper at Kongen innerst inne er enig med meg, for han er ganske løs i snippen. iallefall når han får bestemme selv. Vi kunne delt brødskiva mellom oss, og snakket om alt mellom himmel og jord.
Den eneste jeg så i gallauniform i kveld var tjelden.
Det ble nesten morgengry, for når været smiler så må vi nyte det. Det er det som er så rart og fint med oss øyboere, at når det kommer seilende enn sånn kveld, så hopper vi ombord. Vi setter oss godt til rette, og forteller hverandre at ingen har det bedre enn oss.
Da har vi glemt både regn og vind, og det som verre er.
Da har vi glemt lynnedslaget som sendte sjokkbølger over hele Hamarvika, og som tok med seg både bredbånd, vaskemaskiner, og andre elektriske dupeditter. Vi glemmer regnet som trommer iltert mot ruta, og vinden som blåser fra alle kanter. Aller verst er nordavinden, for den er mye kaldere enn de andre vindene.
På sånne kvelder blir plastglassene like vakre som det vakreste krystall. Havet bryr seg ikke om hvilket glass det speiler seg i likevel.
Og vinen er like rosa som himmelen uansett.
I natt var verden poesi.
Disse bildene står i grell kontrast til mange andre sin verden. Noen sørger, andre kriger, og mange har ingen å dele det med.
Vi kan prøve å være et bål for andre, sånn at de kan kjenne varmen. Vi måtte også flytte oss nærmere bålet i natt, for Frøyanatta er bittelitt kaldere enn Karibien, men mye finere da, selv om jeg aldri har vært på de Karibiske øyer.
Jeg tipper at det er finere her, og håper at jeg vinner i Lotto.
Det er fine farger hele døgnet, men fargespillet er aller best når kveld blir til natt, nå som det er sommer. Pastellfargene er et mykt og godt teppe som vi kan slenge over skuldrene. Jeg kler ikke pastellfarger så godt, men det gjør himmelen og havet. Det er høstfargene som er mine farger.
Vi var ikke alene om å nyte denne natta heller. Vi diskuterte om måken har en sånn type hjernekapasitet at den nyter å duppe på havet. Anette tror ikke det, for hun mener at den bare ER, på en måte, mellom det ene og det andre måltidet, men jeg velger å tro at den trives, altså at den tenker: Ahhhh!! Nå har jeg det fint!
Til og med oteren tok en pause i fiskinga, og la seg på rygg.
Vi så det fra galleriet.
Der var vi forresten på bølgelengde, for at oteren nøt tilværelsen var ingen av oss i tvil om. Han ga blaffen i makrellstimen, for han var sikkert god og mett allerede.
Jeg er fullstendig klar over at vi vurderer ulikt, og at referanserammene og øynene som ser er forskjellige, men likevel. På hvilken måte søker de etter folk til et sånt program, mon tro.
Vi søker etter deg som er så stygg, eller har så mange skavanker, at ingen kan tenke seg å date deg, og iallefall ikke bli glad i deg eller elske deg. Vi er villige til å gjøre et forsøk, om du er villig til å eksponere deg på TV. Vi garanterer ingenting, men det har god underholdningsverdi, og du blir C-kjendis, men ikke A. A er forbeholdt de som har flest følgere på Instagram, eller hun som fikk hovedrollen i den seneste storfilmen, hun plettfrie på 20, som får være dama til helten på 70. For menn går aldri ut på dato, de blir bare kjekkere med årene. Er du den vi søker? Send oss noen ord da vel, men aller helst noen bilder, så kanskje du er heldig. Det er mange om beinet, for vakre og vellykkede vokser ikke på trær.
Noe sånt?
I går var det en som manglet et bein, og ei som hadde fjernet brystene etter brystkreft. Arrene var ikke særlig pene, og mannen haltet når han gikk, men hallo!!
Er det stygt?
Kan de ikke bare fotoshoppe det bort, sånn som de gjør for å får verdens smaleste midje, eller når ansiktet deres er like glatt som havet på en godværsdag?
Disse bildene som “alle” beunderer, og fortvilet prøver å leve opp til. Det er umulig, for verden er jo ikke sånn, andre steder enn i sosiale media. Å ha et A-stempel i panna, nei, vent, ikke i panna, for der er det Botox, betyr ikke at de unnslipper rynker, poser under øynene, cellulitter og harde hæler. Jeg sier ikke at alle injiserer Botox, men mange gjør det. Eller de fjerner sinnarynka med et tastetrykk.
Og vi beundrer. Og misunner. Og ønsker at vi var perfekte.
Hva er perfekt?
Skal legningen vår bestemme hvem vi er? Er det in å være lesbisk eller homofil? Det kan nesten virke sånn, sier noen, for nå er det plutselig “sånne” folk overalt.
Sånne?
Er de unormale eller farlige? Truer de tankegangen vår? Står de i veien for noen? Verden har alltid vært sånn. Kvinner elsker menn, og menn elsker kvinner. Menn elsker menn, og kvinner elsker hverandre.
Takk og pris for åpenheten, som gjør at det er lov å vise hvem man er, og ikke gjemme det bort i et skap. Kjærlighet er kjærlighet.
La det bli in å være seg selv.
Jeg kjenner det selv av og til, særlig når jeg er i litt laber form. Når jeg ser et blekt og usminket ansikt i speilet, selv om jeg ikke bruker mye sminke. Det er noe med blikket. Noen ganger er det gnistrende grønt, og da er tankene annerledes. Da gir jeg blanke f**n i glansede TARA-forsider, eller kritthvite tenner, for den saks skyld. ( Bleker ALLE tennene nå for tiden? )
Tennene deres er jo like hvite som leggene mine. Kan jeg gå i kortbukser da?
Tydeligvis.
Leggene bar meg iallefall opp til Dønnamannen, som dere ser i bakgrunnen, så da spiller fargen ingen rolle.
Kan jeg ha på en tettsittende topp når magen ikke er sixpack? Høsten er mye bedre på den måten, for da er det store, varme, mosegrønne oversize -plagg som gjelder, sånne som ramler nedover den høyre skuldra, men det gjør ingenting, for skuldrene er like pene hele livet.
Skuldrene er min favorittkroppsdel, så hadde jeg villet ha en tatovering, så skulle den sittet på min venstre skulder, på hjertesiden, for skuldrene blir ikke rynkete, og ikke siger de heller, som puppene gjør.
Perfekt!
Jeg er snart 50, og kjenner at jeg holder på å få en 50årings visdom. Derfor blir jeg ikke så påvirket av sånne ting lengre. Jeg ser framover, men vender samtidig blikket bakover, og tenker på ungene og på ungdommen. De vokser opp i en annen verden. For dem er sosiale media og reality-TV hverdagskost, akkurat som Lekestue og Falcon Crest var for oss, men bare en halv time hver kveld, eller hver onsdag klokka 21.
Falcon Crest var ukas høydepunkt. Da tok vi ikke telefonen en gang ( fasttelefonen, for mobilen var ikke oppfunnet, og de som hadde en måtte bære den i en ryggsekk, for den var så tung ), og vi poppet alltid popcorn. Pluss at vi spiste hjemmelaget pizza. Ikke med kjøttdeig, for dette var mens pizzaen var i startgropa.
Det smakte himmelsk, og nå har pizzaen forlengst nådd nye høyder.
Nå er valgene og verden i stua, på soverommet, i dusjen, ved middagsbordet og overalt. Og 50åringene henger på så godt de kan, og har invadert facebook, mens ungdommen rømmer til andre arenaer. De er forferdet over foreldrene sine, som ofte er mer ukritiske enn sine barn i omgangen med alle sine “venner” og bekjente.
For de har da vel ikke SÅ mange venner, eller hur?
Nok om oss middelaldrende, som heldigvis har lært en lekse eller to, men som kke vet hvordan vi skal følge med på alt som er nytt. Barna har mobil helt ned i barneskolealder, og vet vi egentlig hva de gjør? Deres verden er en arena hvor kommentarer og mobbing kan foregå i det skjulte, fordi de ligger mange steinkast foran oss. Jeg tror at det er mye lettere å såre andre ved å sitte på rommet sitt og skrive til noen, for da slipper de å være så “modige” at de ser offeret i øynene. De kan til og med gjøre det i mørket, og under dyna.
Tar jeg feil?
Vokser de opp med følelsen av å aldri strekke til, fordi alle andre har duckface? Hvem får mest likes, liksom? Hvem er de kuleste, flotteste, peneste, tøffeste?
Hei alle barn og unge!!
Jeg håper dere lærer å forstå at det beste er å være en god utgave av seg selv. Vær ærlig, snill, omsorgsfull, modig, sjenert, redd, liten, stor, høy, lav, pinglete, eller hva du vil, bare du er DEG.
Det er helt vanlig å ha kviser i panna, selv om det er verdens undergang. Det er normalt å være assymetrisk, sånn at den ene puppen er bittelitt større enn den andre, og forresten, har du nesten ikke pupper i det hele tatt, så slipper du å tenke på hengepupper om førti år.
Det handler om bevissthet og tanker og trygghet.
Jeg vet at det ikke er så enkelt, for jeg har vært der selv. Jeg har kjent det på kroppen, og jeg har vært skikkelig ut å kjøre ett par ganger med tanke på komplekser og dårlig selvbilde, men se på meg nå.
Nå er det ikke bare pizzaen, men også jeg, som har nådd nye høyder. Jeg har toppet den med nye ingredienser og mer av alt.
Den ble riktig så smakfull.
Jeg har jobbet steinhardt for å tenke positivt, og det nytter. Jeg er et strålende eksempel på at det faktisk nytter. Det er ikke bare tomme ord, og det hjelper å ta i mot hjelp, for det er veldig vanskelig å snakke fornuft med sin egen verste fiende, som faktisk er en selv.
Jeg har vært min egen verste kritiker, og nå er jeg min egen beste venn, selv om vi fortsatt er uvenner i blant.
For verden er ikke perfekt, og jeg blir aldri et glansbilde. Jeg er bare et helt vanlig menneske, akkurat som alle andre. Vi er visst født sånn at vi sammenligner oss med andre, og det tror jeg adri at vi vokser fra, heller.
Helt til slutt, det er ikke alltid sånn at vi voksne vet best. Mine barn er mange ganger MYE klokere enn meg. De har på ett eller annet mystisk vis blitt mye tryggere på seg selv mye tidligere enn det jeg ble.
Det vil jeg ta noe av æren for, faktisk, for jeg har vannet deres medødte nysgjerrighet på livet, og jeg har alltid vært åpen om min egen utisktrekkelighet og famling.
Jeg har famlet mye. før jeg endelig våget å strekke armene i været. Jeg anbefaler det på det varmeste, for det blir så mye lettere å puste med magen da.
Prøv bare, prøv å sette vinger på en stein, prøv å følge sporet etter en fugl i lufta.
– Hans Børli –
Prøv å les et dikt om du vil, for poesi handler om akkurat de tankene som vi har inni oss. Les gjerne litt mellom linjene, også, for der kan du finne mye fint.
Har du dysleksi, sånn at bokstavene ikke står på riktig sted, så er det ekstra viktig å kunne lese mellom linjene, for kanskje har både A og B og C havnet der de ikke har lov til å være.
Hele alfabetet i en salig blanding, for livet er lett, og livet er vanskelig.
Selvsikkerhet og selvtillit, for det er to forskjellige ting, kommer ikke rekende på ei fjøl. Vi må hele tiden jobbe for å være oss selv, selv om det er godt med ferie i blant. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har ønsket ferie fra meg selv, for noen ganger har jeg vært drittlei. Drittlei av å psyke meg ned til ingenting.
Synd at det ikke finnes en av- og på-knapp, sånn at jeg slipper å ha hjernen på slep hele tiden. Eller, den må jo være med, men den kan holde kjeft.
Vi må jobbe for karakterene på skolen, også. Er målet å få en sekser?
DA er det mange som blir skuffa. Jeg ble iallefall skuffa for hver gang jeg fikk igjen en matteprøve, for matte er ikke min greie. Da var det mye bedre å analysere dikt, eller lese ei bok på nynorsk. Nynorsk, som alle hater.
Dyrk fram dine gode sider, enten det er tall eller bokstaver, og liker du ingen av delene så er du kansje en drivende dyktig praktiker. Kanksje du fikser alt eller ingenting, mens noen er midt på treet.
Det som teller er at du gjør ditt beste, og da er det bra nok.
La ingen sette deg i bur eller bås, og dette bildet har jeg tyvlånt.
Eg sit i kveld og skriv til deg og kjenner orda spire. Men enno står det berre eitt og lyser på papiret.
Eit “kjære” berre, står det her. Eg må vel finne fleire? Men vide flakkar tankane, som fuglar kringom reiret.
Det er så mangt eg skulle sagt – Fortenkt eg sit ved bordet og tenkjer: Kanskje er det nok med dette eine ordet.
Eg ynskjer deg – kvarhelst du bur langt burte eller nære, at du kan kjenne varmen frå det vesle ordet “kjære”.
– Jan-Magnus Bruheim –
I kveld fant jeg en skatt igjen, som jeg ikke har lest før. Det lille ordet ” kjære “, som ikke er så lite likevel.
Jan Magnus Bruheim har skrevet mye fint.
Har du noen gang vært så langt unna kjernen i deg selv at du har vært en fremmed? Skremmende fremmed; så helt annerledes enn den du egentlig vet at du er? Ikke sånne endringer som er en videreutvikling av den jeg var, og som jeg jobber for å bli.
Nei, for dette er noe helt annet, som er vanskelig å forklare. Et komma, på en måte, mellom det som var og det som blir.
Det er en sånn marionett-lignende følelse, der jeg danser en dans der andre har regien. Hvem andre enn meg selv? Jeg er ikke en nikkedukke heller, for det er jo bare jeg som har ansvaret for hva jeg sier eller gjør, men mer en slags viljeløs reise, akkurat som med barkebåten på åpent hav. En slags følelse av fortapthet.
Alene i verden.
Den vet ikke helt hvor den driver i land, den heller, barkebåten, for jeg har vært der.
Men så vokser det fram en ukuelig vilje, og en uslåelig stolthet. En dirrende styrke som starter i ryggmargen og brer seg utover, og helt ut i fingertuppene.
Det prikker i hele kroppen, på den samme måten som når føttene har sovnet. Jeg reiser meg og går, og føttene bærer meg.
Jeg klatrer oppover igjen, og kiloene renner på.
Egentlig er det helt greit, for det er ikke noe særlig å rase ned i vekt på den måten som jeg gjorde en stund, i komma-perioden.
Dette kommaet, den ørlille pausen midt i mellom, er forresten viktig, har jeg lært. Det er av avgjørende betydning hvor den plasseres, denne månesigden.
( Bildet er et lån )
Denne regla, eller regelen, lærte jeg på barneskolen:
– Heng ham, ikke vent til jeg kommer.
– Heng ham ikke, vent til jeg kommer.
Skjønner dere?
Jeg tror at alle i en lite periode av sitt liv opplever forvirring, og at grunnmuren vakler. Eksistensielle spørsmål flyr som løvblader i vinden, og jeg prøver å hente dem ned. Jeg prøver å finne min plass, og mitt ståsted. Etter et samlivsbrudd så er det bare løse tråder, og jeg vil iallefall ikke være lett på tråden.
Jeg vil bare være meg selv.
Det er nettopp her at det lille ordet kjære gjør underverker. Et ganske lite ord med stor kraft. Sagt i beste mening så er det verdens beste plaster på såret, og når såret har grodd så må huden få luft.
Luft under vingene, så jeg kan fly igjen, og ordene som jeg skriver er visst like svevende de, også.
I believe I can fly!
Det skal forresten alltid være luft etter et komma.
Jeg har henne som sier hva hun mener uansett hvilken vei vinden blåser. Hun som har en klar formening om hvor skapet skal stå, selv om hun ommøblerer rett som det er hjemme hos seg selv.
Det er vel på den måten hun lærer.
Det er bare sånn hun kan finne ut hva som matcher, og hvilke møbler ( les: mennesker ) som gjør hverandre gode. Den stålampa i bakgrunnen, som kaster lys over andre, hun havner sjelden midt i rommet. Ingen legger spesielt merke til henne, det gjør de bare om lyset slukkes.
Denne dama plasserer stålampa i midten med den største selvfølge. Derfor beundrer jeg henne, selv om hun er skremmende ærlig.
Ærlighet varer lengst, og måtte vennskapet vårt vare evig.
Hei Linn!
Eller henne som alltid sender melding på rette tidspunkt, fordi hun bare VET. Hun har alltid følehornene ute for andres sinnsstemninger, og er uredd når hun kjemper for det hun tror på. Hun er kanskje redd, men hun gjør det likevel. Hun er diplomaten blant oss, men aldri selvutslettende. Hun fortjener all verdens godhet tilbake. Hun putter bomull i ørene når det blåser ute, men lytter likevel.
Hun er krigeren som aldri slutter å tro på det gode.
Så har vi den befriende spillpppmakeren. Hun som lever livet så til fulle at hun rett som det er mister stemmen. På det lengste var den borte i fire måneder. Hun er den eneste jeg kjenner som har en stemme likevel. Det er den dama som lyser livsglede, selv om hun også har en hel bukett med andre sider. Hun er brennende engasjert i jobben sin, og det er smittsomt. Jeg er så utrolig glad for at akkurat den delen har smittet over på meg. Jeg takker aller mest for at hun har gitt meg motet og trua.
Vi skåler ganske ofte i rødvin, vi to, for vi har mye til felles, men det er alltid jeg som sier god natt først.
Alltid!
Hva med henne som bader hele året, altså utendørs, og i havet til og med? Hun som er en vulkan. Ordene bare flommer over, enten hun er lei seg eller glad. Ordene er som flytende lava, de er rødglødende, men aller mest varmer de. Hun er drivende dyktig i jobben sin, og har lederegenskaper som jeg ser opp til. Fordi hun SER, selv om hun ikke alltid hører, men det er fordi hun har så mye hun vil si. Når vi bader er det motsatt. Da er hun lydløs, mens jeg høres over hele Hamarvika.
Hun har et hjerte av gull, havfrua mi.
Nå kommer jeg til henne som har det kloke, varme, rause mammahjertet, som vi mødre gjerne har. Det er bare det at hun har sin egen, fine måte å vise det på. Hun som hegner om sin familie, og øser så mye godhet over sine nære og kjære at jeg smelter, bare ved tanken. Hun har opplevd at den yngste jenta hennes døde etter kreftsykdom, men hun står både rakrygget og skjelvende som et aspeløv tilbake. Jeg har alltid beundret hennes klokskap, og hennes evne til å vise omtanke for andre.
Hun har en egen evne til å formidle, sånn at både tårene og latteren sprenger på. Hun er en mester i å få oss andre til å se det hun ønsker å si.
Jeg beundrer slik fortellerkunst, for der er ikke jeg.
Ett av mine forbilder strikker fortere enn jeg klarer å telle. Hun er veldig kreativ, selv om ting av og til blir litt skjevt. Hun tar vare på hele bunten, og hun har en egen evne til å få alle til å føle seg velkommen. Om huset står på hodet, eller om det egentlig ikke passer, så passer det utmerket likevel. Da feier hun bare vekk rotet, og sier: Slå deg ned! Hun ler av seg selv, og vi kaller henne bare for rothøna. Jeg beundrer hennes evne til å gi blaffen i hva andre måtte mene.
I går fikk hun et hjemmestrikket vennesjal av meg.
Akkurat i kveld var det disse seks, men jeg kjenner mange, mange flere. Noen trodde kanskje jeg skulle liste opp Florence Nigthingale eller Mor Teresa, og det kunne jeg kanskje gjort, men jeg synes at det ble alt for lite jordnært.
De er sikkert et annet sted.
Denne gangen valgte jeg kortreist, og hvis jeg mikser de egenskapene som jeg beudrer mest hos disse seks, så blir jeg tilsammen en uredd kriger som fester hele natta, og som er hjertevarm, men aldri redd for å ta et isbad. Da tar jeg bare på meg et par hjemmestrikkede sokker etterpå, og sender varme tanker til alle dem jeg er glad i.
Jeg glemte visst i farten henne som alltid reiser kjerringa! Hun som aldri gir seg over, men som står på døgnet rundt, og som sikkert dør i farta, med skoene på. Jeg håper det blir lenge til, og så viljesterk kan jeg bare drømme om å bli. Hadde jeg vært bare halvparten så målrettet så hadde jeg vært forfatter for lenge siden, og helt sikkert på bestselgerlista. Hun klarer liksom ALT det hun bestemmer seg for.
Sånn er ikke jeg, selv om jeg er på riktig vei.
Hun har også mistet, og kjempet seg opp til overflata igjen. Jeg skjønner ikke at de klarer det, men jeg skjønner at jeg er heldig.
Veldig heldig.
Våg å være nykter Våg å leve nå. Syng, om det er det du vil ? gråt litt om du må. Tiden er for kort til flukt, bruk den mens du kan. Noen trenger alt du er og at du er sann.
Det passer godt med regn i dag, for det regner på innsiden også. Noen ganger er tårene innenfor, men de er der likevel. Vi lagrer gode og dårlige erfaringer hver eneste dag, og når det skyer over så fungerer det som i et mørkerom. Det er i mørkerommet at bildene blir til, sånn at vi kan slippe dem ut i lyset.
Akkurat sånn som de gjorde det før i tiden, når de fremkalte bilder.
Det hender også at jeg gjentar meg selv på bloggen, men det er fordi jeg skriver om det som opptar tankene mine der og da. Jeg rekker ikke å skrive like fort som tankene ramler ned i hodet mitt.
Er det det som kalles tankekjør?
Jeg vil heller kalle det tankespinn, for det er artig å kjøre karusell, selv om jeg blir svimmel og kvalm noen ganger, til og med redd. Jeg må holde meg fast, sånn at jeg ikke går på trynet i en sving, for karusellen er jo en eneste stor sving.
Heldigvis varer det bare en stund, selv om jeg er sjøsyk en stund etterpå. Jeg kommer helt sikkert til å gjøre det flere ganger, for jeg savner familieturene til Liseberg hver sommer.
Jeg hadde det like skøy som ungene, bortsett fra da jeg tok Høydeskrekken, og var sikker på at jeg skulle dø.
Det var en uslåelig blanding av skrekk og fryd.
Jeg husker en klok prest som sa, eller egentlig bare gjenfortalte hun noe som ei enda klokere jente hadde sagt. Hun sa nemlig sa at hun hadde tårene på innsiden, da hun fikk spørsmål om hvorfor hun ikke gråt.
Tårer er ikke et bevis på hvordan vi har det, men at det er godt å slippe dem ut, det tror jeg på. Det letter på trykket, og de tar det vonde med seg, iallefall for en stund.
Tårer er like viktig som latter, for det er så frigjørende og flaut. Noen ganger ler jeg når jeg burde vært alvorlig, og andre ganger presser tårene på når jeg minst venter det. Jeg tipper at alle har kjent på den følelsen.
Noen ganger kjenner jeg at latteren bobler i magen når den ikke skal. Jeg tror det er en absurd reaksjon på noe som egentlig er for trist til å ta innover seg.
Andre ganger lurer jeg på hvorfor jeg kjenner meg helt i vater når jeg burde reagert etter oppskriften, altså med tårer. Jeg tror at det er en forsvarsmekanisme, sånn at jeg er bedre i stand til å kunne fokusere på det jeg skal gjøre.
Jeg gjemmer dem til etterpå.
De siste tre-fire årene har vært heftige på så mange vis. Jeg har gjennomgått en forvandling. Jeg har hentet fram den egentlige meg, henne som jeg aldri har sluppet til før. Jeg hadde ingen anelse om at jeg var så modig som det jeg har blitt.
Jeg digger den nye utgaven av meg selv, hun som er midtveis i livet. På tide, vil vel noen si, men det er aldri for sent.
Aldri,
Sorg er så mangt. Den sorgen man gjennomgår ved et samlivsbrudd er på mange måter en sorg som er annerledes. Du mister noen da også, men på en helt annen måte. Pluss at du mister relasjoner som du hadde, og sommerferier som en gang var. Du mister økonomisk trygghet, og den delen av A/S Familien som tok seg av sånne ting som jeg ikke liker å gjøre. Du mister fellesskapet og samhørigheten, for den tar en helt annen form, men heldigvis mister vi aldri i verden alle de gode minnene.
Takk og pris, for dem er det mange av!
Du mister deg selv, men finner kanskje en bedre utgave av deg selv på den andre siden. I mellomtiden, og underveis, gjør og sier du ting du kanskje angrer på, og som du ikke kan trekke tilbake. Det er vondt å tenke på, men alle vet at ting som er gjort og sagt forblir der. Du kan ikke viske det ut, sånn som du gjorde i kladdeboka på barneskolen, den gangen det var stas å ha det fineste viskelæret av alle. Men det går an å legge ting bak seg. Bearbeide og godta, og legge boka pent i ei skuff. Ikke kaste den, for den er min historie, men jeg kan begynne på ei ny, og starte med blanke ark. Akkurat DET er vanskelig for en grubler som meg. Det er nærmest umulig på dager som denne, når regnet plasker mot ruta.
Nå er jeg modig og sterk, og på bristepunktet svak.
Parallelt med privatlivet så har jeg hatt så sterke opplevelser på jobb de siste årene. Jeg hat fått mer ansvar, og jeg har tatt det ansvaret på strak arm.
Derfor har jeg innimellom så vondt i de samme armene. Det setter seg fast, på et vis. Tankene setter seg fast mellom skuldrene, så derfor må jeg få dem ut her.
Jeg rister løs på bloggen, og tenker at andre kanskje nikker gjenkjennede.
Jeg skriver i stedet for å gå til fysioterapeut, for jeg liker ikke at andre knar på meg, eller trår meg for nære. Jeg er merkelig sånn. Den forsvarsmuren jeg har bygd opp er vanskelig å rive ned. Den står støtt, men heldigvis er det noen huller her og der, sånn at lys og varme slipper både ut og inn.
Jeg tror heller at jeg fra nå av skal kalle den en grunnmur.
Nå er den grunnmuren akkurat sånn som jeg vil ha den, men jeg vet fortsatt ikke hvordan huset blir. Jeg bygger og river, og blir aldri helt ferdig. Nå hadde jeg egentlig kommet ganske langt på byggverket mitt, men så tok vinden med seg noen planker, og da slapp regnet til.
Det var ikke med i beregningen, nå som alt gikk så bra.
Jeg føler meg skjør som ei avblomstret løvetann, der fallskjermfrøene flyr ukontrollert med vinden. Litt hit og litt dit, som en hel masse tanker på flukt.
Det går ikke an å kontrollere disse fallskjermene, for de lever sitt eget liv. Men de lander et sted, og alle vet vel at løvetanna er trassig og hardfør?
Den trenger egentlig ikke så mye for å ha et godt liv. Den vokser til og med opp av svaberget. Hvor tar den næringa fra? Det skjønner jeg egentlig veldig godt, for der er vi like, løvetanna og jeg.
Vi er like på så mange vis.
Jeg elsker å sitte på et svaberg og se utover havet. Det er det beste som finnes. Å høre havbåra langt der ute er både dans og drama, akkurat sånn som livet mitt er. Jeg har ei venninne som kaller meg dramaqueen, for jeg er en mester til å skape ei mus om til elefant. En elefant som tramper i klaveret når livet egentlig spiller opp til vals.
Jeg er uansett ikke spesielt glad i, eller god til, å danse, men jeg liker å se at andre svinger seg på parketten. Min jobb er å trampe tankten, og det merkes, særlig når jeg er elefant. Andre ganger er jeg stille som ei mus, og da piler jeg inn i hullet mitt og blir borte.
Det stemmer ikke at jeg blir borte, for da plirer jeg på verden gjennom trillrunde knappenålsøyne, uten at noen legger merke til det. Bare den som er redd for mus, for den som er redd for mus føler uansett øynene i nakken. De bare VET at jeg er der et sted.
Jeg er så glad for alle som jeg har rundt meg, og som gjør at jeg kan blomstre. Likevel behøver jeg noen ganger å være alene hjemme. Da orker jeg ikke å prate så mye, for det er mye lettere å skrive.
Snart flytter begge barna ut av redet, og det er fint og naturlig. Likevel er det litt vemodig og rart. Jeg håper jeg har lært dem noe viktig på veien, nemlig å stole på seg selv og sin egen styrke. Jeg er stolt over at jeg ikke overfører den jeg var før til dem, men at jeg er modig nok til å la dem fly ut i verden,på egne vinger og dit de vil. Jeg har kanskje lært dem at det er lov å trå feil, og at det er lov å si unnskyld. Det er lov å blåse bort med vinden, og det er lov å slå rot på nytt. Det viktigste er å være seg selv,
