STJERNENE I NOVEMBER

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Stjernene i november,

store, klare

over lasete

lauvfallslier.

Utkjempet sorg,

ensomhet, ord

fra tusen uskrevne

kjærlighetsbrev,

brodert med nennsomme sting

av glitrende sølvtråd

på himmelens djupblå fløyel.

– Hans Børli –

Jeg MÅ skrive. Og jeg må lese. Særlig diktene til Hans Børli, fordi han maler så fint med ordene. Han bruker hvert eneste ord med forsiktighet, men får dem likevel til å glitre.

Jeg kan lese diktene hans om og om igjen, og jeg finner alltid noe nytt. Poesi gir meg noe som jeg ikke vil være foruten.

Jeg har stor respekt for mennesker som eier en slik formidlingsevne som han gjør. Det er kunst.

Stillhet er også kunst. Å søke stillhet er ofte vanskelig, fordi vi hele tiden er omgitt av alle mulige lyder, og fordi vi er opptatt med så mange ting som tar fokuset vekk fra den gode stillheten. Vi behøver den. Vi behøver å puste med magen, og vi behøver å søke en indre ro. 

Stillhet kan også virke truende, fordi vi da blir tvunget til å lytte. Lytte til oss selv, og stille oss selv de vanskelige spørsmålene. Vi slipper ikke unna.

For meg, som er havets datter, så finner jeg denne stillheten i kajakken min. Det er havet som gir meg den etterlengtede roen. Havet vugger meg og omslutter meg, og i disse øyeblikkene kjenner jeg på lykkefølelsen. For ingen er lykkelig hele tiden. Det er disse glimtene av lykke som er rikdom.

Jeg finner ikke de riktige ordene for å beskrive stillheten, så jeg lar Hans Børli gjøre det for meg. Slik han beskriver skogen, slik er mine følelser for havet. For jeg vet jo at stjernehimmelen over oss er den samme.

Det er rart med stillheten i skogen,

den er aldri et fravær av lyd,

aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom.

Du hører trærnes mjuke riksing i vinden,

en korsnebb fløyter sin vemodige tone, og hakkespetten trommer lydt på en tørrhara,

– men summen av det hele er likevel stillhet,

en stor ro som kjærtegner trommehinnene

og lar deg høre livet brenne i deg som suset av flammen på et lys.

INGEN SOM DU

For du har både vett nok,
mot nok og ro nok.
Og du er både bra nok,
sterk nok og god nok
Du er den blomen du skulle vera.
Kom med dine draumar, kom med di tru,
for ingen er som du.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne sangen er nydelig. Den forteller meg at jeg er god nok. Noe av det jeg setter mest pris på ved å bli eldre, er at jeg faktisk tror mer på dette enn jeg gjorde før.

Jeg har jobbet meg fram til å mestre bombardementet av perfekte kropper med perfekt hud. De som lyser mot meg fra ukeblader og aviser. Glansbildene.

De treffer et ømt punkt inni meg. De gjør det fortsatt, men aldri som før. 

Da ungene var små, og hadde overnattingsgjester, utbrøt en av dem høylytt i det jeg stupte ut av senga: Du ser ut som et monster.

Med to timers søvn og håret til værs, så var det ikke langt unna. De fikk se en uretusjert mamma, og jeg fikk en lattermild start på dagen.

Dette var bare morsomt, men det som ikke er morsomt er å være sin egen verste kritiker. Stille seg selv til veggs, og kreve for mye av jenta.

Jeg er et godt eksempel på at tanker kan ledes inn i en negativ spiral, og jeg har også bevist det motsatte. Det siste er jeg stolt over.

Jeg har opplevd å ha speilet som fiende. Det var lenge min verste fiende. Jeg har opplevd at dagslyset skremte meg, fordi det er så avslørende. Ingen og ingenting kan gjemme seg i dagslys. For den som tenker sunne tanker, så er disse tankene vanskelig å forstå. Det høres dumt ut, og er en bagatell i Verdensbildet. Det er da jeg går ut og titter på stjernehimmelen. Lille meg i den store verden.

Det visste den friske delen av hjernen, også, men den var den tapende part. Den kjempet hardt for å sette ting i perspektiv, men tapte hver eneste kamp.

Nå vinner jeg stadig oftere. Slår negative tanker ned i støvlene. Jeg tramper på dem. Noen ganger i sinne. Andre ganger gnir jeg dem frydefullt ned i søla. Jeg hopper på dem, i barnslig glede.

Jeg feirer hver lille seier, for hver liten seier er en stor seier for helsa mi.

Jeg sammenligner det litt med anoreksi. Du ser en annen virkelighet i speilet enn det andre gjør. Du tror fullt og fast på det du ser, samme hva de andre sier.

Det er faktisk en diagnose, og den diagnosen har jeg gitt meg selv. Dysmorfofobi. Den ligger latent, og under huden. Like under overflaten, med en skjør hinne over.

Jeg fikset et eget album, der jeg samlet bilder av kvinner med samme “feil”.  Det var en liten trøst å vite at vi var flere.

Jeg nektet å være med på bilder, og eg hadde et usunt forhold til mitt eget speilbilde. Dere forstår nok ikke hvilken jobb jeg har gjort for å mestre dette. 

Jeg har klart å overvinne ved å snu tankene mine. Jeg har mestret livet ved å være åpen. Om noen mener jeg byr for mye på meg selv, så får det så være. Jeg har vunnet på det. Jeg har hatt utrolig god hjelp av fastlegen min, Eli. Eva Renate Bøe har vært en god og profesjonell støtte. Jeg har blitt møtt med respekt på arbeidsplassen. Barna mine har vært enestående. Familie og venner har vært uendelig tålmodige. Jeg har mistet dager og år, og påført mitt tidligere samboerskap påkjenninger som gjorde at jeg valgte som jeg gjorde. Men jeg har også vunnet mye. Jeg har startet med blanke ark, og vunnet en kjæreste, som jeg har valgt å være åpen med. Han gjør meg til et bedre menneske.

Jeg har vunnet over meg selv. Jeg er den blomsten jeg skulle være.

 Eg kan sjå deg
som en ven i verden.
Som ein eg treng her
på denne lange ferden.
For eg har sove i vakker seng,
blant ville vekster i blomeeng.