Å beskytte hjertet

 

 

– Alexander Fallo –

 

I dag hadde jeg mest lyst til å ligge på sofaen, men kjæresten ville det annerledes. Han ville til Besselvassheia, og jeg sa ja.

Til å være med.

Jeg behøvde et spark i ræva, for jeg ville helst ligge på sofaen og beskytte hjertet mitt. Gjemme meg litt bort fra alt og alle en stund, men det beste var likevel å gå tur i strålende augustvær.

Jeg var mutt og stille da jeg tok mine første steg, men så løsnet det.

Trollet sprakk i det sola rant.

Han får ikke så mange klemmer, for dem er det Milla som får. Det er så mye lettere å være kjærlig mot Milla, og så mye enklere å hviske noe i øret på en hund.

Hun har store ører, nemlig.

Store, myke antenner som hører alt.

 

 

Hun er staselig som ei dronning.

En livsnyter som synes at livet er best ute, men ikke når jeg er inne, for hun vil helst være der jeg er.

 

 

Når jeg er sliten og tankefull, eller full av alle slags følelser, da blir jeg innesluttet. Da klarer jeg ikke å si hva det er, eller hvorfor det er sånn.

Da hjelper det å være ute, selv om jeg helst ikke vil ut.

Det hjelper å vandre av seg det som er vondt og vanskelig. Det er jo ikke alt jeg kan snakke om, heller. Det er ikke sånn at jeg kan fortelle alt til resten av verden.

For i min verden har vi taushetsplikt.

I min verden møter vi spesielle mennesker hver eneste dag, og på hver eneste vakt.

Alle er spesielle.

Og noen er sære.

Noen er til og med yngre enn meg.

Mens ei er snart hundre.

 

Jeg mener ikke at jeg vil beskytte hjertet mitt mot alle disse menneskene. Det jeg mener er at hjertet mitt trenger beskyttelse, slik at jeg kan takle og tåle, sånn at jeg kan møte og mestre.

For jeg vil ha mot til å snakke om både livet og døden.

 

 

 

 

Uten filter

 

Det ser nesten ut som om kajakken min er laget av gull.

Det er nesten sånn at ord blir overflødige.

Hva skal man si, annet enn å oppleve?

Uten filter.

 

 

I kveld padlet vi i vårt eget øyparadis. Vi har jo dette vakre, vene havet rett utenfor stuedøra, iallefall nesten. Så nært og så kjært at vi bare kan ta en tur på impuls, når været tillater det.

For jeg er en godværspadler. og i kveld var det magisk.

Det var drømmeforhold.

Silkeføre.

God glid.

Til og med knotten holdt seg unna.

Fargene skifter i løpet av kort tid; det er det som er så forunderlig fint og fascinerende.

Jeg har nesten ikke ord.

 

 

Det må oppleves.

Og alt dette fikk jeg oppleve i kveld.

 

Mitt sanne ansikt

 

 

Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig

ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker

tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis

i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid.

– Stein Mehren –

 

Men et menneske kan ikke elske andre uten å være glad i seg selv, og det var jeg ikke da dette bildet ble tatt, for fem år siden. Dette er ett av de få bildene som jeg finner av meg selv fra tiden før, for jeg ville ikke være med.Jeg studerte mitt eget speilbilde 1000 ganger i døgnet. Ikke for å¨bekrefte eller avkrefte om jeg var pen nok, men fordi jeg så så mye som ingen andre så.

Dette bildet dukket opp i facebook-minneboka da jeg sto opp i dag, og satte masse følelser i sving.

Og nå, når jeg ser på dette bildet i dag, så ser jeg det ikke selv heller.

For det satt i hodet, på innsiden.

Ikke på utsiden, som jeg trodde og visste. Ingen måtte fortelle meg at jeg så syner, for jeg så det med egne øyne. Dette har jeg også skrevet om i et tidligere blogginnlegg, men minnet kom tilbake, og da klør det i fingrene etter å formidle et budskap.

Selv om ingen skjønner bæra.

Ingen forstår seg på innbilte skavanker, innbilte svangerskap og følelser på villspor. Følelser som er så sterke at de blir sannhet, selv om det er blank kløgn.

Det med innbilt svangerskap har jeg aldri opplevd, men jeg tipper at folk rister på hodet av sånt.

Hjernen min ble foret med reinspikka løgn døgnet rundt. Løgnene tok fra meg nattesøvnen og selvfølelsen, og ingen kunne gjøre noe med det, bortsett fra meg selv. Den eneste fordelen var at ungene alltid visste hvor jeg var.

Nemlig foran speilet.

Ikke hvilket som helst speil. Det måtte være speilet på badet, og ikke alle de andre, for de satte meg i et dårlig lys. Dette ble spesielt viktig da jeg startet på veien mot å bli frisk, for jeg ble syk av det. Det lille jeg bygde opp ble lagt i grus, om jeg stoppet ved feil speil, for da så jeg det igjen.

DET.

Det var min første tanke om morgenen, og den siste før jeg la meg. Udyret kvernet rundt i hodet mitt mens jeg spiste og sov, og mens jeg tilsynelatende nøt solnedgang eller solppgang. Jeg følte meg som monster. Kan dere forstå det?

Sikkert ikke.

Jeg har lest om det, og jeg stilte diagnosen selv. Dysmorfofobi, sykelig opptatthet av detaljer ved eget utseende, sånne detaljer som kanskje ikke finnes, og som ingen andre ser, og som iallefall ikke betyr noe som helst, om de tilfeldigvis er der.

Sånn var jeg på ungdomsskolen, før jeg klarte å tvinge tankene litt på avstand. Hele greia utløst av en liten, og sikkert uskyldig, kommentar. En ubetenksom kommentar som veltet hele lasset, for det lå nok latent i meg.

Jeg var et lett bytte.

Nå som jeg har blitt så sterk på mange vis, så kan jeg ikke annet enn å være stolt over meg selv. Nå er det lys i øynene, og sikkert noen linjer som følger alderen med.

Nå som det kanskje ER ting å se, så ser jeg det ikke.

 

 

Jeg har hatt prestasjonsangst som var så vond at jeg nesten droppet ut av studiene. Nye praksisplasser, nye krav og nye mennesker å forholde seg til, samtidig som jeg hadde nok med tankene som kvernet. Jeg syklet som en gal, fra Levanger og til Skogn – og tilbake igjen, selvfølgelig –  hver eneste kveld, i et forsøk på å sykle fra meg selv.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg ble mye sprekere enn broren min. Han med sine 21 gir, han hadde ikke en sjanse mot mine 3.

Humor er et nyttig hjelpemiddel, spesielt i ettertid.

Jeg hadde ikke forventet at ungdomsskoletankene skulle komme tilbake, for jeg trodde at det var ungdomsnykker, men det var det ikke.

Det var mer alvorlig enn som så, selv om det er alvorlig nok for den det gjelder, å være dødssjenert og usikker i unge år. Det er alvorlig uansett alder det, og noen ganger til å le av, men helst ikke så noen ser det.

Fantasien henger ikke sammen med virkeligheten. Selvfølgelig visste jeg at mine problemer var lommerusk i forhold til kreft og ALS og annen dritt, men jeg glemte det. Foran speilet så glemte jeg resten av verden.

Jeg ble selvopptatt uten at jeg ønsket å være det.

Sånn ville jeg ikke ha det. Jeg ville ikke ødelegge hvert eneste øyeblikk, som er en gave, med å male dagen svart. Jeg oppsøkte lege, jeg fikk medisiner og jeg gikk i samtaleterapi. Jeg hadde en moderat depresjon på papiret, for den andre diagnosen har jeg bare i hodet. Jeg vet ikke hva som utløste hva, men når man i tillegg krydrer det hele med samlivsbrudd, DA blir det mølje.

Da blir det fullstendig krise.

Jeg er stolt over at ungene har vært i fokus hele tiden, bortsett fra når jeg så meg i speilet. De har kommet gjennom, og ut på den andre siden, som reflekterte og trygge mennesker. Jeg har hele tiden vært åpen, etter at jeg fikk tilbake stemmen og trua på meg selv. De har himlet med øynene, irettesatt meg, og realitetsorientert meg, like mange ganger som jeg har kollapset. De har fått kjærlighet og varme og mat på bordet hver eneste dag, selv om jeg ofte måtte ty til Toro.

Det gjør jeg fortsatt, for jeg liker ikke å lage middag. Det er den eneste fordelen med å bo alene. for da duger to knekkebrød med leverpostei, majones og agurk. Tid og penger spart.

Tid som jeg kan bruke til hva jeg vil, og penger som jeg kan vippse til studentene mine.

For de er mine øyenstener.

 

 

 

 

 

 

 

Å være til

 

Klarast i minnet

står tider og stunder

da ein heilt og fullt

kjende ein var til.

– Haldis Moren Vesaas –

 

I kveld vil jeg takke Karin Jegtvik for at hun delte disse ordene på Instagram, for jeg har ikke lest dem før. Jeg har lest og likt mye som Haldis Moren Vesaas har skrevet, men disse vakre og meningsfulle ordene har gått meg hus forbi.

Helt til nå.

Noe av det beste jeg vet er å lese ord som andre har skrevet, og som treffer midt i hjerterota. Dette lille diktet er som smørøyet i risensgrynsgrøten. Det smelter, og finner veier alle steder, sånn at grøten og livet smaker mye bedre.

Det jeg leser mellom linjene er sukker og kanel.

 

Jeg kjenner at jeg er til når jeg står i kassakø på coop, også, men det er ikke sånne stunder som er minneverdige. Kassakøen er en evighet, for jeg vil bare ut og bort, men et øyeblikk for evigheten er det definitivt ikke. Når jeg kommer hjem fra kveldsvakt, og finner verdens største edderkopp over inngangsdøra, DA kjenner jeg at jeg lever.

Jeg vil mye heller ha hjertebank av forelskelse eller spenning, i stedet for skrekk.

 

Noen spår i grut, og jeg studerer rosevin. Med havet som bakteppe kan jeg lese ei hel bok inni det glasset. Boka er så fin at det er med sorg i hjertet jeg blar om til siste side. Det føles som å miste en venn.

En venn som har gitt meg ord og bilder fra livet sitt.

Jeg elsker å lese.

Jeg elsker å lese bøker, og jeg elsker å lese mennesker, men det finnes en forskjell. Når jeg leser ei bok, så kan jeg lage mine egne bilder. Derfor er det vanskelig å se filmen etterpå, så det gjør jeg sjelden. 

Når jeg leser mennesker, så betyr det at jeg sanser og lytter og ler. Det beste jeg vet er når kjemien stemmer. Når det er lov til både å le og gråte. Når vi kan snakke alvor med glimt i øyet.

For det er faktisk mulig.

I sånne stunder kjenner jeg at jeg er til. I sånne stunder leser jeg alltid mellom linjene. I sånne stunder skjønner jeg meningen med livet, selv om det høres ut som en klisje.

 

Hva så, om det er klisje,

blir det finere enn det?

Det å bare kunne være,

la seg favne av det nære,

nyte vin og himmelblå,

alt mens havet titter på.

 

Amen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Seile sin egen sjø

 

TANTEGUTT OG FADDERBAN

God tur, no reise du Over There,
men du må husk at du hørre te her,
lytt te Fru Pigalopp, dama i midten:
Hold dæ for Guds skyld unna aill dritten!

Doughnuts og Donald og sukker og sirop,
kjæmp i mot Trump`en heilt te han gir opp,
ta i mot alt som landet kan gi,
opplev og reis om du bære får tid.

Ittj bli så læng at du bli president,
tenk litt på oss som sett her på vent,
finn dæ ein kjærest heim her i Norge,
æ veit tå fleir som e ledig på torget.

 

Jeg synes det er strålende at ungdommen griper sjanser, og følger drømmene sine. Jeg hadde også muligheten til å besøke USA da jeg var ganske ung, men den sjansen våget jeg ikke å ta. Jeg var den som tenkte å ta med meg min lille reiseradio til London, sånn at jeg kunne høre på norsk radio mens jeg var der.

I mine ører låt det fornuftig.

Helt til broren min realitetsorienterte meg, og sa at de ikke hadde trøndelagsnytt i storbyen, etterfulgt av verdens råeste latter.

For jeg har faktisk vært i London, selv om det ikke ble USA. Jeg var der på “studietur”, for jeg valgte språklinja på videregående, sammen med fire andre jenter.

Vi studerte gutter, hamburgermenyer, og vi øvde på å se eldre ut enn vi var, sånn at vi kunne sitte på puben og drikke øl, for det gjorde alle de andre.

Jeg har lært engelsk, tysk, frans og spansk, og jeg liker meg best hjemme.

 

 

Reise – Kari Bremnes 

Reise
Reise
Reise med en liten passasjer
Følge tegn som ingen andre ser
Være egen båt
Frakte både jubel og gråt

Reise
Reise
Reise lenger enn du hadde trodd
Kjenne liv der ingen før har bodd
Være en lugar
Seile med et spørsmål uten svar

Reise
Reise
Reise lansmed dag og over natt
Reisen er den lengste du har tatt
Være eget fyr
Blinke for et gammelt eventyr

Reise
Reise
Reise med en passasjer om bord
Nynne på en sang av hav og jord
Være solvarm strand
Når en liten sjømann går i land

 

Jeg seiler på eget hav, oppdager nye steder, og finner nye sider ved meg selv. Jeg er mitt eget fyr, men noen ganger seiler jeg på grunn, fordi jeg har glemt det som jeg lærte da jeg tok båtførerprøven. Fyret blinker på spesielle måter, og det forteller oss noe viktig. Det hender at jeg glemmer, eller ignorerer og overser signalene.

 

 

Det viktigste er å seile sin egen sjø, følge sine egne drømmer, enten de er kortreiste eller himmelhøye. Vite at hjemme finnes den trygge havna, den lune vika og det varme svaberget. 

En drøm er et eventyr som du selv velger.

 

 

Uten meg er du ingenting

 

 

Tenke seg til at bloggen min kryper oppover på lista. Det er inspirerende og artig, og helt klart stor stas. Det må jeg bare innrømme.

Jeg innrømmer mye annet også, gjennom ordene som jeg deler, men ikke det aller innerste.

Jeg deler mye, men ikke alt.

Det er ikke et mål i seg selv å havne høyt på lista, men det betyr jo at mange leser det jeg skriver, og det er det som er så fint.

Jeg unner meg selv å være stolt.

 

 

Jeg måtte visst rykke tilbake til start for å begynne på nytt. Kroppen befalte meg:

LYTT, for svingende!!

Uen meg er du ingenting, sa den. Uten meg står du ikke på fot, og uten meg har ikke tankene dine et sted å bo.

Uten meg kan du ikke leve.

 

Jeg har skrevet om det før, men noen ganger er det lurt å gjenta seg selv, særlig om tankene er gode. Særlig om tankene stryker meg på kinnet, eller gir meg et spark i ræva. Dette fikser du!

Dette mestrer du. Dette har du aldri gjort før, så det klarer du sikkert.

Da jeg omsider havnet på sofaen, og ble der i nesten ett år, så hadde kroppen min hintet lenge, stakkar. Først så hvisket den at jeg burde lytte til min indre stemme. Deretter pirket den meg på skuldra, og ga meg muskelsmerter. Værsågod!

Til slutt spente den beina under seg selv.

Og tok fra meg stemmen. Ikke bokstavelig, men jeg orket ikke å snakke. Det gjorde ikke all verdens forskjell, for jeg har aldri vært en pratmaker, men likevel.

Så stille har det aldri vært.

Jeg spiste nesten ingenting, og jeg gjorde ikke annet enn å se på TV. I stedet for å spise så så jeg på Masterchef Australia, men jeg er fortsatt ikke flink til å lage mat. Kiloene forsvant, men nå har de heldigvis kommet tilbake igjen, sammen med alt det andre.

Kjære, runde kvinnemagen min.

Den snille, myke kroppen min, som våger å si fra der andre tier. Kroppen min, som fremdeles er i helspenn av og til. Den som svetter og skjelver og fortsatt gråter i blant. Den som smiler og ler, og har glimt i øyet. Den som er et helt og ærlig menneske, og som av og til serverer en hvit løgn for å redde sitt eget skinn.

Lyset er tent, og ordene er tilbake. 

 

Lyset

Kjære, alt ditt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

Halldis Moren Vesaas

 

Tusen takk til alle som velger å lese mine ord. Det betyr uendelig mye. Det er som å balansere på line uten å være redd, fordi jeg vet at under lina er sikkerhetsnettet mitt. Familie venner, lesere, og nye bekjentskaper. 

Jeg vet at dere fanger meg opp, så derfor kan jeg være balansekunstner. Derfor kan jeg leve, leke, svinse, svanse, gråte og danse, og være akkurat sånn som jeg er.

Takk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mitt lille land

 

I går kveld tok Anette og jeg et impulsivt kveldsbad. Forfriskende og beroligende, og passe kaldt. Det klarner hodet og avkjøler kroppen, og da blir jeg i verdens beste modus. Alt stemmer, på en måte, bortsett fra hudfargen.

Jeg er kritthvit, eller hvit som en engel, men jeg har ikke vinger.

 

Min verden er blå og blikkstille og trygg.

Tenk å kunne rusle ned bakken, uten å planlegge noe særlig, og bare hoppe i havet fra ei brygge. Hun som eier brygga er priviligert, og jeg er priviligert, fordi jeg alltid er velkommen dit.

Mr Handyman har gjort en utmerket jobb, og Anette har ryddet fjæra for ting og tang. ( Pling!! – jeg elsker ordspill 🙂

Hva mer kan man be om?

Et glass vin på bryggekanten, kanskje.

 

 

Jeg drømmer meg hit og bort, men aller helst hit.

 

 

Nå har det vært så mange terrorangrep at jeg nesten går i surr. Jeg husker ikke hvor og når og hvem. Jeg husker ikke hvem som var først og sist. Eller jo, det siste var i går, i Barcelona.

Nå er det de som gråter salte tårer, og verden gråter med dem. Mens vi tar et bad, og er så langt unna, at det er vanskelig å skjønne.

 

Mitt lille land, der havet stryker mildt om rygg,
som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap
når det blir lyst, mens natten står blek og tyst.

– Ole Paus –

 

 

Mitt lille land, min lille verden, og havfrue-venninna mi.

Det er håp i hengende snøre, og vi håper på en fredelig verden, selv om det aldri kommer til å skje. 

Hva skal vi gjøre?

Det spørsmålet er alt for stort for meg og mine tanker.

 

” Mitt lille land
   Et lite sted ,en håndfull fred
   slengt ut blant vidder og fjord. “
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ventesorg og den andre sorga

 

 

 

Jeg hørte presten snakke om sorg, og at sorgen kan oppleves som et tykt og ugjennomtrengelig tåkehav. Et sted hvor du er nødt til å være til tåka letter. Vi som bor ved havet vet at tåka kan komme brått og uventet. Vi vet også at det er vanskelig å prøve å bevege seg ut av den.

Det går liksom ikke.

Vi vet ikke hvor vi er, eller hvor vi er på vei. Landskapet og fargene forsvinner, Vi føler at tåka tar kvelertak, og tyner livsngnisten ut av kropp og sinn. Det blir vanskelig å puste.

Noen ganger ser vi tåka som en vegg ute i horisonten, som et slags varsku. Den ruller litt nærmere, men så hender det at sola og vinden jager den bort. Vi trekker et lettelsens sukk.

Ikke denne gangen.

Det var ikke oss denne gangen. Og så er livet som før.

 

Hvordan er ventesorgen?

Når tåka er i synsranden, og du vet at det er meldt en vindretning som bærer tåka din vei? Det tror jeg er vanskelig. En sorg FØR sorgen, på en måte. En sorg i livet, blandet med minner, takknemlighet, håp og livsglede. Sikkert angst og sinne, også, over det vi ikke vil gi slipp på.

Jeg tenker mye på dette, selv om jeg er en glad laks.

Jeg tror det er lurt at jeg som sykepleier avklarer mitt eget forhold til liv og død, selv om jeg på ett vis ikke har peiling. Ingen som ikke har opplevd det selv, har virkelig peiling på hvordan det er.

Likevel, jeg blir tryggere av å reflektere over liv og død. Jeg blir tryggere på meg selv, og da blir jeg en tryggere samtalepartner og hjelper. Da våger jeg å pirke borti det som er vanskelig, eller jeg våger å la det være. Jeg blir bedre på å lese blikk og bevegelser, og det blir mindre farlig å være nær.

Det er ikke farlig i det hele tatt.

Jeg er sykepleier. Det er ikke min smerte og min sorg, selv om det er fryktelig vondt mange ganger. Det er tvingende nødvendig å betrakte på avstand, samtidig som man holder noen i hånda. Det er helt nødvendig å la det faglige blikket bedømme situasjonen, men jeg ser med hjertet samtidig. Det gjør jeg alltid. Den profesjonelle meg, og lille, store meg, går alltid side ved side. Det hender jeg føler meg stor og sterk og trygg, men noen ganger er jeg bare ei lite mus, som helst vil pile innunder golvlista, og bli borte. 

Jeg vil bort fra alt, for jeg vet ikke om jeg makter å være så nær. Det er da jeg velger å fokusere, for jeg har alltid et valg. Jeg har valgt å være sykepleier, og da har jeg et ansvar som jeg ikke kan løpe fra. Da tenker jeg på den som jeg skal hjelpe, som ikke lenger kan velge.

Hva skal JEG være redd for?

Mine egne reaksjoner? Mine egne følelser? Muskelspenningene eller hodepinen? Det at jeg får døden i fleisen? Reaksjonene det skaper hos meg selv, fordi det minner meg om ting jeg selv ikke har bearbeidet? 

Det hender jeg ser litt uklart noen ganger, men da er det bare å tørke tårene. Den som er syk, og de pårørende, tåler å se tårene mine. Jeg tror til og med de synes at det er fint, på en måte. Men tårene får ikke ta overhånd, for jeg nekter å gi etter. Da går jeg heller ut og trekker frisk luft, eller jeg later som jeg skal ta en viktig telefon. 

Jeg går ut og tar sats, gråter meg ferdig, men den “viktige” telefonen får vente, for hva er mer viktig enn å være tilstede med hele meg?

 

 

Presten sa at tåka vil lette. Det gjør den alltid. Landskapet blir kanskje aldri som før, og tåka vil komme tilbake, men kanskje vi ser på sola og regndråpene med nye øyne?

Eller på regnbuen, og på fjæra som danser med vinden.

Et lite tegn, et tegn bare, på at det finnes noe mer mellom himmel og jord. En liten hilsen fra dem som kjenner en annen virkelighet.

De som vet mer enn oss.

 

 

Jeg vil ikke vite, ikke på lenge ennå. Jeg vil ut i høstsola, og nyte all verdens farger, for høsten er det vakreste jeg vet. Sånn har det alltid vært, så lenge jeg kan huske. En ny start, et nytt skoleår, nye joggesko, og nye muligheter. Friskere luft og høyere himmel.

Oppturer og nedturer, kvikke tanker og tunge tanker. Sånn er livet for de fleste, eller for alle, for jeg tror at vi i bunn og grunn er ganske lik hverandre når det kommer til stykket. Når vi skal møte døden så eier vi bare det vi står og går i. Ikke  tar vi med oss noe heller, annet enn dyrebare minner. Det er stunder i livet da materiell rikdom ikke betyr noe som helst, for ingen kan kjøpe lykke, og ingen kan betale seg fri fra sykdom og sorg. Heldigvis bor vi et land som gir oss muligheter, men det er ikke alltid nok.

Jo, forresten, LYKKE kan kjøpes for penger likevel.

 

Det er lykke å kjøpe nytt garn til strikkekurven, og det er fremdeles lykke å kjøpe nye joggesko. Noen ganger er det mer tilfredsstillende å ha en pose med garn ved godstolen, enn det er å se det ferdige plagget. Det er noe med forventningene; de fargerike nøstene som kanskje, kanskje kan bli til noe veldig fint.

Jeg tenker at det kanskje hendte at jeg fikk jeg gnagsår av de nye joggeskoene mine, men det har jeg i såfall glemt. Jeg valgte bort usikkerheten, sjenansen og de vonde følelsene, og husker heller min første forelskelse, min fineste ullgenser, den beste venninna, og gutten som sjarmerte meg i senk ( ikke i seng ) bare fordi han eide sin egen moped, men mest fordi han var den som alle ville ha. 

 

Dette: å vera i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og auker den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir
gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

– Haldis Moren Vesaas –

 

Godt valg!

 

I dag leste jeg noe i et kommentarfelt som jeg ikke vil gjengi, fordi det var så stygt.  Fra en voksen til en voksen, men likevel.

Gjør det noen forskjell?

Kan VI gjøre en forskjell?

Ja, det kan vi. I disse dager begynner noen i barnehagen, eller i 1. klasse. Noen fortsetter der de slapp, mens andre begynner på ungdomsskole eller i videregående skole. Kanskje til og med på universitet, eller som lærlinger.

Noen blir mobbet på jobb.

Mobbing foregår på mange arenaer, og flere enn før, på grunn av at sosiale media har gitt oss den muligheten. Sosiale media gir uante muligheter, enten det gjelder å snikfotografere, dele bilder ulovlig, eller det å sitte trygt på rommet sitt og sende stygge meldinger til andre.

Jeg tror at den terskelen er mye lavere nå, når man “slipper” å gjøre det ansikt til ansikt.

Jeg har ennå Snåsamannen sine ord i ørene. La oss være et lys for andre. La oss ikke dømme og fordømme andre. 

La oss være et medmenneske.

Jeg får vondt i magen når jeg leser mobbehistorier, noen av dem med tragisk utfall. Det er vondt å lese sånne ord, men det er ingenting i forhold.

Det er ingenting i forhold til hva noen må tåle for å være seg selv.

 

Vi må begynne med oss selv.

 

Jeg tror at mye starter ved middagsbordet hjemme. Det handler om at vi alle, en eller annen gang, kommenterer andre sitt utseende eller andre sin måte å være på, enten med barna som tilhørere ( for da er ørene på stilk ),  eller på vinkveld med venninnene.

Det tror jeg alle gjør.

Alle har sikkert kjent følelsen av å heve seg over andre. Vi ler av noen, eller vi fryder oss over at de mislykkes. Fryd var kanskje å ta hardt i, men den lille stemmen inni oss som ikke burde vært der. Kan vi med hånda på hjertet si at vi aldri har hørt den?

Jeg har hørt den mange ganger.

Det handler om respekt, ikke sant? Det handler om å være bevisst stemmene i hodet, skille dem fra hverandre, og lytte til den stemmen som vil andre vel. De andre stemmene, hylekoret, kan jeg velge å ignorere eller overhøre. 

Er det sånn det føles å bli mobbet tro?

Ingen lytter til det du har å si, og ingen bryr seg. Jeg tipper at det er veldig vondt å være luft for andre mennesker, være usynlig, ubetydelig og ingenting.

Den som ikke blir bedt i bursdag. Han som alle prater om i kantina, eller henne som ingen gidder å henge med.

Dag etter dag.

Helt til noen ikke orker mer.

Jeg orker nesten ikke å tenke på det.

 

 

ENSOMHET

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn ? her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

– Arild Nuquist –

 

Det er godt å være ensom i blant, når jeg velger det selv. Det er mange som ikke har de samme valgene som det du og jeg har, men vi kan gi dem vår stemme.

Den stemmen som vil andre vel.

Godt valg!

 

 

 

 

 

 

Salmer ved kjøkkenbordet

 

 

Takket være Snåsakaill`n så har jeg hørt på salmer neste hele dagen derpå. Jeg har alltid likt salmer veldig godt, helt fra jeg var lita jente. Det henger nok sammen med at salmer var en naturlig del av barndommen min. 

Farmor og farfar bodde i samme hus som oss, og der var det salmesang både morgen og kveld. Jeg har gått på søndagsskole, og jeg har samlet fisker i garnet. En fisk for hvert oppmøte, og fangsten var god.

Det var mye som var synd i deres øyne. Vi skulle IKKE spille kort, helst ikke plystre, og iallefall ikke danse. Ikke strikke på en søndag, og aldri ta med fiskestanga ned til havna på hviledagen, for å prøve fiskelykken.

Det holdt med den fisken vi fikk i garnet.

Men det var hjertevarme og TID i massevis. Og skjømmingstime; den timen i døgnet da de la seg for å hvile, eller satt i halvmørket og fortalte historier, før lampene ble tent.

I dag kalles det meditasjon, for vi pustet med magen.

 

 

Vi ba ikke så mye i andre etasje, men vi ba da for maten. Det hendte til og med at vi fisket nede ved havna på en søndag, for vi snek oss bak fjøset og ned til sjøen. Lillebroren min var til og med så modig – eller uvitende – at han dro med seg farmor ut på golvet for en dans, mens han plystret.

Dobbelt ære være, altså. 

Det falt ikke i god jord, for jeg husker det som om det var i går. Jeg tror til og med at jeg frydet meg litt, for da fikk jeg hevn. En søt og frydefull hevn, etter at lillebror med krøllene hadde sladret om at jeg satt bak en stor stein, og smugrøykte avispapir med tørket løvetann inni.

 Han for som ei røyskatt, lekende lett mellom steinene, og var alle steder samtidig.

Lille, søte lillebror, som sto foran speilet hver eneste morgen og ba om at krøllene skulle forsvinne. Han vasskjemmet hår, og ba, til ingen nytte.

 

 

Du som ber for ditt barn, dine kjære,

er i forbønn fra år og til år,

Om du tålmodets lekse må lære,

Himlens bønnesvar engang du får.

Det er svar underveis, engler kommer med bud,

om det drøyer, dog fram det skal nå.

For det lovet jo løftenes trofaste Gud:

Kall på meg, og du hjelpen skal få!

 

Denne sang besteforeldrene mine ofte og gjerne, og de nevnte oss i bønnene sine hver eneste dag. Denne salmen ble også sunget i kirka i går, da Joralf Gjerstad var på besøk.

Det var så fint å være tilstede, for det var akkurat det jeg var,

TILSTEDE.

Jeg burde kanskje hatt DDE på øret i dag, for det har vært ølfestival her ute ved havet. I stedet er det altså salmer. 

Er det et alderstegn?

Tro eller ikke tro, for meg er salmer nydelig musikk og gode minner. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men jeg tror på det gode i mennesket, akkurat som Joralf snakket om i går. Vi kan tenne et lys for andre, eller være en venn for andre. 

Ei hand å holde i.