Menneskemøtene

 

 

Jeg kan underskrive på det som Mads Gilbert sa da han gjestet Lindmo i går: Det er menneskemøtene som holder oss gående – ikke lønna.

Menneskemøtene er vårt frynsegode.

Noen ganger blir jeg frynsete i kanten, og det er hvis jeg føler at jeg ikke strekker til, eller om jeg ikke har nok tid å ta av. Andre ganger senker roen seg, og jeg har all tid i verden.

SÅ uforutsigbar er jobben vår, selv om vi har spilleregler å følge. Det er det uforutsigbare og uventede som gjør meg til linedanser, for enten så ramler jeg ned, eller så balanserer jeg elegant over til den andre siden.

Jeg liker å planlegge, for jeg er systematisk i tankegangen. Å ha gode planer er en dyd av nødvendighet, men det er ikke alt som går etter planen. Det må jeg være forberedt på, men hvordan skal jeg forberede meg på et vanskelig spørsmål som kommer som lyn fra klar himmel, og når det ikke finnes en rømningsvei?

Heldigvis har jeg lært å ro, og noen ganger ror jeg i ring. Det hender også at jeg svarer klokkeklart, hvis det er noe jeg er hundre prosent sikker på.

Jeg er veldig glad for at Liv Ågot skal fortsette som kreftkoordinator, for hos henne kan jeg søke råd når jeg står fast, eller om jeg ønsker å hoppe i havet, for hun bader i sjøen året rundt.

Der har jeg vært klokkeklar fra dag EN: Kommunene behøver en regional kreftkoordinator.

 

 

Menneskemøtene ja, dem samler jeg på, for det er de som holder meg gående. Vi som jobber i helsevesenet er ikke selvgående, for det er i møte med pasienten/brukeren at det er bruk for oss.

Og da må vi by på oss sjøl, i form av omsorg, faglig trygghet og gode holdninger. Vi må bokstavelig talt låne bort ei hand, for jeg nekter å ikke la meg berøre.

Av et smil, av folk som stiller opp døgnet rundt, av kollegaer som gjør verden til et bedre sted, av samarbeid på kryss og nå har jeg til og med blitt vant til å gi og motta klemmer.

Hvor skal det ende?

Det kan jeg ikke svare på, men tut og kjør, det er ingen vits i å spare på krutt og klemmer – vi lever bare EN gang.

( tror jeg da )

Singel

 

 

 

 

 

Singel.

Det er rart å skulle identifisere seg med det ordet. Det betyr på en måte fullstendig frihet på alle mulige vis, men det betyr også et fravær av den spesielle tosomheten som definerer et parforhold.

Det betyr at man tidvis føler seg mislykket, fordi noe gikk galt på veien. Det betyr også at man ikke kan feire diverse milepæler, som sølv- eller gullbryllup. Disse milepælene hadde jeg forresten ikke nådd likevel, for jeg kom akkurat på at jeg aldri har vært gift.

Heldigvis så har broren min reddet familiens ære 🙂

Sjekk DEN flotte gjengen. Jeg skrev forresten ( og fremførte )  tidenes bryllupstale da jeg endelig fikk sjansen. Jeg har sittet på gjerdet i tjue år nå – det mangler fem år på at jeg har ventet et helt sølvbryllup.

Ting tar tid, og tålmodighet er en dyd.

 

 

Jeg har ikke presentert særlig mange karer for foreldrene mine når jeg tenker tilbake, så de kan ikke komme å si at jeg har vært storforbruker. Jeg bytter ikke mannfolk som andre bytter skjorte.

De kan telles på to fingre. Eller tre da, kanskje, om jeg legger godviljen til. Resten var bare himmelstormende forelskelser som rant ut i sanden fordi jeg var så forb****t sjenert.

Ergelig!

Det er litt annerledes å være singel midt i livet. Jeg er mange erfaringer rikere, jeg er klokere, mer moden, har muligens forfalt litt her og der, men er likevel tryggere på meg selv enn da jeg var 18.

Jeg ønsker likevel at jeg var enda mer trygg enn det jeg er, for jeg har på en måte et anstrengt forhold til det å være løssluppen. Jeg streber sånn etter å ha kontroll hele tiden; det er sikkert derfor jeg er så glad i høsten, for da kan jeg gjemme meg inni en stor og myk genser.

Jeg kan ikke huske sist jeg hadde på meg bikini, bortsett fra de gangene jeg isbader da, men det er jo over før det har begynt, og det er bare Anette som ser meg – det teller ikke.

Og alt det praktiske – som snømåking, oppussing, dekkskifte ( heldigvis har jeg beholdt en bestevenn som er bilmekaniker ), forsikringer, husvask, bilvask, har jeg nok ved til vinteren? ( det holder pappa styr på ), en platetopp som har gått til helv*** ( jeg klarer ikke å skrive hele banneordet, det har med barnetrua å gjøre ), pluss mye, mye mer.

Og ferier. Fredagskvelder. Søndagsturer. Fester.

Da er det godt å være to. To som legger planer, og to som pynter seg og drar på fest sammen. Når fire vennepar møtes og jeg kommer alene, da stikker det litt i hjertet selv om de aldri gir meg følelsen av å være femte hjul på vogna.

Vennene mine er gull verdt.

Barna har flyttet ut av redet, og jeg savner å ha dem rundt meg, men jeg nyter å se at de er frie som fuglen. Jeg har aldri lengtet etter fremtiden, for jeg har satt pris på hvert eneste trappetrinn i livet deres.

Men nå, etter at de har tatt regien i eget liv, så har jeg mer tid til overs enn jeg hadde før, og den tiden bruker jeg på venner, naturopplevelser, skriving, filosofering, grubling, pluss alt det praktiske som jeg tidligere skjøv over på mannen i huset, eller kjæresten – ved å bruke kvinnelist.

Milla  utstråler det jeg ønsker å være. Det ligger i blikket, og i holdningen. Egentlig, når jeg er på mitt sterkeste og mest selvstendige, så er jeg som henne. Stolt, rank, og med en vilje av stål.

Vi står han av.

Selvfølgelig gjør vi det, for hva var vel livet uten oss?

 

 

Jeg blir noen ganger trist og melankolsk, og det hender at jeg savner de jeg hadde, og fortsatt har, kjær ( de blir værende i hjertet har jeg merket, jeg er veldig glad i dem, og nå hørtes det ut som om det var veldig mange –  men det er det som tidligere nevnt IKKE ), men i neste sekund nyter jeg å være singel.

Den eneste fyren jeg har i kikkertsiktet nå er Sletringen Fyr.

Hvis jeg snur meg.

 

 

BLÅTIMEN

 

BLÅTIMEN

Når dagen ender har Vår Herre sendt

en liten time som lå der på vent

et pust i sivet på en fredet plett

som farges blå av himmelens palett.

 

En undringstime er oss alle gitt

en liten flik av blått jeg kaller mitt

et snev av tid som hvisker lett farvel

og legger seg til ro når det er kveld.

 

Blåtimen er noe av det fineste som finnes; akkurat den stunden mellom dag og natt som har en farge som ingen andre timer i døgnet  har.

Den er liksom over på et blunk.

DA er det fint å være ute, særlig når det er snø på marka – og skiføre.

Milla elsker blåtimen.

 

 

Det finnes mange ulike blåtimer i mitt hode – for eksempel blåtime-bad

 

 

og blåtime-padling

 

 

eller blå utepils midt på dagen

 

 

og blått hav så langt du ser.

 

 

Av og til har jeg blå dager, det vil si sånne dager som er fulle av melankoli og mye annet rart. Da går jeg meg vill i egne tanker, noe som ikke er å anbefale.

Hvor er den smale sti?

 

 

 

Vet dere forresten hva jeg gjør her?

 

 

 

Jeg STÅR på ski 😀

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Frøya

 

FRØYA

Hvis ordan min e stemmen i ein sang
og øya e musikken som gir klang
da kvile tonan i ei lita hand
som nynne på et vers om hav og land.

Hvis ordan e den sangen i fra båra
og tonan e ein strøm av salte tåra
da kvile vinden i ei lita hand
som gjømme på en drøm som vil bli sann.

Hvis stillheta e lyden av min pust
og skjellet e ein tanke som bli knust
da kvile livet i ei lita hand
som favne om ei perle svøpt i vann.

Hvis tanken e ein føggel som e fri
og lykka e ein trofast gammel sti
da kvile stegan i ei lita hand
som verne om ei vakker bortgjømt strand.

Hodepryd

 

HODEPRYD

En bitteliten tanke
som ikke veier stort
nå må hun tanken sanke
for ellers flyr den bort
men når den er så liten
så flyr den lett avsted
hun håper den blir sliten
og kanskje ramler ned
i hodet på ei jente
som går og sanker fjær
for det var hun som sendte
ivei den tanken der
den hører til hos henne
den har sitt tilhold her
og ligger nå i redet
med tusen andre fjær.

 

Noen tanker er fjærlette og noen er tunge som bly. Det finnes tanker som er verdt sin vekt i gull, mens andre blir veid og funnet for lett.

De lar seg ikke så lett styre, og kommer ofte ut av kontroll, så da hender det at de flakser vilt omkring som en skokk villfarne gjess.

En skokk vil si 60 gjess, og det holder ikke. En flokk kan jeg heller skrive, for da slipper jeg å telle.

Jeg har nemlig kommet ut av tellingen forlengst.

Det er ikke så lurt å legge lokk på dem heller, for til slutt koker det over. Det er bedre å la dem pyse ut litt etter litt, i kontrollerte former

  • sa brura…

Det er lettere enn det høres ut som, for hva er egentlig en tanke? Hvorfor dveler vi ved den? Hva er tankeoverføring, og hva menes med tankens kraft?

En tanke er ikke like lett å gripe tak i som ei utstrakt hand. Den er svevende og vanskelig å fatte, til og med i sin enkleste form.

If the brain were so simple we could understand it, we would be so simple we couldn’t. (L.Watson)

Tenk på det, du.

 

( Villfarne måker )

 

 

 

 

 

 

Hoptimist

 

Hoptimist, jeg vet det går bra til sist

så lenge jeg lever her

er jeg en Hoptimist

  •  ( fritt etter Jahn Teigen )

I dag fikk jeg en Hoptimist med blå nese, og den har hoppet av glede helt siden jeg fikk den. At den har blå nese er helt tilfeldig, for Hoptimisten liker å være uforutsigbar.

Jeg fikk den i gave fra Kreftforeningen, etter at jeg sammen med flere fra kommunen hadde foredrag om hvordan kreftomsorgen drives ytterst i havet. Vi belyste det fra hvert vårt ståsted, og jeg håper det kommer til nytte i det videre arbeidet som både vi og Kreftforeningen skal gjøre.

Det er flott at vi kan møtes på denne måten, selv om jeg er langt utenfor komfortsonen når jeg skal snakke til en forsamling. Jeg er dønn ærlig når jeg sier at det er mye lettere å snakke om døden med en som skal dø, enn det er å stå sånn.

Jeg føler at jeg stotrer og formulerer meg klønete, og at jeg er nesten døden nær. Jeg beundrer dem som lar ordene trille, de som har en sterk og klar røst, og de som eier rommet bare ved å stå der.

Der er ikke jeg.

Men dere, jeg gjør det likevel, og det er en stor seier. I det siste så har jeg fått bryne meg i manesjen nesten mer enn jeg har godt av, men alt blir en vane selv om jeg aldri i livet kommer til å bli vant til det.

Men det gjelder å tenke positivt har jeg lært, og det lærte jeg blant annet av Vilde.

 

 

Jeg blir heller aldri vant til samtalen; den samtalen som tvinger seg fram når noen har fått vite at de skal dø om ikke så lenge ( ingen vet når). Det er ikke sånn at jeg kommer på førstegangsbesøk og drar en sånn åpningsreplikk: Hvor har du tenkt å dø? Hjemme? Eller på Hjemmet?

Vi snakker heller om livet og håpet og trua.

Jeg føler meg fram. Jeg bygger tillit, stein for stein, og noen ganger blir jeg liggende igjen i steinrøysa, for kjemien stemmer ikke. Andre ganger blir steinene til det fineste byggverk –  som tåler ALT.

Jeg drikker hjemmebrygget øl i arbeidstida fordi jeg har lovet noen å smake på det før det er for seint.

Jeg ler så jeg rister av en spøk som er litt over streken.

Jeg forteller noen at det er lov å slippe tak.

Jeg finner de riktige ordene; de som kan erstatte beroligende medikamenter, for det er fullt mulig å snakke noen til ro – med innestemme. Eller jeg doserer beroligende medisiner i smertepumpa når ordene faller død til marken, og ingenting gir lindring.

Jeg skjærer tenner, fordi alt jeg sier blir feil.

Jeg er Hoptimisitisk med tanke på dem som takk og pris blir friskmeldt.

Heldigvis er det mange som blir friske, selv om mange får senskader. Jeg håper inderlig at de er til å leve med, senskadene, og at livet blir en drøm,  om enn på andre premisser enn før.

Kanskje senskadene til og med fordufter med tid og stunder? Nei, aldri i verden om de skal få lov til å fordufte med tida og stundene våre, til det er livet for dyrebart.

Vi ønsker heller senskadene dit pepper`n gror.

By the way,  det er heldigvis sjelden at kjemien ikke stemmer for jeg er ganske rund i kantene. Ikke sånn at jeg smisker og smigrer, men jeg kan triksene.

Jeg tryller litt, akkurat sånn som sykehusklovnene gjør, men uten maske for jeg hater å kle meg ut. Og jeg får andre til å le, noen ganger bak min rygg. Som den gangen jeg var forb****t over at nesesprayen ikke funket. Samme hvor hardt jeg trykket så rant saltvannet i strie strømmer nedover hånda mi, i stedet for å sende en dusj inn i venstre nesebor. Jeg tok den med til apoteket for å klage på produktet, og vet dere hva jeg fikk til svar?

Neste gang kan du prøve å ta av toppa.

Det pinligste var at det handlet om apotekutsalget på Coop, så hun jeg snakket med hadde ikke en gang medisinsk bakgrunn, i alle fall ikke som jeg vet – men hun visste allikevel bedre.

Og en sånn sykepleier skal altså håndtere avansert medisinskteknisk utstyr, tenkte hun sikkert. Hun skal drive med medikamentregning. En sånn sykepleier skal følge pasienten til perleporten.

Herregud!

Men jeg lover, det går helt fint, for her snakker vi ikke nesespray.

Hva er barnets navn?

 

 

 

 

 

 

Jeg snur ganske enkelt ryggen til vindmøllene, og Milla ser en annen vei.

Nå er det vedtatt at vi skal få vindmøllepark på Frøya.Trønderenergi, som er “eid av trøndere”,  er stolte over å kunne meddele at Trøndelag seiler opp som vindkraftfylke nummer 1. Det er mye finere å se ei havørn som seiler i det blå, men nå er det visstnok snakk om et grønt skifte.

Jeg mener at en folkeavstemning fra 2005 sier lite om hvordan situasjonen er i dag. Folk flytter til og fra, og mange har fått stemmerett siden sist. Mange har falt fra, og mistet stemmeretten for godt. Sånn er livet.

Herregud, det er jo 14 år vi snakker om.

 

 

Hva med de som knapt hadde lært å snakke reint da vi hadde avstemning, og som skal arve kloden etter oss? Hvilken arv er det vi etterlater oss om vi tillater dette inngrepet på øya vår, denne øya midt i havet som nesten er mikoskopisk i den store sammenhengen, men som betyr så mye for så mange.

For meg er den selve livet; det finnes knapt noe større. Likevel synes jeg Frøya er alt for lita til å huse en vindmøllepark på denne størrelsen.

Øya er mitt hus og mitt hjem, og jeg er en flittig bruker av Frøyahauan, særlig når det blåser. Jeg har ikke tall på hvor mange skritt jeg har tilbakelagt på kryss og tvers.

Jeg har til og med gått meg vill.

Det kan høres ut som om jeg romantiserer øya og omgivelsene, men jeg finnes ikke romantisk. Naturen derimot, elsker jeg overalt på jord, og særlig den forblåste øya mi sjøl. Den er både grå og flat og ensformig og trist noen ganger, men det bryr jeg meg ikke om. Hun er så mye, mye mer enn det.

Hun er ALT.

Jeg synes også at jeg ser min egen tekst i et nytt skjær nå. Teksten ble sterkere på et vis. Jeg ble enda mer glad i hvert eneste ord.

 

LØKTA

Ytterst i havet der vil æ bo,
sammen med feska og fuggel.
hit lengte sjela og her finn æ ro,
her trivs ittj nips eller juggel.

Øya e ekte og havet gir svar,
svaberget legg der og friste,
kom mæ i møte når du e klar,
æ e din venn te det siste.

Havet det glitre og kviskre te mæ,
kom hit med alt du vil sei,
æ ska for alltid pass på dæ æ,
løkta mi vise dæ vei.

Tvile du på kårr hænn du ska ro,
lætt auan på løkta få kvil,
ho gir dæ kjærlighet, håp og tro,
da e det ailler nå tvil.

 

 

Jeg vil ikke ha nips og juggel i naturen. Jeg vil at øya skal være ekte, og da mener jeg EKTE – uten vindmøller, eller vindturbiner som de plutselig har døpt dem om til. Det er vel et ord som de høye herrer mener skal klinge bedre i ørene mine, men jeg tipper at vindmølleparken kommer til å lage så mye støy at det er uråd å høre hva de heter likevel.

Derfor gir det ingen mening.

Apropos døpe; vi kan jo kalle opp møllene, jeg mener TURBINENE,  etter ledelsen i Trønderenergi eller kanskje etter noen av våre politikere?

Noen av dem har kanskje aldri vært på Besselvassheia eller Ørnberget, men nå får de plutselig muligheten til å stå midt inni Frøya –  som tinnsoldater med englevinger,  til evig tid og i all slags vær.

Men kva gjer han vinden, når han ikkje bles? – sa Olav Duun.

 

 

Hva skal de gjøre når stormen stilner, og om vindkraft blir avlegs? Hva skal kaftkarene gjøre da? Hva skjer med tinnsoldatene? Blir de til rustne gamle herrer eller ubrukelige kjerringer?

Hva nytter det at de har stål i bein og armer – om vinden snur?

Den største tua på Frøya rager 76 meter over havet, mens vindturbinene har tenkt seg høyere enn himmelen. De kommer til å se ned på både Besselvassheia, Ørnberget, Bremnestua og oss. De kommer garantert til å knerte en ørn eller to på sin bane rundt ( eller foran ) sola, og kanskje meie ned andre fuglearter i samme slengen – men vi har da så mange fugler å ta av.

Ett vingeslag er nok.

 

 

Jeg føler at jeg må bruke stemmen min, særlig ettersom jeg ble kåret til Årets stemme. Og jeg stiller gjerne som gudmor til en av møllene, men bare hvis jeg får velge barnets navn, og kun om jeg får knuse ei flaske i panna på fadderbarnet mitt.

Da kan vi nemlig legge (vindmølle)saken død.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Minner – jeg kan huske første snefnugg

 

 

Minner – jeg kan huske første snefnugg.

Jeg er så glad i symbolikk, og i dette bildet, som er tatt på hytta til ei venninne. Den helga vi to hadde der oppe er et glovarmt minne, selv om snøen lavet ned og det hang ispigger utenfor vinduet.

 

 

Dette bildet rommer livet mitt akkurat nå, for dagene består av både istapper, snøkrystaller i alle fasonger, pluss et lys som skinner for seg selv og oss som er tilstede.

Jeg kan ikke skinne for andre hvis ikke varmen kommer innenfra, og en istapp kan falle ned fra himmelen og spidde noen når som helst. Men – det er jo når snøen begynner å smelte at faren for å få en kalddusj er størst.

Den sjansen får jeg likevel ta for jeg behøver å tines opp, hvis ikke kommer krampa og tar meg.

Da er det bedre å sette seg på kjelken og suse avgårde, for å se hva livet har å by på i 2019.

 

Hu-hei, hvor det går!

jeg høster som jeg sår

og i en liten gnist

så tar det fyr til sist

 

 

Vi satt i hver vår sofa den helga; strikket, betrodde, lyttet, gomlet kanelsnurrer, kastet vedkubber på glørne og hørte på lydbok med Mormor og de åtte ungene ( Kuflokk i snøfokk).

Verden seilte sin egen sjø for vi glemte å se på TV, og Anette glemte å følge med på strikketøyet sitt. Lua ble gigantisk, så hun måtte rykke ( rettere sagt rekke ) tilbake til start.

Lua lignet en ostesuffle som hadde mistet gnisten.

 

 

Vi flyttet snø, rente på rattkjelke, gikk på trynet, drakk utepils som hadde et passende navn, og så en rev borti hogget ( tror jeg at det var – eller var det en smurf? ).

Det får jeg aldri vite.

 

 

Tilbake til gnisten.

Jeg mener ikke at jeg ikke har omsorg for verden rundt meg, det har jeg i bøtter og spann – og noen ganger litt i overkant, sånn at flammen brenner ut. Men det er massevis av glør her, så det ska ikke så mye til før det slår gnister. Og DA, når jeg har fått tilbake varmen i min egen kropp, da først kan jeg være noe for andre igjen.

Jeg sier som Alf Prøysen, ett av mine forbilder:

Vi hadde vøri fattige om vi itte hadde hatt peisvarmen å ty tel.

 

 

 

 

Ramsalt

 

I dag har æ sett sjølvaste storhavet som bryt over Stabbflua

i mektige drønn som gir mæ tebake trua

på at når vilje e større einn forstand

så kastes man brått inn mot land

og kan sætt sjøbein et sted mellom tare og tang

ikke bære EIN gang

men igjen og igjen og igjen og igjen

ferr båra ho e ein venn

som lede mæ dit æ kan finn fotfeste og slå rot

ho gir mæ mot

ho gir mæ uante krefter på den heilt spesielle måten

det e bære mæ og barkebåten

av og te uten ror og uten kjærlighet og håp og tru

og ein vakker dag e det ferr seint å snu

så kanskje knuses vi mot land og bli te pinneved

og rakved

men vi reise oss ferr det

stolt og dumdristig og med et raseri som æ meir einn gjerne dyrke

det e snakk om orkan styrke

i alle fall i kastan som driv innover hav og land og folk og fe

ho tvinge mæ i kne

Stabbflua

ho e styggen på ryggen

og han som brøle om liv og død

te ein barkebåt i havsnød

et stolt skip som e fullasta med bekymringa og allskens underlige tanker

ho e et landemerke og et anker

uforgjengelig, dristig, skremmende, vågal og nære

omgitt av flo og av fjære

farlig og klok

ei åpen og lettlest bok

som bær på hemmeligheter og ramsalte tåra

det e sånn ho e båra.