Denne nydelige Nancykofta har tanta mi strikket til meg. Jeg synes den ble knallfin i brunt og blått. Det som er så fint, er at man kan mikse og trikse farger etter eget ønske og egen smak. 

På den måten kan alle finne sin favoritt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Når det gjelder å strekke til, så synes jeg det er mer utfordrende enn å velge farger til ei kofte. Jeg undrer meg på om det er medfødt hos oss kvinner, dette å skulle mestre på alle plan. Det å påføre seg selv dårlig samvittighet for alt mellom himmel og jord.

Helt fra barna var små, så har helg betydd god mat, brus i stettglass, levende lys og et lunt og trygt hjem. Hver fredag og lørdag, med få unntak.

Nå bor jeg alene med dem, og de er ikke lenger barn. Milla er vårt nye familiemedlem. Og jeg har ny kjæreste.

Store omveltninger i livet mitt, og i deres liv. De sier ofte at de er glad for disse hverdagene og helgene som vi har delt gjennom oppveksten. Så glad jeg er for at de har gode minner. Vi skal fortsatt gjøre alt vi kan for å gi dem gode minner. Livet ut.

Selv JEG, steinalder-mammaen, forstår at tiden forandrer seg. Det er lkke like stor stas å dele kvelden med mamma lenger, selv om de setter pris på at vi er samlet. 

Jeg er glad for at det er sånn, også, for det er bare et sunnhetstegn. Selvfølgelig er det mer spennende å snakke med hele verden via dataspill. Selvfølgelig er det mer spenning i å barrikadere seg i kjellerstua med mobil og musikk. 

Vi har på en måte en etasje hver, med meg i midten. Hvis jeg er hjemme, da. Og det er jeg ikke alltid. Jeg som alltid var hjemme, og som var selve limet og organisatoren, flyr nå mellom to hus. 

Ungdommen har ingenting i mot det. Jeg beundrer barn og ungdom sin evne til å omstille seg. Da er det nesten verre med meg selv. Jeg som er opphavet til forandringene i våre liv. Som en av to.

Jeg vil strekke til på begge steder, og helst alle andre steder. Jeg vil opprettholde varmen i huset vårt. Passe måltider, vaske klær, og holde oversikt. Jeg vil hente og bringe. Jeg vil støvsuge hver dag, etter en hund som setter tydelige spor. Hun gjør seg klar for vinterpels, stakkar, og det  er ikke hennes skyld. Det er naturens gang. Hun har ikke valgt å komme til meg. Det er jeg som har valgt HENNE.

Når jeg er hjemme, så tenker jeg at jeg skulle besøkt foreldrene mine, eller overnattet hos kjæresten. Når jeg er hos kjæresten, så tenker jeg at jeg burde vært hjemme.

Når jeg har fri, så hender det at tankene mine er på jobb, og når jeg er på jobb, så flyr tankene ofte hjem. Jeg prøver å vise rett-siden overalt. Strikkejakka mi er også finest på den rette siden. Jevn og fin, glatt og rynkefri. Sånn som vi kvinner streber etter å være hele livet, selv om det er umulig.

Vi vet det er umulig. Likevel kjemper vi en kamp, og den kampen kjemper vi mot oss selv. Vi setter kravene så høyt at vi er dømt til å tape.

Ikke særlig smart.

I dag viste jeg vrang-siden, og det var heller ikke særlig smart. Jeg øste ut av meg all min oppdemmede frustrasjon. Først var jeg i middagsselskap hos kjæresten sin familie. Gjestfrihet, middag og søte kaker. Jeg hadde en fin stund. Etterpå brast demningen. Det var han som fikk ta støyten.

Barna mine er voksne og omstillingsdyktige, men grensa går nok ved å skulle delta i selskap på den andre siden. Det ville vært et klart NEI fra begge. Det forstår jeg godt. Det var ikke der problemet lå.

Etter selskapet slang jeg innom Grillen og kjøpte med pizza hjem. Jeg tenkte at jeg var en dårlig mamma, ettersom jeg spiste hjemmelaget mat mens de fikk gatekjøkkenmat. Ungdommen var selvfølgelig strålende fornøyd med å få pizza levert på døra. Pizzaen er rund, og den er vel også hjemmelaget, om man ser riktig rundt på det.

Et tankekors.

I tillegg så strøk Milla seg langs en nystrøket og hvit duk i dag, og det var ikke hjemme hos meg. Da fikk jeg dårlig samvittighet for at min hund røytet på hans duk. Og jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke alltid har tid til henne, selv om jeg innerst inne vet at hun har det veldig godt hos meg. 

Det er til å le av, egentlig. Bare småtteri. Men liten tue kan velte stort lass. Og kvinne er kvinne verst.

Heldigvis kan jeg også stråle like fargerikt som den nye kofta mi gjør. Jeg vil glede dem jeg er glad i, og det gjør jeg best om jeg tenker at jeg rekker til.

Min datter ga meg en tankevekker for noen år siden. Jeg tenkte og bekymret meg høyt, mens jeg kjørte henne og venninnene på fest. ” Mamma, hør her. ” De sang så det ljomet:

” TA LIVET SOM DET FALLER SEG. “

Hun er et friskt pust, min datter, og et rødt eple som har falt langt fra stammen. Det gleder meg.

Det andre eplet har ikke trillet like langt vekk, men er akkurat like fint. Og jeg tror at jeg vil fortsette å fare som en skyttel, fram og tilbake. Skyttelen bidrar jo til å skape mønster i livsveven.

Dette bildet liker jeg så godt. Sol, snø og kontraster. Jeg vandrer i egne tanker, som vanlig. Dette bildet er tatt på Frøya, men det skulle man nesten ikke tro.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Livet er kontraster. Hanne Krogh sa noe fint i går. Hun sa at vi alle har et ansvar for å slippe gleden til, for bare ved å slippe gleden til får vi styrke til å tåle motgang og tunge dager. Glede er drivstoff, og det må vi ha for å bevege oss framover. Det er sånn jeg kjenner det. Vil jeg ta en omvei, så behøver jeg litt ekstra styrke.

Da henter jeg fram hverdagsgledene. Drikker kaffe av yndlingskoppen, baker lussekatter med ekte Safran, skriver ned tankene mine, gleder meg til kjærestetid, gleder meg over at ungdommen skal ha juleverksted på lørdag.

Gleder meg over at forventningene og forberedelsene til julefeiring er viktig for dem, selv om de er på nippet til å bli voksne.

Den første flaska med julebrus smaker himmelsk.

Vi har hørt at ingen snøfnugg er like,
og sånne under kan en tenke på en stund.
Jeg lener hodet helt tilbake
og får et iskyss på min munn.

– Anne Grete Preus –

Denne sangen passer godt i dag, særlig etter som den første snøen daler ned fra himmelen. Jeg gjorde det. Gikk ut og lente hodet tilbake.

Det drysset hvite, våte fnugg over ansiktet mitt. Og det luktet vinter. 

Vinteren er ikke min favoritt-årstid, men likevel så er det spesielt når du våkner til det hvite teppet. Det er akkurat som om det legger seg fred og stillhet over jorda.

I dag har jeg mange i tankene. Hvis et snøfnugg hadde vært en klem, ville jeg ha gitt dem en hel snøstorm.

Spesielt på denne dagen.

Når det først har begynt å snø, så håper jeg at det laver med.  Jeg vil ha nok snø til å lage en snø-engel eller en snømann.

Boltre meg i snøen, og glemme bekymringstankene. Dem blir det jo sjelden noe av likevel. Jeg kan la disse tankene smelte på tunga, og bli borte.

Da kan jeg være akkurat så barnslig og leken som jeg egentlig har lyst til å være i førjulstia. Ha røde frostroser på kinnene. Spille julemusikk mens jeg baker noe godt.

Ikke tenke på juleribba, som jeg aldri får dreisen på. Ikke tenke på at mitt krystall stammer fra IKEA, og ikke fra et dyrt glassmagasin. 

Jeg vet at jeg kommer langt med varme, kongerøkelse, gjestfrihet og fine servietter.

Jeg vet at jeg kommer langt med raushet og omtanke. Og skulle noen være uheldig å knuse et glass, så gjør det ingen verdens ting.

Fellesskap er viktigere enn luksus. Fellesskap ER luksus. Vi kan gjøre som snøfnugget.

For et snøfnugg drar aldri alene på fest.

Vinen danser i årene mine,

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

jeg blir

mjuk og varm som ei sommernatt,

rapp og freidig, lik ei røyskatt.

Det kan dere se av før- og etterbildet, tatt samme kveld. Vin er nytelse. Vin kan også være farlig, om man ikke nyter den med forstand.

Det er så godt å nyte. Kjenne den varme følelsen sildre gjennom kroppen. Nydelig smak og dyprød farge. Den blir ekstra god fordi jeg forbinder den med venner, god mat, fine servietter og potetgull. Jeg kan klare meg hele livet uten sjokolade, men skulle ønske at potetgull var sunt.

Noen ganger er vinen så helsebringende at den burde vært på blå resept. Andre ganger er vinen en fiende, for den som taper kontroll.

Men det er en annen historie.

Mona og jeg spiste, drakk, lo, snakket og snufset en hel kveld. Vi deler mange sånne kvelder.

Bare vi to.

Vi er egentlig både gjestfri og inkluderende, men denne kvelden var det ikke plass for mannfolk. Vi har så mye å snakke om, uten dem.

Selv om vi er veldig glad for at de finnes i livet vårt. På samme måte som vi setter pris på vennene våre, og gjerne deler slike stunder med flere.

En annen kveld.

En annen kveld skal de få være med. Og det gleder vi oss til. Det bør mannfolkene også gjøre, for vi er to damer i vår beste alder.

Personlig så liker jeg speilbildet vårt bedre nå, enn da vi gikk på ungdomsskolen. Da hadde vi permanent og store plastbriller. Vi hadde skulderputer, glorete øredobber og alt for store klær. Vi hadde fiks fasong, men akk, så ufiks bekledning. Noe var til og med hjemmesydd, selv om vi fikk skreket oss til en BALL-genser. 

Misforstå meg rett. Mødrene våre var fremragende syersker, men det høres ut som om vi vokste opp i en helt annen tid.

Og det var nettopp det vi gjorde.

Hjemmepermanent. Jeg vasket hår, og jeg gråt hele kvelden. Operasjonen var mislykket. Alt av bilder er sensurert eller makulert, selv om de sikkert ville hatt en verdi for ettertiden. Minner fra det glade 80-tall. For vi hadde en fin tid, når vi ser bort fra alt dette.

Det var fest på lokalet hver helg. Ingenting kan måle seg med musikken fra den tiden. Den holder fortsatt mål. Guttene holdt også mål, selv om vi ser dem i et annet lys nå. Uten hockeysveis, og mye kjekkere enn før.

Men vinen holdt ikke mål. Vi satt på jenterommet og delte en flaske Sangria eller KIR. Vi smugdrakk, og gulpet sur vin. Ble beruset, men ikke av vinen. 

Nå lar jeg meg beruse av edlere dråper. Jeg er tross alt 48. 

Jeg vet hva nytelse og kvalitet er.

 Jeg visste ikke at Mona var en god match da, men det vet jeg nå. Vi har funnet hverandre. Vi er 48, og har resten av livet foran oss.

Vinen åpner hjertet.

Bjørg Thorhalsdottir sine ord og bilder er magi, varme og trøst. Hennes budskap er enkle, men livsnødvendige.

For vi behøver alle det enkle og jordnære. Vi behøver å stoppe opp, trekke pusten og ta innover oss hva som betyr noe i livet vårt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En sånn pustepause hadde vi i går. En pustepause med levende lys, lykkebobler i glasset og gode samtaler.

Anette hadde omskapt toppstua si til en lun og varm ramme rundt venninnene. Hun er så god på stemning, Anette. Det er hundre ganger mer stilfullt enn hjemme hos meg, men ikke sånn at jeg blir ille berørt. Ikke sånn at jeg blir misunnelig, eller føler meg puslete i forhold.

Jeg blir rørt og berørt, fordi hun er så inkluderende og hjertegod. Hun er ei flott dame, og hos henne er det godt å synke ned i en godstol og stenge resten av verden ute.

LYKKA

Lykka?

Det er vel de stutte stunder

da intet skal hende og intet har hendt.

Bittesmå stunder, som øyer i havet

utenfor hverdagens grå kontinent.

Der hender i blant at du møter ditt hjerte

lik en som du aldri har kjent.

– Hans Børli –

Vi er fem kvinner. Fem kvinner som ikke ligner hverandre, men som liker hverandre. Noen er så flink til å sette ord på ting. Jeg lytter fascinert, og stotrer når det blir min tur.

Da baker jeg heller gulrotmuffins. Der planter jeg et segl med små dikt til hver og en. Ikke tilfeldige dikt, men ord som er ment for akkurat henne. Så får jeg likevel sagt det, på min måte, hva de betyr for meg.

Vi har en ballast med oss alle fem. Når vi i tillegg er trygge på hverandre, så kan vi både le og gråte i dette rommet.

Det gjorde vi i går.

Vi snakket om alt mulig. Det er det som gir hjertefred, å kunne være seg selv. Å kunne tillate seg å slippe løs tanker og følelser, og blande dem med lykkeboblene i glasset. CAVA og venner er lykkestunder på jord. 

I denne jentegjengen er sorg en del av hverdagen, men heldigvis bor også gleden i hjertet. Vi har opplevelser som vi alltid vil bære med oss. Selv det som ligger år tilbake i tid vaker noen ganger i vannskorpa. Men plutselig er gleden og latteren der. Den spreller vilt og lager bobler i vannet, akkurat som hos en makrellstim. Bor du ved havet så har du sett det. Det koker i vannflata, en kort stund, før det blir stille igjen.

Kvinner klarer jo ikke å være stille særlig lenge, heldigvis. De byr på seg selv, og vertinna bød på rosa kake. Kremen var like rosa som himmelen var i dag tidlig.

Ellen kaller det Vildehimmel. 

Vi tok bilder i går, men ingen var fornøyd med gruppebildet. Typisk oss damer å være selvkritiske, samme hvor edle tanker vi ønsker å ha. Vi var ikke søte nok, så jeg måtte bruke et arkivbilde.

Jeg liker modenheten som følger med alderen. Vi er selvkritiske livet ut, men vi er samtidig tryggere på oss selv enn det vi var før. Vi vet hva vi vil, og livet har lært oss hva som teller. Her stråler vi, som sola. Og sola varmer kropp og sjel.

Når sola farger himmelen rosa så vet vi at livet skal leves, og at de små stundene av lykke finnes.

Jeg liker kveldsmørket, også. Når natta legger sløret over oss, så finner vi styrke i å være der for hverandre.

Vi klarer oss, når vi står sammen.

“Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe.
Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk”   

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Disse nydelige tegningene har jeg fått låne. Jeg forelsket meg i tegningene, slik noen forelsker seg i Paris, Kjærlighetens by.

Ta en titt innom hennes facebook-side, som heter Lykketegning.

Vi må leve med tanken på at alvorlig sykdom og død kan ramme oss. Vi må leve med at ulykker kan påvirke og endre våre liv. 

Det er slik det er å leve, og det er sånn for alle. Ingen kjenner morgendagen. Noen får mer enn andre, enten av gleder eller sorger. 

Vi er ikke født med en garanti for at goder og smerte fordeles likt.

Det vi må leve med, og som vi ikke kan leve med, er terror. Enkeltmennesker eller grupperinger som ruinerer våre liv.

Som med overlegg planlegger og gjennomfører målrettede handlinger. Handllinger som knuser enkeltmennesket og samfunnet.

De invaderer og infiltrerer, og må fullstendig mangle empati og medmenneskelighet. 

Heldigvis er det så mange fine folk i verden, at man etter at ondskapen har rammet, kan vinne over ondskapen med varme.

Varme, medfølelse, hjelp og støtte. Selv føler jeg meg hjelpeløs. Jeg føler meg lita og langt unna virkeligheten, selv om jeg vet at den samme virkeligheten har truffet vårt lille land, også.

Når jeg sitter på et svaberg ute ved havet, så blir det så uvirkelig. Da forstår jeg ikke at det er mulig at sånne ting skjer. Hvordan kan et menneskesinn bli sånn?

Hvordan kan noen knuse andre? Hvordan kan man leve med seg selv etterpå, om man ikke gikk med i smellen, slik som selvmordsbombere gjør?

Hvordan kan slike mennesker få heltestaus? 

Heldigvis forstår jeg det ikke.

Det har visst gått av en bombe i hodet mitt. Det myldrer tusen tanker der inne. Flere enn ellers. Heldigvis er det en vennlig bombe, som flommer over av medfølelse og hjertevarme for alle som er rammet. 

Vi er på en måte rammet alle sammen, fordi vi ikke kan kjenne oss trygge der vi mest av alt skal kunne føle trygghet. Der vi lever og bor.

Der hjertet vårt er.

Inspirasjonen til å skrive i kveld hentet jeg hos Ellen, ei dame jeg er så heldig å få være venninne med. Ellen er både sterk og svak. Hun mistet nylig sin datter i kreft, og la ut et fint dikt som handler om sorg og omsorg. Diktet beskriver hvor godt det er å ha noen rundt seg. Noen som kan være et varmende teppe, og som kan gi omsorg i sorgen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tenker meg denne omsorgen som et lunt og varmt lappeteppe. Lapper i alle farger, der hver og en av dem som vil hjelpe bærer sin farge. Når jeg ser på dette med venneblikk, så er hver venn en kjær del av dette teppet. Ingen kan løfte sorgen av skulderene, men alle kan hjelpe til med å gjøre børa litt lettere å bære. Sorg er ei bør, selv om sorgen betyr at man har elsket noen. Heldig er den som har noen å være glad i, og som vet hva det vil si å elske noen. Det er prisen for denne gaven, at sorga en dag kan treffe oss.

Sorg tar aldri slutt, men finner en annen form.

Noen ganger ønsker man kanskje å være alene med sorgen. Andre ganger er det godt å le sammen med noen, dele en god kake og en kopp kaffe, eller dele den gode praten. Det går også an å dele stillhet. Og tårer.

Det er lov å søke dekning i et skall, og det er lov å være der lenge. Sorg har ikke et tidsperspektiv, og ingen opplever den likt. Det er samtidig godt at noen varsomt tør å kakke hull på dette skallet, slik at lyset slipper inn. For livet skal leves.

Jeg har alltid hatt lyst til å strikke et lappeteppe, med oldemor-ruter. Nå som jeg har lært meg å hekle, så skal jeg hekle et teppe i alle regnbuens farger. Jeg skal tenke på vennene mine, og alle som jeg er glad i. Jeg vil gi dem hver sin farge i dette teppet. Kanskje jeg skal be dem om å hekle sin egen lapp, også, sånn at de kan velge farge selv.

Noe som varmer like godt som et teppe, er å ta et isbad i sjøen, kle seg i varme klær, og dele ei flaska vin i naustet etterpå. Jeg har ikke naust, men Anette har naust.

Hun er lett å be. Der kan vi ha den gode samtalen, selv om hun snakker mest. Vi legger teppet over skuldra til Ellen, og inviterer henne med.

Vi vil at hun skal kjenne varmen, og jeg vil at denne hverdagsdrømmen skal gå i oppfyllelse snart.  

Da skal jeg dele denne vinflaska med dem, for den har Ellen gitt meg. Det er den fineste vinflaska jeg noen gang har fått. Jeg burde egentlig spare den, men datteren hennes, Vilde, har lært meg at det er NÅ jeg lever. 

Jeg deler også dette diktet, som betyr så mye for meg:

 Noen mennesker kommer inn i livet ditt og blåser deg over ende,

andre forlater deg når det blåser som verst.

Men noen kommer som en rolig sommervind,

smyger seg rundt deg som et deilig teppe.

De kan være borte i lange tider, men kommer alltid tilbake.

Ta vare på disse menneskene.

Det er de som får deg gjennom alle stormene.

KVADRATUR

Barndom. Er det den
vi engang var eller den vi aldri
fikk være, som plager oss mest?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I erindringen om barndom
ligger vår største lykke
rett under vår dypeste sorg.

Ja, det som gjør oss lykkelige
er de selvsamme ting
som gjør oss så ulykkelige.

Som kjærligheten. En vi aldri
fikk være, utfordrer oss en gang til å bli den vi er.

– Stein Mehren –

Bloggen min handler mest om dikt, og mest om tanker omkring livet. Både mitt eget og andres liv. Jeg kan ikke blogge om sminke, for jeg kan ikke å legge perfekt sminke. Jeg kan heller ikke blogge om mat, for jeg er en elendig kokk. Men jeg elsker å bake. Og jeg elsker å se på Masterchef.

Jeg er heller ikke god på trening og livsstil, selv om jeg elsker å gå lange turer med hunden min, og selv om jeg har padlet både til Mausundvær og til Sletringen Fyr i sommer. Når det kommer til treningssenter, så har jeg ingenting å bidra med, for jeg har skrekk for å være der. Det går ganske bra å delta på gruppetreninger, når jeg bare klarer å ha et avslappet forhold til speilveggene. De er jo bare der for å hjelpe meg til å gjøre øvelsene riktig. Det andre rommet, der egentreningen foregår, der er jeg aldri mer. Jeg har prøvd, og jeg har rømt. Jeg har grått mine modige tårer fordi jeg var feig og rømte.

Da går jeg heller en topptur med hund og tanker, for det er noe jeg liker og noe som jeg mestrer. Jeg mestrer ikke alltid tankene, da. Det hender de slår krøll på seg, og bare er til bry, men det er da det hjelper å gå denne toppturen.

Milla er flink til å få meg på andre tanker. Som i går kveld, da hun hadde gravd opp halve plena. Da har hun et blikk som ligner på dette. Ikke varmt og mykt, men fullt av f**n. Jeg er sikker på at det var en hevn for at jeg lot henne stå ute. Alene.

Hun er også havets datter. Vi vandrer i fjæra, og vi løper rundt, akkompagnert av både sjøsprøyt og sandstorm. Milla har lært meg å leke igjen. Barnet i meg ler og leker.

Hun får meg til å le en trillende latter, og vi triller rundt på gulvet i samhørighet. Det veier opp for det sorte hullet i plena.

Noen ganger er det blikkstille, og da ser vi speilbildet vårt i vannet. Som ansiktet speiler seg i vannet, kjenner mennesket seg igjen i en annen. Det gjelder for dyr, også.

Vi speiler oss i hverandres øyne, og gir hverandre bekreftelse. Hun merker mitt stemningsleie, og jeg merker hennes. Hun setter også merker i huset. Her er et synlig bevis på at hun satte varige spor, allerede som valp.

Alt vi opplever i livet setter spor, på godt og vondt. Det former oss til den vi har blitt. Jeg er en annen nå enn da jeg var lita jente, med miniskjørt og musefletter. 

Hun som ikke våget å se folk i øynene. Nå gnistrer blikket mitt. Jeg har samlet alle trassaldre som jeg ikke hadde, i disse grønne øynene.

Jeg er ikke ei lita tulle med øyne blå. Øynene er grønne og selvsikre. De er voksne og trygge, men glimtvis trer den lille jenta fram. 

Og det får hun lov til. For det er denne jenta sitt liv, og det er denne voksne kvinnen sitt liv.

Ingen andre skal leve hennes liv.

” Hei kjære du. Kvar gång æ les d her diktet veit æ at ingen kjænni allj innerst inn, hværsken æ eller du kjænni kvaranner godt, mæn at livet kan før oss inn i vænnskap som e så stillt at ingen ferstår d;

Hæ, e dokker vænna? Så ferskjellig som dokker e?

Vænna kan man værra på mang måta, å æ vilj at du ska vætta at du e ein sånn stille vænn som æ sætt utrolig pris på Tove. “

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig?

At mursteinene var firkantede ballonger som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det?

Hvor fikk vi det fra?

Der var piller for alt: nerver vedvarende hoste og anemi.

Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare?

At fjellovergangene aldri snødde til?

Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?

Hvor i all verden hadde vi det fra?

– Kolbein Falkeid –

Denne meldinga og dette diktet fikk jeg overraskende tilsendt en sein kveld. Siv-Tove og jeg er like unge, og det er vel det eneste vi har hatt til felles. Nå har vi vokst oss nærmere,hverandre, og er hverandres stille venn. Ikke det at hun er spesielt stille, denne dama. Hun har en latter som runger, og gir gjenklang. På mange måter er hun min rake motsetning, men vi er i bunn og grunn like når det kommer til livets sanne verdier. 

Jeg synes det er nydelig at hun kaller meg sin stille venn. Jeg ble rørt av denne meldinga. Vi har hver vår historie, og historiene ligner ikke. Men vi har respekt for den andre, og denne dama har en styrke i seg som jeg beundrer. Så heldig jeg er for at våre veier møttes. 

Ann Iren er ei annen hjertegod dame. Hun vet at jeg elsker ugler, og for noen dager siden sto hun plutselig i døra. Hun hadde sett ei ugle, og tenkt på meg. Derfor måtte hun kjøpe den, og hun måtte komme på besøk. Hun hadde med seg verdens fineste ugle, og søte, hjemmelagede bananmuffins. Hun fortalte samtidig at bloggen min betyr mye for henne, og hun sa at jeg hadde fått henne hektet på sitater og ord. Akkurat da følte jeg meg styrtrik.

Det er det jeg er. Styrtrik på vennskap. Jeg har beskrevet flere av vennene mine i tidligere blogginnlegg. Jeg er ingen samler, men jeg unner meg selv å samle på gode venner. 

Bente-mor. Verdens mest omtenksomme dame. Hun tenker alltid på alle andre før hun tenker på seg selv. Hun må tenke mer på seg selv, for det fortjener hun. Hvis jeg noen gang blir syk, så er hun mitt førstevalg. Da er hun en av dem jeg vil slippe tett innpå meg. 

Mona. Lykkepillen min. Henne har jeg beskrevet mange ganger før. Hjertevenn og padlevenn. Jeg har ikke flere ord igjen for å beskrive henne. Hun vet inderlig godt hva hun betyr for meg. 

Wenche. Bautaen og støttespilleren. Vi kan snakke om ALT. Når vi er på jobb sammen, så er vi dynamitt. Da er det nesten sånn at vi kan utrette mirakler. Det er fordi vi stoler 100% på hverandre, i ett og alt. Et vennskap som jeg vet vil vare livet ut.

For meg er en sann venn slik som Trygve Skaug beskriver det.

Kanskje dette er forklaringen på at jeg er så glad i ugler. Ugler i alle former og fasonger. Jeg hadde problemer med å spise, men følte at jeg ikke hadde det. Derfor fortalte jeg det aldri til noen heller. 

Jeg hadde det sånn på grunn av prestasjonsangst og prestasjonsjag, og ikke på grunn av kroppen min. Det handlet ikke om slanking. Det var kroppen sin måte å gjøre opprør på. Høres det rart ut?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det skjedde plutselig, mens jeg tok utdanning som sykepleier. En vakker dag tok det overhånd. Det å flytte fra det trygge og kjære, det å flytte i kollektiv med 12 andre som jeg aldri hadde møtt før, det å  bli vurdert og analysert hele tiden, det å stadig bytte praksisplass. Det ble for mye for meg. 

Jeg kan ennå kjenne følelsen av å bli overlatt til meg selv; den følelsen når alt er nytt og ukjent og skremmende. Ei beskjeden jente fra landet. Kastet til ulvene. Det var selvfølgelig ikke sånn, men akkurat da var det sånn.

Jeg flyttet til verdens fineste plass, skulle jeg oppdage etterhvert, men akkurat da var plassen en trussel. Levanger er både by og land, fjell og sjø. Jeg tapte mitt hjerte til dette stedet. Til slutt.

Det finnes ikke en plass som ikke er utforsket. Jeg syklet Nord-Trøndelag på kryss og tvers, i et forsøk på å sykle fra min egen frykt. Ikke for å bli slankere og sprekere, men for å rømme. Jeg var så sprek at jeg lett syklet fra min tre år yngre bror, selv om han hadde topptrimmet 18-girs sykkel. Selv hadde jeg gammeldags damesykkel med kurv i fronten, og med tre gir. Jeg ble også veldig godt kjent i distriktet. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, og et humoristisk skråblikk  hjelper på det meste.

Det som står i overskriften ble også et forsøk på å rømme. Rømme fra argusøynene, som hele tiden skulle vurdere om jeg var bra nok.  Det var både en lettvint og tungvint løsning. Lettvint, fordi det var en konkret handling som førte til kortvarig lettelse. Tungvint, fordi lettelsen bare varte i et brøkdels sekund. Etterpå overtok nederlagsfølelsen. Det tok litt tid å bli frisk, for jeg måtte flytte fokus. Det er ikke gjort over natta, men jeg klarte det. Alene. Det er sikkert lurt å søke hjelp for prestasjonsangst-tanker som leder på villspor, men det ville jeg ikke.

Veilederne veiledet i beste mening, men det er så skummelt å være student og nederst på rangstigen. Alle kan jobben sin, og kjenner rutinene. Alle, bortsett fra den stille og forsagte studenten, som ikke vet om hun skal være tilbakeholden eller frampå. 

Det er dette som holder meg tilbake fra å søke ny jobb, også. Denne følelsen av å være ny. Være den som kan og vet minst. 

Jeg vil ha kontroll. Kontroll over egen kropp og eget liv. Kontroll over mine arbeidsoppgaver. Det har jeg nå. Jeg vet at jeg gjør en god jobb. Jeg vet at jeg er respektert.

Jeg tar utfordringer på strak arm, etterhvert som de kommer. Bare det ikke blir for mange på en gang.

I studietiden ble jeg ikke kvitt denne følelsen av å ikke strekke til. For hver gang jeg byttet praksisplass, så var jeg like redd. For hver gang jeg bytte praksisplass, så erfarte jeg at det gikk strålende. Jeg fikk alltid gode tilbakemeldinger, og jeg fikk tilbud om å jobbe der utenom studiene. Det burde gitt meg troen. Troen på at jeg er dyktig i faget,  og troen på at jeg faktisk duger. 

Det er ei lita jente der inne som fortsatt skjelver i stemmen, og er redd for det ukjente. Hun er også seig som en vidjekvist. Hun opplever at hun er grunnstammen på arbeidsplassen sin. Ei å stole på, og ei å lene seg mot i tunge tider.

Hun har vunnet mange kamper. De fleste mot seg selv.

 Hvis denne åpenheten kan hjelpe i det minste EN, så er det gull verd. Jeg er et bevis på at det er mulig å vinne over seg selv.

VØRE MITT HJARTE AV STEIN

Vøre mitt hjarta av stein
kunne eg gå gjennom verdi
utan mein.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Alle dei vonde ord
ville møte meg
utan å såre,
utan å setje spor.

Usårleg ville eg stå
midt i den vålege striden.
Ta imot slag-og slå.

Vøre mitt hjarta av stein-

Nei, heller bogne og bera
stå her og suse
i vinden og vera
ei levande grein.

– Jan Magnus Bruheim –

Dette hjertet, som var naturlig formet i asfalten, fikk jeg øye på en dag jeg gikk og sparket i bakken. Et perfekt formet hjerte. En livets tilfeldighet.

Jeg ble merkelig oppstemt, og løftet blikket da jeg vandret videre. Det er noe med å legge merke til det store i det små.

Heldigvis har jeg ikke et hjerte av stein. Jeg har et levende hjerte, som banker rolig og som dundrer vilt avsted. Jeg vil ikke at hjertet skal være av stein, slik at jeg blir usårlig, for da er jeg heller ikke myk og mottagelig for det som varmer. Jeg vil være begge deler. Sterk og hardfør, myk og føyelig.

Ei myk og spinkel grein er også seig og motstandsdyktig for stormen. Den følger vindkastene, men knekker ikke av den grunn. Når vinden stilner står den der støtt, som før. Kanskje litt mer pjuskete, men når våren kommer varsler den om nytt liv.

I havna, eller ute på sjøen, er jeg ei levende grein. Ei grein som blomstrer. Når jeg blir redd, så er jeg en overmoden rose. Kronbladene drysser av ved den letteste berøring, eller kanskje bare ved et blikk jeg ikke klarer å tolke. Når jeg drømmer, så er jeg en ferdigblomstret løvetann. Fallskjermene flyr avsted, på ville veier.

Jeg er også en stein, og da ligger jeg i vannkanten. Slipes og formes av bølgene, sandkornene og livet. 

Jeg liker løvetanna, den tøffeste av dem alle. Den gule sola, som trives i frodig jord og i karrig landskap.

LØVETANNENS BØNN

Blås på meg, barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
– som brenner i gressets grønne himmel –
med alle du undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

– Harald Sverdrup –