Det har blitt en 
ryggmargsrefleks 
det der
for deg og meg
det å
“ta først på 
din egen maske
før du hjelper andre”

– Trygve Skaug –

 

Masken faller aller helst når man skal ha et lite pusterom, en liten fristund fra omverdenen. Jeg tror at det er mange som kjenner på akkurat den samme følelsen. Jeg bruker naturen som avkobling og nytelse, men i mellomjula gikk jeg ned for telling, så naturen får vente, og det gjør den.

Jeg kan sikkert lage engler i snøen etter nyttår.

 

 

Eller gå på ski, som jeg gjorde før i tida.

Her står jeg på ski.

 

 

Og padle, som jeg aller helst liker å gjøre, for det er noe av det mest beroligende som finnes.

Da legger jeg igjen alt det andre på land.

 

 

Jeg må huske på alt det fine som ligger rett utenfor stuedøra mi.

Jeg har ei som minner meg på det hver eneste dag.

Heldigvis.

 

 

Hun oppfatter ALT. Hun er som en forlengelse av meg selv. Hvis jeg er glad, så er hun vimsete og glad. Hvis tårene renner så kommer hun løpende for å trøste. Hvis jeg er irritabel og irriterende, så irriterer hun vettet av meg, og gir meg ikke fred.

Det hjelper ikke med maske når man har hund, for hun ser forbi den uansett.

Det fysiske og det psykiske går hånd i hånd, og jeg vet ikke hvem som kom først av høna eller egget. Ble jeg forkjøla og utmattet av at psyken er litt ute og kjører, eller er jeg mer mottagelig for tusen tanker når kroppen stoppet opp litt?

Det betyr ingenting, for begge deler er meg.

Jeg har det kjempefint i jula, for begge ungene er hjemme. Vi koser oss, vi prater, og det er fantastisk å ha voksne barn, selv om jeg aldri har lengtet etter at de skulle bli voksne. Selvfølgelig er jeg glad for at de er voksne og selvstendige, men jeg har aldri ønsket eller sagt: ” Bare ungene blir litt større så skal jeg…..”

Akkurat på det området har jeg vært kjempeflink til å gripe dagen.

Jeg prøver å ikke øse mine bekymringer og mine “bekymringer” over dem, men de merker det likevel, og de setter meg på plass. Tenk om jeg kunne tenkt sånn!

De har jo helt rett, begge to.

 

Noen ganger gaper jeg over for mye; det være seg brunost eller bekymringer.

 

 

Huset som kanskje må males om tre år, og holder vinterdekkene en sesong til? Gjør jeg en god nok jobb, og kan jeg tilby ungdommen en magisk jul, selv om vi ikke har hytte på fjellet? Virker hekksaksa til våren? Jeg har nevnt det før, men hvem skal passe Milla om jeg skal bort ei helg, eller bare en dag?

Lurer på om jeg skal kjøpe robotstøvsuger, for da har jeg en som  kan feie over golvet. Hundehårene er like mange som tankene mine,og ligger strødd overalt. Snakk om å møte seg selv i døra, jeg som ikke kan fordra hundehår.

Likevel er Milla min aller beste venn.

Som dere skjønner så er det ikke bare de store spørsmålene som surrer rundt i hodet. Livets store spørsmål – uten svar – må dele plassen med hekksaksa og mye annet, som bare er til å le av.

Jeg ler ofte, men tydeligvis ikke så tennene synes, for da jeg var på Stjernesenteret en dag så grep ei dame tak i meg ( les: Rita Hovde ) på ren impuls, måtte det være. Jeg lo av noe som en annen fortalte, og Rita strøk bare forbi, men stoppet og sa:

Endelig fikk jeg se tannfliret ditt!!

Jeg liker impulsive mennesker som henne 😀

Det er godt å le, for da skjer det noe med kroppen. Den blir lettere å bære på et vis. Så er det en ting til som hjelper når jeg er litt deppa. Jeg vil ikke kalle det deprimert, for den diagnosen har jeg hatt før, og sånn er det ikke nå. 

Jeg strikker.

 

 

Noen sier at det er medisin i hver maske. Jeg strikker iallefall ikke all elendighet inn i strikketøyet mitt. Jeg strikker heller av hjertens lyst, for da glemmer jeg alt det jeg ikke vil tenke på, og tenker mye heller på alle dem som jeg er glad i. Det går fint an å være glad i mennesker på mange forskjellige måter.

Jeg møter også mange som minner meg på at jeg er heldig, for jeg er faktisk frisk, selv når hodet streiker. Jeg møter mange mennesker og mange skjebner gjennom jobben min, og jeg har venner som har mistet, så jeg vet at jeg har det godt.

Den vissheten har jeg alltid med meg, selv om det roter seg til for meg i blant.

Jeg liker å gi bort små, hjemmestrikkede gaver.

Det er fint å få.

Og snart er jeg frisk og rask, sånn at jeg kan ta et nyttårsbad med Anette. Jeg har mye å glede meg over, og mye å glede meg til. Det er jeg sikker på, iallefall så lenge de slitsomme tankene ikke tar overhånd. Det skal de ikke få lov til, for som Vegard sa: Jeg råder deg til å IKKE ta med unødige tanker inn i 2018.

Noe sånt, og noe har jeg da lært dem.

 

Godt nyttår!

 

 

 

 

 

 Når jeg blar gjennom innleggene mine så ser jeg at den har utviklet seg, og at jeg har modnet med den.

Heldigvis.

Jeg fant igjen dette diktet som jeg laget til ei jul, men jeg synes fortsatt at det er fint, selv om det er en stund siden:

 

HIMMELSTJERNA

Jul i stue og jul i stall,

snøkrystalla som favne aill.

Røde hjerta langs nattsvart lei,

himmelstjerna som vise vei.

 

Jula vårres e vinterdrømmen,

gode tanka som e på rømmen.

Vakre tanka som blinke klart,

 banke varsomt på døra snart.

 

Høgtida kvile i ei havn,

jul e glede og sorg og savn.

Rugge lett i mot vær og vind,

stryk så vart over kalde kinn.

 

Nattsvart jord under stjernedryss,

salte tåra og himmelkyss.

Lykka den e ein stjernevrimmel,

to som sjer på den samme himmel.

– Tove –

 

Det er lenge siden det ramlet et dikt ned i hodet nå, for livet går i bølgedaler. 

Først og fremst så nyter jeg at begge ungene er hjemme på juleferie.Jeg er glad for at jeg er frisk, og jeg er glad for at den første koppen med kaffe smaker himmelsk. Det passer jo bra, ettersom det er juemorgen.

I kveld skal jeg på jobb, for i år er det min tur å jobbe på julekvelden. Når man vet det i god tid, så er det helt greit. Sånn er det med andre ting i livet også. Når tanken får modnet, så er det utrolig hvordan vi mennesker klarer å tilpasse oss situasjonen,uten sammenligning forøvrig. Å jobbe på julaften er ingen katastrheller og heller ikke en krise

Men jeg ser det i jobben min.

Det som virker uoverkommelig, og ikke til å bære, blir til å leve med. Det er alltid det  som gjør størst inntrykk på meg. Denne styrken, og og ikke minst håpet.

Og livsmotet.

Det er håp i ei gryte, og jula er lys og varm for mange av oss, men ikke for alle.

Nå skal kneippbrødet få fri, for her skal jula nytes. Denne uka velger jeg heller hjemmebakt julebrød, valnøttbrød, og nystekte rundstykker med sylte på. Jeg er heldig som har et valg.

Jeg er heldig som bor i et fritt land, selv om det høres svulstig ut. Jula skal jo være svulstig, gjerne raus, og aller helst inkluderende.

Etter at jeg har sett Tre nøtter til Askepott skal jeg prøve noe som jeg aldri har gjort før, men bare tenkt på. Jeg skal ( kanskje ) klatre, i Frøya Klatrehall. 

 

NÅR HUN SA KANSKJE, MENTE HUN DET

– Per Larsen –

 

God jul <3

 

 

 

 

 

Dagen e borte og natta e stor,

men i mørketidslandet skal høres et ord, 

om sol som skal snu, så det bære mot dag, 

om folk som skal samles til helg og til lag, 

på veien til Betlehem bær ho Maria

et lys, et lys,

et lys imot mørketida.

 

Noen ganger er natta overveldende stor, for det er om natta at tankene lever sitt eget liv. Når alt og alle går til ro, og stillheten fyller både rom og sinn, da er jeg lita i verden. Andre ganger er det bare trygt og godt og befriende å legge seg. Pakke dyna rundt kroppen, sånn at jeg blir liggende i en kokong; et lite hus som jeg har spunnet selv.

Den beskytter meg mot verden utenfor.

Jeg er ikke så veldig flink til det da, å beskytte meg mot verden rundt.

I går kveld satt jeg og tenkte på at mange er ensomme, og gruer seg til jul. Den følelesen må jo bli mangedoblet før jul, tenker jeg. Vi kan snu og vende det som vi vil, men faktum er at det er så mye fokus på familie og venner. Familieselskaper og venners lag. Hus som er rammet inn av lys. 

Idyll.

I dag tidlig fikk jeg det i fleisen på nytt, gjennom en gutt som besøkte frokost-TV. Jeg tror nesten aldri jeg har møtt en mer reflektert ung mann.

Han heter Vetle.

Han hadde klart å skille ensomhetstanken fra kroppen, på en måte, sånn at han kunne betrakte den på avstand, og la den forsvinne. Jeg forsto hva han sa, men jeg skjønner ikke hvordan det går an å tenke sånn.; hvordan det går an å snu det til noe positivt, og se ensomheten som en mulighet til å bli godt kjent med seg selv.

Han hadde bekjente, men ingen nære venner. Likevel var han takknemlig over å ha fått muligheten til å leve et liv.

Her spratt tårene.

I år skal jeg jobbe på julekvelden. Jeg vet at noen kommer til å sitte alene. Jeg vet også at det er mange unge mennesker som ikke passer inn i rammen vi omgir oss med. 

Det er ubehagelig å tenke på at ikke alle gleder seg til høytiden, for det forstyrrer vår egen julemagi. 

I morgen snur sola, og dagene blir lysere. Kanskje vi kan bruke dette lyset til å se oss rundt? Jeg er ikke så flink til det bestandig, for ofte blir det med de edle tankene, og at det er tanken som teller, det er bare tull. 

Men alt starter med en tanke; det er sant.

Det hjelper ikke å tenke gode tanker, hvis jeg ikke handler. Ingen blir mindre ensomme av at jeg skriver et blogginnlegg om ensomhet. Tanken om å sette istand et juleselskap en kveld i jula, for dem som sitter alene, modnes sakte, men sikkert.

Gjerne på Frivilligsentralen.

Verve frivillige, sponsorer ( næringslivet går jo så det suser her ute ), noen med god sangstemme,  noen som er flink til å lage mat, noen som kan lese Snekker Andersen og julenissen ( jeg vet om ei som har den rette dialekten ), og alt annet vi behøver. En dugnad som kommer fra hjertet, og som mange kan få glede av.

Kanskje neste år? Kanskje det er noen som vil bli med?

Jeg vil!

Hold julehjertet åpent året rundt <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tilgi meg, for jeg stjal et bilde.

 

 

Kjære Gud jeg har det godt,
takk for alt som jeg har fått
Du er god, du holder av meg,
kjære Gud gå aldri fra meg
Pass på liten og på stor
Gud bevare far og mor
og alle barn på jord

 

Heldigvis har jeg blitt mer spontan med årene. Det betyr at i går satt jeg i sofaen hjemme, med pledd og strikketøy, og noen timer senere satt jeg og holdt en Mausundværing i hånda mens vi sang ” Kjære Gud jeg har det godt.”

Det var kostelig, og verd hele turen, samtidig som det ga en merkelig fellesskapsfølelse.

Det var førjulskonsert i Måøy kapell, og jeg hadde tenkt at jeg kanskje ville dit. Det kokte bort i kålen, helt til det blinket mot meg på skjermen at Turid ville gi bort to billetter i julegave, fordi hun ikke hadde mulighet til å dra utover selv.

Jeg tok det som et tegn.

Den ferga vi burde tatt hadde allerede gått, så vi kom joggende opp bakken i siste liten. Hva gjør vel det når man er på Mausund, for øverst i bakken sto det en trivelig kar og ventet på oss. Ham visste at det kom to forvillede sjeler som ville inn i varmen.

Tusen takk!

Før konserten var det julelunch i idrettshuset, og akkurat det har jeg tenkt å få med meg neste år. Du kjøper nemlig billett som inkluderer både mat og konsert. 

Det viste seg at de allerede var i full gang inne i kapellet, ikke med konserten, men de hadde tjyvstarta, for presten hadde så mye på hjertet. Høydepunktet for meg denne kvelden ble O`Helga natt, for da løftet taket seg. Dessuten er jeg litt svak for kraftige mannsstemmer.

O store Gud, med Børge Pedersen, Gabriellas sång, med Therese Ulvan, Det begynner å bli et liv, med Berit Hassel.

Disse tre gikk rett i hjertet på alle mulige måter, spesielt den siste.

Presten krydret konserten med saftige historier, for å si det sånn, og jeg tenker at det er sånne kloke og artige mennesker som greier å samle alle typer mennesker.

Han kjente nok sitt publikum denne kvelden.

En salig blanding av humor og høgtid, for vi behøver ikke tordentaler. Som han sa, så er det dialog som er viktig. Være raus og by på seg selv, pluss at det er viktig å være glad i seg selv for å kunne være glad i andre.

Etterpå satt vi tett i tett på venterommet, de hadde til og med satt på varme der, mens vi ventet på Vetlefjord. Den båten er visst ikke alltid til å lite på, men i kveld var den i rute.Farsken! at jeg ikke våget og be om et bilde sammen med presten, jeg som har blitt så impulsiv, ifølge meg selv.

Nå hadde jeg virkelig sjansen.

GURI, så fint det var å møte deg igjen. Jeg kjente igjen latteren og dama med en gang. Jeg savner tida i Levanger ganske ofte, for vi bodde i verdens beste kollektiv. Vi skulle ogå ha tatt et bilde sammen, for dette ble et minne for livet.

Nei, jeg har ikke glemt den. Nordnorsk julesalme, framført av Therese Ulvan. Den fineste julesalmen jeg kjenner.

Neste år fyller vi ferga og møter mannsterke ( kvinner er også sterke ) selv om det blir trangt om saligheta. Mausundværinger er et gjestfritt folkeslag, så det tror jeg ikke blir et problem.

Jeg fikk til og med hjelp til å ta på jakken etter konserten. Det kaller jeg gentlemanstakter, selv om det sikkert er noen her ute også, som mangler både takt og tone. Sånn er det overalt, men som Therese sa;

Hvis alle i dette rommet kan gjøre en god ting for andre, så blir verden et bedre sted. Kanskje blir det fred i verden, til og med.

Store tanker, men gode gjerninger sprer seg som ringer i vann.

Da hun beskrev tankene rundt Nordnorsk julesalme fikk jeg tårer i øynene. Hun snakker så fint. Da tenker jeg alltid på besteforeldre og folk før oss, som har tråkket opp løypa, og satt varige spor. Jeg følger ikke alltid den løypa de har merket, da, men det er noe trygt og godt over å vite at de har gått foran meg.

Vi tråkker feil, og vi går av og til omveier. Vi ramler, og vi reiser oss opp igjen. Noen ganger danser vi lett på tå, og det finnes sinna-spor etter oss. Det finnes alene-spor, og vi går veien sammen-spor. Når det er advent og jul blir alle slags følelser dobbelt så sterke, iallefall hos meg. Det er både slitsomt og godt, og når det koker i hodet så varmer jeg meg et krus med rødvinsgløgg, og tenker: Kjære Gud jeg har det godt.

Disse fire klarte å skape et lyspunkt i mørketida, med ramsalte Mausundvær som ramme.

Neste år skal jeg be om en selfie med Thormod Prest, for han er lett å komme i snakk med. Er det lov å si at man digger en prest, og at man har sansen for mausundværinger? Jeg liker rause prester, som tar tro og tanker, eller tvil og undring, med seg inn på venterommet, inn på bussen, inn  i kirka eller inn i kapellet. 

AMEN

 

 

 

 

 

Det blir så stille på øya vår når vi mister noen brått og uventet. Når det attpåtil skjer i trafikken så er det dobbelt rystende, fordi det kan skje hvem som helst, og når som helst. Som oftest går det heldigvis bra, og vi kan ikke slutte å reise fra sted til sted.

Vi må møte frykten, eller legge den til side.

Vi må leve, slik Arild gjorde.

Så vondt det må være for de nærmeste, og for kollegaer og venner. Jeg tillater meg å skrive noen ord på bloggen, for jeg kjente ham på min måte. Skøyeren, som alltid hadde noe på hjertet når vi møttes. En morsom kommentar, eller godmodig erting, som den gangen jeg hadde stripa midt under bilen, og okkuperte to parkeringsplasser. Selvfølgelig så han det, selv om jeg trodde at ingen så meg. Han var flint til å se folk.

Selvfølgelig klarte han ikke å holde kjeft.

Jeg elsker folk som jeg kan kverulere med, sånne morsomme ordvekslinger som bare er godt ment.

Dessuten levde han visst etter den samme mentaliteten som jeg selv prøver å etterleve. Si noe fint om og til, mens du har sjansen. Han sa flere ganger at han leste bloggen min, at bloggen hjalp ham, og at han likte tankene og ordene mine.

Spis et godt måltid, nyt maten og livet. Legg planer. Vær raus. Legg godsia til.

Vi var langt i fra nære venner, men vi snakket alltid med hverandre, helt fra vi var naboer, og helt fram til forrige lørdag. På bakeriet selvsagt 🙂

Livet er skjørt.

Og livet er dyrebart.

Heldigvis visste han at jeg likte de daglige statusoppdateringene; 

Morn, morn. Ny dag og nye muligheter. Ha en fin dag.

Typisk Arild.

Hvis alle hadde startet dagen på en slik måte så hadde verden vært et bedre sted. Det betyr at han gjorde verden til et bedre sted.

Jeg kom til å tenke på noe. Hvem skal selge oss prima ferskfisk nå, mon tro?

Hvem skal terge meg?

 

Bære så du veit det:  Æ kjæms te å savn dæ, Jensen!

 

PS Jeg skal tenke på deg neste gang jeg parkerer feil, eller når jeg spiser et herremåltid ( Mister Matglad ), eller om jeg snubler i mine egne bein, og du tilfeldigvis ser det.

Jeg kommer garantert til å høre latter i det fjerne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi levde med hua i handa,
men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visserlig sanna,
vi e hardhausa vi som du.
Nå har vi den hardaste ria
vi slit med å karre oss frem,
mot lyset og adventstida,
det e langt sør til Betlehem.

 

Jeg leste et sted at disse tekstlinjene ble oppfattet som blasfemiske, i den forstand at teksten gir inntrykk av å sette oss mennesker like høyt som Gud. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Vi e hardhausa vi som du.

 

Vi ER det.

Vi er hardhauser alle sammen, på hver vår måte, enten vi sliter med det ene eller det andre, for ingen går gjennom livet uten å slite, eller kanskje møte seg selv i døra. Og vi har øyeblikk av pur lykke, som stjernehimmelen i svarteste natta. Det hender, når jeg føler at alt hoper seg opp, at jeg går ut og kikker opp på stjernehimmelen.

Da blir problemene mine små for ei stund, for jeg ser og føler at jeg er en del av noe større.

 

Det er godt å skrive igjen.

Jeg har blitt alene siden sist, selv om jeg ikke kjenner noen som kan måle seg med ham. Han er en kjernekar. Vi er skjønt enige om at vi liker hverandre veldig godt, vi er gode venner, og veien videre kjenner ingen. Ikke vi, og ikke dere. Kanskje, kanskje ikke. Dagen og livet er i stadig endring for oss alle, og jeg har andre ting å gjøre enn å vite best hvordan andre mennesker skal leve livet sitt.  Jeg har sluttet med medisiner og jeg sluttet en stund å skrive. 

 

 

Jeg behøver visst å være alene en stund. De siste fire-fem årene har vært de mest innholdsrike årene jeg har hatt, på alle mulige vis, bortsett fra da jeg ble mamma naturligvis.

Det er det største som har skjedd, uansett hva jeg sammenligner med.

Jeg må visst gjøre som havørna, fly høyt over øya mi for å se klart, for å få perspektiv på livet mitt igjen.

Advent og jul er ei tid som gjør meg urolig innvendig, selv om det er den varmeste tida på året. Jeg tror ikke at jeg er alene om akkurat det, for dem som vi savner, savner vi ekstra mye nå. Tradisjonene er gode og vonde på samme tid. Det er julefred og julekaos samtidig, og da blir vepsebolet i hodet ustyrlig. Jeg vil finne roen, men finner den ikke, bare av og til, som i kveld.

For nå har jeg pyntet til advent, og nå drikker jeg gløgg.

Etter at jeg sluttet med medisinene så opplever jeg at alle følelsene kommer tilbake, på en måte; både sinne, tårer, glede, irritasjon, glimtvis lykkefølelse, ja, hele spekteret. Jeg har nok vært litt for mye midt på treet alt for lenge, selv om Zoloft har vært til god hjelp. Akkurat nå er jeg mer forvirret enn noen gang.

Mitt nyttårsønske er at jeg aldri skal begynne igjen.

Jeg liker ikke nyttårsaften og nyttårsforsetter, egentlig. Jeg liker ikke nyttårsfester, og vil helst være hjemme denne kvelden. Det er så mange andre dager i året som egner seg bedre for en ny start.

Eller en fortsettelse på noe som var, og som innerst inne er.

Jeg tror at mange kjenner seg igjen i mine refleksjoner, selv om fasaden utad kan virke perfekt. Jeg tror at ALLE opplever livskriser og livsgleder. Jeg er ikke så opptatt av fasader.

Jeg er mest opptatt av å lytte til hjerte og magefølelse, koste hva det koste vil.

Jeg vil være tro mot meg selv, og jeg ville aldri ha byttet bort noe av det jeg har opplevd

.Ikke mot noe eller noen.