Det er uvanlig til meg å være – det å være så åpenhjertig som jeg har vært her på bloggen. Det har gitt så mye tilbake, kanskje mest fordi jeg har våget å bevege meg utenfor komfortsonen. Åpenhet er skummelt, og det går en hårfin grense mellom personlig og privat. Selv om jeg fremdeles er tilkneppet på enkelte områder, så har jeg tråkket over noen ganger.

Det kan være vanskelig å se grensa, særlig hvis den er under vann.

 

 

Det er et privilegium at så mange setter av tid til å lese det jeg skriver. Jeg er fremdeles stolt over året 2018, som ga meg to priser under Frøyawards. Jeg kunne knapt tro det. To av tekstene som jeg har skrevet er til og med tonesatt, og det er nesten enda mer uvirkelig.

 

 

Jeg har delt tanker omkring vindkraft, jeg har beskrevet soloppganger og solnedganger, familien er beskrevet i varme ordelag, og i tillegg så er venner den familien jeg velger selv.

Jeg har heldigvis mange venner, og noen få av dem kjenner meg ekstra godt.

 

 

Samlivsbrudd, strikking, og gleden ved et glass vin. Havet, som jeg simpethen elsker, og bokdrømmen som gikk i oppfyllelse.

 

 

Toppturer, padleturer, båra og svaberget – alt er beskrevet med den inderlige kjærligheten jeg har til naturen, med unntak av sitkagrana. Den er en pest og en plage.

 

 

Å skrive dikt er vågalt, for det er snakk om så få og enkle ord. Det er liksom ingenting å gjemme seg bak, så jeg føler meg avkledd, og det er en følelse jeg sliter med.

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke kaster klærne sånn uten videre. Jeg synes til og med at det er skummelt å gi bort en klem, selv om jeg vet at det egentlig gjør godt for begge parter.

 

 

Jeg VET at det gjør underverker, selv om jeg innbiller meg at jeg ikke har behov for kroppskontakt. Det var Milla som fikk den nærheten, og jeg savner henne sårt. Nå høres det ut som om jeg er kald, men det er jeg ikke, for jeg øser ut både omsorg og kjærlighet selv om det ikke virker sånn når jeg beskriver meg selv.

 

 

Jeg har brukt mange ord på å beskrive jobben min som jeg er så glad i. Sterke opplevelser, fine stunder, tunge stunder, innviklede prosedyrer – og pilletrilling. Det hører med det også, men å fylle dosetter er det jeg liker minst av alt.

Jeg vil ut og møte folk – sier hun som i barndommen knapt våget å møte blikket til andre. Nå vet jeg at et blikk kan fortelle alt.

Jeg har blitt kjent med mange fine mennesker som jeg sikkert aldri ville ha snakket med ellers. Nære, gode samtaler med folk jeg knapt har sagt hei til før.

Det føles godt.

 

 

Humor, DET er viktig det, både på jobb og ellers. Favoritten min er forresten trener i Brann, og fikk sitt eget dikt da han røyk ut av RBK:

 

 

 

Jeg har skrevet om depresjon og dysmorfofobi, om kloa i brystet og om spiseforstyrrelser. Alt dette har jeg kommet meg ut av, med god hjelp fra andre, men mest av alt takket være meg selv. Jeg er tydeligvis innmari sterk og sta når det gjelder.

Vildestyrke, kanskje.

Det var Vilde som ga meg sparket til å bli så åpen som det jeg har blitt. Hun delte raust, og jeg fikk lov til å fortelle videre at hun ble et forbilde for meg med tanke på både mot og styrke.

Hun lærte meg kunsten å dele med andre, både det som var godt og det som gjorde vondt. Brosjyren som er utarbeidet for kreftomsorgen i Frøya Kommune er inspirert av henne.

 

 

Nå vil jeg bruke tiden min på å skrive andre ting, så bloggen skal få en lang pause, kanskje for alltid. Hvem vet; det er det ingen som vet.

Det er forresten helt tilfeldig at Pilotfrue og jeg suler opp og ror heim på samme dag 🙂

Takk, bloggen min.

 

 

 

 

Jeg elsker øya mi og havet som omringer den, men akkurat nå savner jeg en skikkelig fjelltur. En taggete tur som gir meg sug i magen, og som gir meg perspektiv og utsikt.

Det hender nemlig at jeg tvinner meg inn i maurtaum, og blir sittende fast. Det gjør meg ikke redd, for jeg er, med visse unntak, ikke redd for det som finnes i havet. Da er det mye verre å vasse ut i et vann, og kjenne bunnen gi etter.

Det liker jeg ikke.

Jeg er trygg på tang og tare og martaum, og jeg er rimelig trygg på nervebunten i mellomgulvet – for jeg vet hva det er. Jeg vet hvordan det føles, og jeg vet hva som hjelper.

Det hjelper å se ting i fugleperspektiv, både til lands og til vanns.

 

 

Jeg har visst, i følge fysioterapeuten, mellomgulv som en proffbokser. Ikke sixpack nei, for magen er både rund og mjuk, men det som er innenfor der igjen. Der er det mye som har samlet seg opp, og som ligger lagret. Det er sikkert derfor jeg blir så irritabel etter behandling, for hva skjer når panseret ikke er der mer?

Herregud – kanskje det utløser et skred. Alle vet at en sixpack forsvinner fort.

Det er fint om jeg er høyt oppe hvis det skjer, for da slipper jeg at alt ramler ned i hodet mitt. Der er det nemlig fullt fra før.

 

 

Det er mye som ligger lagret, og heldigvis er det meste positivt. Jeg er lett å glede; jeg ler av mye rart, jeg elsker ordspill og situasjonskomikk, men er ikke fullt så glad i vitser, for da ligger det en forventning i rommet om at alle skal le. Det er bedre om noen snubler uforvarende, eller dundrer inn i ei glassdør – sånne ting som bare skjer, og som vi ønsker ikke skal skje, i alle fall om noen ser på.

Redselene for å bli tatt på fersken mens man går på en smell, den er verre enn selve smerten.

 

Jeg har også møtt veggen, og ble liggende på sofaen i nesten ett år. Det er noen år siden, men jeg husker fortsatt hvor vondt det gjorde. Samlivsbrudd er ikke å spøke med, for det innebærer tap av et fellesskap som man egentlig ikke vil gå glipp av. Likevel så er det ikke alltid det blir som man hadde tenkt. Til og med når det foregikk i fredelige former, som hos oss, så var det opprivende.

Ungene har fløyet ut av redet, men vi har gitt dem så mye luft under vingene at det rekker for et helt liv. Jeg er glad for hver gang de har anledning til å fly over grensa til Sverige, for der bor han som de henter allmennkunnskap hos. Det er til meg de kommer når det er snakk om følelser.

Sønnen sa klart i fra da han var liten: Mamma, vi snakker med pappa om kunnskapgreier, det er han vi liker å diskutere med, så kommer vi til deg når det er noe med følelser, eller hvis vi lurer på hva onomatopoetikon betyr.

Grei arbeidsfordeling.

 

 

Hjertet ligger noen ganger utenpå kroppen; det er defor jeg lengter etter fjelltopper og nytt perspektiv. Det er godt og vondt på samme tid å traske til man får blodsmak i munnen, men når jeg kommer til toppen så er det som å lesse av seg en tung ryggsekk. Da er det bare plass til mestringsfølelse og matpakke. Jeg får lyst til å fly, selv om jeg har høydeskrekk.

Den har jeg øvd meg på å trosse. Jeg får et skikkelig kick av å trå utenfor komfortsonen, og det vedder jeg på at ingen tror om meg.

Alt føles mer ekte nå som jeg ikke bruker Zoloft. Jeg tyr lettere til både gråt og latter, og selv om jeg merker at det er litt mer tankespinn etter at jeg sluttet, så er det verdt det. Jeg mener ikke at man skal droppe medisiner for enhver pris, for den har vært en uvurderlig støtte på veien videre. Det er ikke et nederlag å begynne igjen heller, men denne gangen skal jeg klare det.

Når jeg våget å sitte på kanten av Måtinden, da klarer jeg dette også.

 

 

 

 

“Jeg har vært på vei hjem helt siden jeg dro.”

– Trygve Skaug –

 

Denne teksten har jeg på ett av mine favorittkrus, og det er neppe tilfeldig, for jeg elsker symbolikk. Jeg elsker Trygve Skaug sine kloke ord og vendinger, og nå skal han være med i Hver gang vi møtes.

Jeg gleder meg til høsten. Det gjør jeg forresten alltid, sikkert fordi jeg er septemberbarn. Helt siden jeg var lita jente så har jeg hatt det best med meg selv når lufta blir skarpere.

Da senker roen seg, og jeg tenker like klart som høstlufta. Da slipper jeg å gå lettkledd, jeg kan parkere gressklipperen, jeg kan tenne lys, og jeg kan være litt mer usynlig når jeg går kveldstur.

 

Løvet gnistrer i akkurat de fargene som jeg liker best, og i dag satt plutselig rødstrupen der hvor Milla, hunden min, hviler. Jeg har samlet steiner fra turene våre, og bygget en bitteliten varde under treet. Hver gang jeg går dit så er varden revet overende, og nå skjønner jeg hvorfor.

Det er rødstrupen som gjør det, og jeg tipper at rødstrupen er Milla i forkledning. Det er typisk henne å spille meg et puss.

Snart skal jeg henge opp masse godt til fuglene over hodet hennes, og tanken på at det myldrer av liv akkurat der, den er fin.

 

 

Jeg har vært på vei hjem helt siden jeg dro. Jeg tror det betyr at jeg begynner å finne meg selv, og det er kanskje på tide. På jobb har jeg funnet meg selv for lenge siden, jeg vet hva jeg brenner for, der er jeg trygg, men alt er på en måte lettere i forkledning. Når jeg er lettkledd, eller avkledd, og bare meg selv – det er da jeg noen ganger har vært ille ute.

Heldigvis har jeg vokst fra tvangrutiner fra barndommen, som å gå på do hundre ganger etter at jeg hadde lagt meg, i tillfelle det var noen dråper igjen i blæra. Prestasjonsangsten som ga meg spiseforstyrrelser er en saga blott, og mine dysmorfofobiske tanker er under kontroll.

 

 

 

Jeg tenker at jeg har lært masse av dette, og at jeg på den måten har opparbeidet meg et åpent sinn som gjør at jeg er lydhør og mottakelig for det som andre bærer på. Til tider for åpent, i følge mine reflekterte barn, for noen ganger er de klokere enn meg. Jeg tror nemlig det beste om folk inntil det motsatte er bevist, og da lukter det svidd hvis ungene får rett.

Det luktet også svidd den gangen vi smugrøyket og satte fyr på skogen bak huset (det er lenge siden). Vi våget ikke å fortelle at det brant, men det hjalp selvfølgelig ikke å tie det ihjel.

Etter å ha etterforsket saken fant de fyrstikkeska i lomma mi.

 

Jeg har trua på åpenhet og ærlighet, og det skyldes delvis denne hendelsen. Jeg måtte bikke 50 før det løsnet, så det har sannelig modnet en stund. Ved å dele mine tanker så oppdaget jeg at jeg ikke er alene om å føle det jeg føler. Det visste jeg ikke før, men nå vet jeg det.

Åpenhet gir åpenhet tilbake.

Maria Mena skal også være med i årets sesong – henne beundrer jeg, særlig med tanke på at hun våger å dele av sitt innerste med oss.

 

Hvis du bærer alt alene, så blir det til slutt for tungt. Det er helt i orden å lesse noe over på andre, så kan man bære litt hver. Du behøver heller ikke å fylle sekken til randen, for mye av det vi bekymrer oss for kommer aldri til å skje.

Det er helsefremmende å øse ut noe av det som skvulper rundt på innsiden – det gjør jeg stadig vekk – men målet er ikke at blæra skal være tom, som i mitt tilfelle.

Hun rommer ganske mye – hvis jeg bare gir henne sjansen.

Jeg er forresten meget fornøyd med den tittelen jeg fant opp til meg selv da jeg fikk ansvaret for alt som har med urin å gjøre på jobb. URINLEDER  –  det er det nærmeste jeg kommer en lederstilling, for jeg vil helst være på golvet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har ikke tjent ei krone på bloggen min, men jeg har blitt rik likevel. Først og fremst så er det befriende å skrive; det er befriende å balansere på en knivsegg mellom personlig og privat.

Det er hårfin beregning, og noen ganger ramler linedanseren av lina.

 

Jeg har ramlet og reist meg noen ganger, men du verden så modig jeg har blitt på de fleste områder – bortsett fra når det blir snakk om sang og teater.

Jeg strekker meg til å skrive, og er stolt over at en av mine tekster er tonesatt og har havnet på Spotify:

 

 

Det trodde vel ingen, da jeg som sjetteklassing nærmest ble tvunget inn i rollen som Jesper, en av røverne i Kademomme By. Jeg blånektet å snakke, det er sant – jeg nektet til jeg ble blå i trynet.

Jeg slapp, men unnslapp ikke helt, for jeg måtte jo ha en rolle. Det endte med at jeg ble papegøye, for da kunne jeg tre ei strømpebukse over hodet. Dermed kunne jeg opptre anonymt, og bruse med fjærene uten at noen visste hvem jeg var. Eselet og kamelen var allerede opptatt, så da ble jeg papegøyen fra Amerika.

 

“Jeg er en papegøye fra Amerika, der ble jeg født for veldig lenge siden.

Jeg snakket ikke da, men papegøye-mamma sa:

Du lærer nok å snakke litt med tiden.”

 

Nå er det mange som vet hvem jeg er, for jeg har valgt å være åpen. Jeg har blitt kjent med mange fine folk, og jeg har funnet ut at de aller fleste av oss tenker de samme tankene. Vi tror at vi er alene, men det er vi heldigvis ikke.

Jeg er stolt over at jeg våger å trå varsomt over terskelen til andre, eller trampe i klaveret, for den som intet våger intet vinner.

Jeg har passert 50, og har liksom ikke tid til å ikke våge.

 

 

Jeg sliter ofte med tanken om å ikke være bra nok, fin nok, god nok, sprek nok, flott nok. Jeg har alltid båret på dette, helt siden barndommen, og jeg vet ikke hvorfor.

Jeg vet at jeg heller burde omfavne meg selv og si som enkelte av mine venninner sier:

Take it or leave it 🙂

 

Jeg har alltid vært en sårbar sjel. Jeg har lett for å sette meg inn i følelser som andre bærer på, og det er oftest en velsignelse – men noen ganger en forbannelse. Radaren tar inn alt for mange signaler, og da er løsningen å seile på etterdønningene av havbåra.

Det burde alle prøve, for å være i sitt rette element fungerer som en renselse, og etterpå er jeg god som ny.

 

 

Jeg hadde forresten enda en rolle i skuespillet. Ettersom jeg nektet å spille en av hovedrollene så måtte jeg også være trikkekonduktør, i tillegg til å opptre i parken. Den dagen reiste alle passasjerene gratis, for konduktøren hadde mageknip, og gikk ned i knestående – akkurat så lavt at ingen kunne se ham fra salen.

Da lærte jeg at det lønner seg å spille hovedrollen i sitt eget liv. Jeg lærte det på barneskolen, men det er først nå jeg virkelig forstår det.

Ting tar tid, og heldigvis har jeg medfødt humoristisk sans.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å skrive er for meg noe av det fineste som finnes, og Løkta er det diktet som står mitt hjerte aller nærmest. Lite ante jeg om hva som skulle skje videre.

Jeg skulle vært der, for jeg er stor fan av alle fire, og særlig han som spiller saksofon – men han var heller ikke der 🙂

Bare se her:

 

 

Steinar Krogstad, Skjalg Raaen, Morten Skaget og Unni Helen Hattmyr.

 

Unni har tidligere fått hjelp av Charlotte Stav, det er hun som har skrevet notene, og sangen har blitt framført både under Hitterkveld og på Frøyawards 2018.

Nå altså i ny prakt.

 

Det startet med at Terje Sletta tagget henne i et facebook-innlegg som omhandlet kompdager i Nidaros Studio. Dette er et tilbud for ikke-etablerte musikere som ønsker å gi ut musikk, så nå har Unni skrevet historie og jeg har skrevet teksten.

Det ble til musikk i våre ører – takket være denne gjengen.

 

Hun lyser av stolthet, og er muligens litt starstruck.

 

 

Jeg har mye å takke henne for, for uten henne så hadde ingenting skjedd. Jeg visste absolutt ingenting om dette – før etter innspillingen.

Jeg padlet intetanende til Rabben Marina ( som forøvrig anbefales på det varmeste) sammen med ei venninne som Unni og Terje hadde alliert seg med, og ble overrasket med denne gaven.

For det er en stor gave, dette.

Alt som har skjedd etter teksten skal hun ha æren for, og det er en glede å samarbeide med henne. Hun har bidratt til å skape ordene om til magi, og jeg er takknemlig for at både hun og musikerne hele veien har hatt respekt for teksten.

Den drukner ikke i musikken, for den fremheves. Musikken understreker betydningen av ordene, og til sammen blir det gull, selv om vi nok aldri kommer til å selge til gull.

Det er heller ikke målet, for målet er å følge sine drømmer. Det er det som er rikdom, for begge har andre jobber som sørger for smør på brødskiva.

 

Nå skal sangen gies ut på Spotify og andre strømmetjenester, og det skjer den 14. august.

 

 

Alle bildene fra Sletringen er tatt av Knut Reitan. Han og fruen, de er bosatt på Titran (heldiggrisene), tok oss gjestfritt med i båt ut til fyret i mitt hjerte. Unni, som er fra Flatanger, minner meg på at at andre mennesker kanskje har andre løkter og fyr som betyr mye for dem, og det er bare fint, for da kan de gjøre tekst og melodi til sin egen om de vil.

 

For meg er det Sletringen Fyr, mens andre ser lys i mørket et annet sted. Når det er sagt, så er løkter langs leia noe av det vakreste og tryggeste som finnes. Jeg elsker disse lyspunktene,enten det er lys i dem eller ikke.

De er et symbol å navigere etter, og det behøver alle i blant.

 

 

Jeg liker tanken på at sangen om noen dager er fri til å leve sitt eget liv. Da er den fri som fuglen, og kan fly vidt omkring, eller den kan ta et hvileskjær på svaberget.

Sangen er også til ære for den pjuskete fuglen som mestrer kunsten å gå inn for landing, til og med når båra er høyere enn himmelen. Til og med når vinden rusker så mye i den lille kroppen at tanken på et perfekt nedslag er utenkelig, så gjør hun det likevel, for det er dette som er hjemme.

Det er hit hun skal, for det er her hun har hjertet sitt.

 

 

 

 

 

I går var jeg urolig og rastløs; visste ikke helt hvordan jeg skulle gripe dagen – men det visste Mona.

Hun følte det nok på seg, for vi er nære venninner. Plutselig tikket det inn en melding med spørsmål om jeg hadde planer for dagen. Det hadde jeg ikke, annet enn at jeg lengtet til havet, og så smått hadde begynt å forberede padletur til Sletringen Fyr.

 

Vi har ikke møttes på lenge, og jeg har savnet henne skikkelig, så selvfølgelig var svaret ja. Hun ba meg ta med sovepose og liggeunderlag, slik at jeg kunne få følelsen av ekte rorbuferie.

Et uimotståelig tilbud, for hvem kan motstå omgivelser og gjestfrihet som dette?

 

 

Det kverner i hodet for tiden, så jeg benyttet anledningen til å filosofere litt underveis.

 

 

Mona benyttet anledningen til å skape liv og røre og gode sommerminner.

Minner som vi heldigvis deler.

 

 

Vi kaklet om alt mellom himmel og jord – det var så etterlengtet.

 

 

Havet er lykka i livet, så vi måtte selvfølgelig bade.

 

 

Å bade er balsam for kropp og sjel, og jeg foretrekker helt klart saltvann.

 

 

Det er så trygt og godt å være inntullet i tang og tare. Det føles som dyna mi hjemme.

 

 

Vi samlet trimpoeng og øyeblikk som er gull verdt.

 

 

Se opp for løse fugler.

Mona fortalte om en fugl langs løypa som hun var litt redd. Redd en fugl??  – rakk jeg (litt spydig) å si,rett før en tjyvjo med mord i blikket stupte ned for å ta meg.

En målbevisst rakker som fikk meg til å skjønne hva hun snakket om.

Jeg tror alltid på det hun sier, det er ikke det, men denne gangen trodde jeg hun overdrev en smule.

 

Jeg gikk i dekning ved Marenstua. Ikke rare stua, men der var det takk og lov åpent hus. Dermed ble jeg bønnhørt for andre gang denne dagen.

 

 

Hos Mona er det alltid åpent hus, og der vet jeg at jeg alltid er velkommen.

 

 

Skål for at vi er venner, og takk for et kortreist eventyr.

 

 

Blandet på slump, men det smakte himmelsk.